Shu Lea Cheang: - For meg har vi alt levd i fremtiden

Mye kan tyde på at et økende sensurklima er på vei. Ved flere tilfeller det siste året har kunstverk blitt stanset eller forsøkt fjernet også her i Norge. I morgen er det duket for åpningen av DETOX-utstillingen "By Any Media Necessary" på Kunstnernes Hus i Oslo. Ballade har i den forbindelse snakket med Shu Lea Cheang - kvinnen bak det omstridte "Fluid"-prosjektet, som ble for sterk kost både for Kristiansandspolitiet og oppdragsgiveren i Riksutstillinger.

03.02.2005 | Av: Arvid Skancke-Knutsen

Av Arvid Skancke-Knutsen

Det var ikke The Cumshots’ mye omtalte sex-stunt på Quartfestivalen som var den store skandalen i kultur-Norge sommeren 2004. Men en episode som fant sted bare timer tidligere, i samme by, der den omvandrende DETOX-utstillingen hadde samlet seg under mottoet ”Crossover Jam Culture”.

Bølgene gikk i forkant høyt i media i forbindelse med utstillingen, som ble arrangert parallelt med Quartfestivalen. Blant de kunstneriske bestillingsverkene var "Fluid" - et filmkonsept av den taiwanskfødte kunstneren Shu Lea Cheang, som bl.a. tar for seg AIDS-problematikk og statlig overvåking av seksuallivet. Ironisk nok ble hun selv et offer for sensur, da Riksutstillingene etter stort mediapress og mange forhåndsfordømmeler erklærte at de likevel ikke ville gjennomføre den såkalte casting-delen av prosjektet. Institusjonen henviste til at politiet hadde gitt beskjed om at kunstneren ville bli strafferettslig forfulgt, og fulgte ellers det totusenårige eksemplet til en viss romersk landshøvding.

Det var slett ikke så enestående i året vi nettopp har lagt bak oss. Kjartan Slettemarks legendariske Nixon-portretter ble i oktober fjernet fra veggen utenfor møterommet til Stortingskomite. I mai ble den amerikanske kunstneren og professoren Steve Kurtz arrestert av FBI, mistenkt for såkalt bio-terrorisme. I Sverige startet 2004 med at den israelske diplomaten Zvi Mazel gikk til angrep på installasjonen ”Snøhvit og sannhetens galskap” av ekteparet Dror og Gunilla Sköld Feiler, og ble gratulert av Ariel Sharon for det.

I disse dager er “Fluid” og Shu Lea Cheang på vei tilbake til Norge. Hun er glad for å få muligheten til det, selv om hun er kritisk til hvordan ledelsen i Riksutstillinger valgte å bøye av for det ytre presset.

- Det føles viktig for meg å vende tilbake til Oslo med "Fluid". Jeg må være synlig, blant annet for å be vise at jeg ikke har latt meg kue, sier hun.

- At vi måtte avlyse casting-delen av "Fluid" i Kristiansand, betyr ikke at installasjonen var mislykket. Bare det at "Fluid" har ført til diskusjoner i kunstmiljøene i Norge er et bevis på det. Vi ble overrasket av mediestormen som oppsto, og selv om jeg ville unngå å bli med på pressesirkuset, var det uunngåelig at vi på ett nivå endte opp å være en del av det. Jeg samarbeidet med presseavdelingen til Riksutstillinger, og prøvde å møte norsk media på den måten. Til syvende og sist var det trusselen fra norsk lovgivning som stanset den delen av prosjektet som skulle foregått inne på Quart-området. Da det ble gjort klart for meg at Riksutstillinger selv risikerte en hel del om prosjektet ble forsøkt gjennomført, valgte jeg å bøye av.

Hva slags støtte mottok du fra DETOX og Riksutstillinger? Var du forberedt på at en slik kontrovers kunne oppstå, og at prosjektet kanskje utfordret norsk lovgivning?

- Jeg var klar over at deler av "Fluid"-prosjektet ville foregå i det offentlige – og at det derfor kunne oppsto motstand. Jeg samarbeidet med kuratorene til DETOX, og prøvde gjennom dem å finne ut av det kulturelle klimaet og lovligheten i det vi skulle gjennomføre. Likevel var jeg ikke klar over hvor striks pornografilovgivningen er i Norge. Det var virkelig ikke min hensikt å bryte norsk lov – og jeg ante da heller ikke at jeg gjorde det, før på selve åpningsdagen i Kristiansand.

- At casting-delen av ”Fluid”-prosjektet ble avlyst, skyldes utelukkende at prosjektet var knyttet til en av Norges største kulturinstitusjoner. Jeg ble konfrontert med paragraf 201 og 7 i Norges lover, som for øvrig er skrevet på et gammeldags, nesten arkaisk norsk. Jeg var klar over at loven kanskje burde blitt satt på prøve i en sammenheng som denne, og at en seier i rettssystemet var fullt mulig. Men det var ikke noe jeg kunne påta meg på egenhånd. Ikke når ledelsen ikke torde stille seg bak meg. Alle snakker om den mediaskapte skandalen, men det var Riksustillinger som ikke viste nok handlekraft til å få kunstnermiljøene på min side. Min protest ble å la teltet bli stående tomt inne på festivalområdet- som en påminnelse om en viss feighet.

Et viktig punkt i denne saken er definisjonen av begrepet “offentlig”, som går igjen i lovparagrafene du nevner. Hva synes du om skillene mellom ”offentlig” og “privat” i kunstsammenhenger, og hvilken rett har det offentlige til å gripe inn overfor et kunstverk?

- Nettopp skillet mellom det offentlige og det private rom var temaet for et bestillingsverk jeg gjorde for Walker Art Center i Minneapolis i 1995. Det nettbaserte prosjektet het "Bowling Ally", og bandt sammen tre offentlige arenaer – et museumsgalleri, en bowlinghall og internett. Samtidig offentliggjorde vi privat e-post fra kunstnere som deltok på prosjektet. Nettstedet finnes fremdeles , påklistret en advarsel fra Walker Art Center om at verket inneholder "voksent materiale". Samtidig nektet jeg å endre eller sensurere e-tekstene, noe som nesten førte til at prosjektet ble skrinlagt. Jeg hadde en rekke diskusjoner med direktøren for museet, og ble også beskyldt for å tillate "graffiti-vandalisme" i forbindelse med utstillingen.

- Da ”Fluid”-teletet skulle settes opp i Kristiansand, ble det et nytt møte med disse problemstillingene, altså om skillet mellom det private og det offentlige. Jeg var nøye med forberedelsene, og utarbeidet bl.a. en større avtaletekst som eventuelle deltagere måtte undertegne. Jeg ba ikke deltagerne om å ha sex i teltet, slik media fremstilte det – dette var snarere en studie av norske ungdommers tanker rundt sex, særlig i lys av den fortsatte AIDS- krisen. Jeg hadde en lignende casting for "Fluid"-filmen på biennalen i Taipei i 2000, med både presse og publikum til stede. På Quart var jeg bevisst på at vi fort kunne trekke til oss unge mennesker, som kanskje var litt påvirket av den løsslupne festival-ånden. Derfor sørget vi for at teltet ikke var gjennomsiktig, og at uvedkommende ikke ville få tilgang. Disse forhåndreglene var likevel ikke nok – og snart sto vi overfor denne kollektive hallusinasjonen om det såkalte "sexteltet", med hva det innebar av krenking av såkalt offentlig bluferdighet..

Også etter sommerens episoder i Kristiansand har Shu Lea Cheang opplevd å få sine arbeider sensurert.

- Ved å ta sex, eller ideen om sex, inn i det offentlige rom som et ledd av et større kunstprosjekt, bringer vi også folk i direkte konfrontasjon med egne redsler og begjær. Publikum blir engasjert i en kunstopplevelse som tar utgangspunkt i deres eget indre univers. Jeg ble nylig bedt om å gjøre en nettsex-installasjon kalt "MILK" for 56k-bastard TV i Sveits. . Jeg gjorde bruk av pornobilder i thumbnail-format, slike man finner på en hvilken som helst søkemotor, og opplevde stor motstand fra Pro Helvetia, som var med på å finansiere prosjektet. Jeg måtte legge et lag med digital snø over bildene, for at ikke hele 56K-prosjektet skulle bli nedlagt. Selv om jeg altså bare re-produserte et vanlig nettfenomen, følte det sveitsiske kulturrådet at den måtte ”beskytte” publikum fra nakenheten, til tross for at vi også her hadde lagt inn en ekstra advarsel på inngangen til sidene.

Apropos Pro Helvetia, og det som synes å være et økende sensurklima: I desember skapte den sveitsiske kunstneren Thomas Hirschbom en større ”skandale” i hjemlandet, i forbindelse med utstillingen "Swiss Swiss Democracy". Det førte til at konservative politikere forlangte avgangen til direktøren for Paris' Centre Culturel Suisse, der utstillingen fant sted, mens Pro Helvetia, som støttet det hele økonomisk, fikk trusler om å miste opp til femti prosent av bevilgningene sine. Også i Norge har såkalt støtende kunst blitt fjernet eller gjenstand for skarp debatt det siste året, mens den israelske ambassadøren i Sverige prøvde å ødelegge installasjonen ”Snøhvit og sannhetens galskap”. Er dette i dine øyne isolerte enkelthendelser, eller tegn vi bør merke oss i tiden?

- Jeg kjenner godt til det som skjedde med Thomas Hirschbom, siden Pro Helvetia som sagt også finansierte mitt arbeid “MILK”. Sex og politikk er åpenbart ømtålige emner. Jeg bodde ellers i New York på 80-tallet, da kunstnere og National Endowment for the Arts bokstavelig talt måtte forsvare bevilgningene sine i retten. I dag ser vi at sensur igjen blir et aktuelt spørsmål i land som Sverige, Norge og Sveits.

Hvordan tror du en slik utvikling vil påvirke kunstlivet generelt? Oppstår det ikke en fare for at kuratorer og kunstinstitusjoner vil bli mer forsiktige i forhold til hva de presenterer, slik at vi fort står overfor en omfattende selvsensur?

- Sensur har alltid eksistert. De fleste seriøse kunstnere går ikke inn for å bli sensurert, selv om det kan være interessant å finne ut hvor grensene går. Med mine egne arbeider ønsker jeg å konfrontere publikum – ikke lovverket. Jeg har da også stilt ut innenfor rammene av svært etablerte kultur-instusjoner, noe som er med på å gi arbeidet mitt økt legitimitet. Jeg er for øvrig imponert over kurator-delen av det norske DETOX-prosjektet, og ser på den som modig og fremtidsrettet – ikke minst fordi man er så villig til å ta opp sterke temaer. Da er det ikke så rart at man fort kommer på kollisjonskurs med småbymentaliteter. Jeg syntes det var leit å høre at dette blir det siste året med DETOX og Riksutstillinger. Jeg håper at kuratorene også i fremtiden vil fortsette å jobbe for å gi den kontroversielle kunsten en plass.


Du er blitt kalt en “digital drifter” – og har arbeidet med både internett-installasjoner og den uavhengige, erotiske filmbransjen. Er dette fra din side bevisste skritt bort fra et USA som gjenvelger George W. Bush, med et kulturklima som underlegges markedskreftene, mens rettighetene for homofile og innvandrere uthules?

- Jeg har egenlig vært borte fra kunstscenen i New York siden Guggenheim-museet bestilte et større verk av meg i 1998-99. Det er kanskje på tide for meg å gjøre noe i USA igjen. Jeg skjønner virkelig ikke tankegangen i New York om dagen. Det er markedskreftene som får styre, mens museene lukker seg rundt sin egen, lille verden. De siste årene har jeg jobbet mye i Euro-zonen, for å kalle det det. Jeg har bevisst prøvd å viske ut min nasjonale identitet, og har bl.a. motsatt meg å slå meg ned i et spesielt land. I dag veksler jeg mellom å krysse grenser, og jobber parallelt med nettverksbasert installasjonskunst og de erotiske prosjektene, noe som igjen gir meg anledning til også å krysse også kulturelle grenser. Jeg legger ikke særlig vekt på å kombinere de to halvdelene av livet mitt, men blir likevel glad når begge sider blir møtt med anerkjennelse og akseptanse.

Personlig synes at jeg at mange av arbeidene dine godt kan sies å representere en romalder-estetikk, men da fremfor alt et indre univers. Du har blitt tillagt uttalelsen at verkene dine bør betraktes som “forut for sin tid”, i den forstand at de utspiller seg i år 2030. Er fremtidsvisjonene dine dystopiske eller utopiske av natur, synes du?

- Jeg har aldri selv sagt at arbeidene mine er forut for sin tid. Kritikerne liker å sette den merkelappen på det. Etter mitt syn har vi alt levd i fremtiden. Mitt år 2030 er en fortidslevning - en dystopi fra et ødelagt landskap som har blitt resirkulert for mange ganger allerede. Men i tilbakeblikk kan man jo si at “Fluid”-teltet ble en ”indre struktur”, en idé som bare kan finnes i publikums indre univers, siden myndighetene ikke tillot at den ble materialisert i den ytre verden.

Hva kan folk vente seg av ”Fluid”-installasjonen når den nå kommer til Oslo?

- Jeg vil tillate meg selv en liten gest i forbindelse med installasjonen i Oslo – i form av å bruke de nevnte lovparagrafene son tekster på veggen. Jeg har slått meg til ro med plassen jeg har fått, og synes at folks møte med de syv urinalene i et såpass offentlig rom i seg selv får være lovbrudd nok. Gjennom sin tilstedeværelse i galleriet vil publikum få anledning til å tolke dette offentlige rommet, hvilke juridiske betenkeligheter som kan tillegges det – og følgelig også spørsmål som når sex kan kalles offentlig. For meg vil publikums offentlige tilstedværelse foran urinalene manifestere en kollektiv orgasme.


”DETOX – By Any Media Necessary” åpner på Kunstnernes Hus i Oslo fredag 4. februar, og går frem til 13. mars. Vandreutstillingen, som er Riksutstillingers store internasjonale satsing i 2004 og 2005, er også en offisiell del av Hundreårsmarkeringen, som sammen med bl.a. Cultiva, PNEK og Norsk kulturråd har muliggjort prosjektet. Utstillingen har, med stadig nytt innhold, også vært vist i Kirkenes, Trondheim, Kristiansand, Bergen, Stavanger og Notodden, og vil avsluttes på Moderna Museet i Stockholm i mai 2005.


Mer om DETOX finner du på http://www.detox.no

Fotnoter:

1) http://bowlingalley.walkerart.org/cgi-bin/feedtitle.cgi

2) http://www.56k-bastard.tv

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!