Et eget århundre: Olav Anton Thommessen: Et Glassperlespill

Den første samlede framføringen lørdag av Thommessens store verk "Et Glassperlespill" under Festspillene i Bergen er en begivenhet i norsk musikkliv. - Det er en uvanlig spektakulær komposisjon, skriver Elef Nesheim i denne artikkelen om verket. Fem av enkeltverkene som utgjør "Et Glassperlespill" er framført tidligere, mens stykket "Gjennom prisme" aldri er blitt framført før. Verket inngår i serien "Et eget århundre", og artikkelen er hentet fra boken med samme navn.

03.06.2005 | Av: Elef Nesheim

Av Elef Nesheim

De seks komposisjonene er utformet slik at de kan framføres selvstendig samtidig som de går sammen i en stor helhet. "Et glassperlespill" er en helaftens orkesterforestilling, en konsertopera, som i realiteten inneholder seks store komposisjoner. De seks komposisjonene er: "Prolog", "Makrofantasi for klaver og orkester over Griegs a-moll", "Hinsides neon, konsert for horn og orkester", "Korsymfoni over Beethovens Åttende", "Gjennom prisme, konsert for cello, orgel og orkester" og "Ekstranummer over Verdis Dies Irae – Apoteose".

De tre første komposisjonene, som skal spilles før pause, har en fallende struktur, der bunnen blir nådd ved avslutningen av Hinsides neon. De tre komposisjonene etter pause har en oppadstigende oppbygning, som når høydepunktet i Apoteosen. Den innledende Prolog (1979), har undertittel ”Pedagogisk ouverture”. Det er et kort stykke der forskjellige klanglige elementer legges oppå hverandre, og fragmenter fra Händels Water music inngår i det musikalske materialet. Makrofantasien (1980) innledes med en introduksjon før åpningen fra Griegs a-mollkonsert signaliserer presentasjonen av klaverkonsertens musikalske materiale. Først er det bare stoff fra Grieg, så blandes Griegs materiale med Thommessens eget, før Thommessen overtar med sin musikk. Videre i konserten opptrer Grieg bare med korte påminnelser.Hinsides neon (1981) er en hornkonsert med undertittel ”Post-kommersielle lydskulpturer for horn og orkester”. Solohornisten skal stå på en opphøyd scene bak orkesteret, mens det er to hornister som er plassert på hver side av orkesteret. Verket er i følge Thommessen ment å være scherzodelen som avslutter første del før pausen.

Etter pause innledes konserten med Korsymfoni (1979). Verket for kor og orkester bygger på hovedtemaet fra Beethovens 8. symfoni. Gjennom prisme (1982) er en dobbeltkonsert for cello og orgel og orkester. For dette verket fikk Thommessen Nordisk Råds musikkpris i 1990. Hele konsertaftenen avsluttes med det komponisten har kalt et ”ekstranummer” der Verdis kjente Requiem gir det tematiske innspillet til finalen – Apoteose.

I konstant opposisjon
Olav Anton Thommessen har en solid utdanningsbakgrunn. For det første har han fått en grundig skolering først og fremst ved studiene ved Indiana University School of Music i USA. Forelesningene til komponisten Iannis Xenakis kom til å prege hans kompositoriske virksomhet. Studieårene i Warszawa og Utrecht satte også varige spor. Det var den moderne klangorienterte musikkstilen fra 1960-årene som fenget Thommessen. Slik sett fulgte han en logisk studieretning. Xenakis oppfattes gjerne som en av ”entreprenørene” bak den klangorienterte musikkstilen, som etter hvert fikk så tungt fotfeste i Polen at den er blitt kalt ”den polske skole”. Ved Instituut voor Sonologie i Utrecht i Nederland fikk han innsikt i det elektroakustiske grunnlaget for klangstudier.

Thommessen har imidlertid gjennom hele livet, også som professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole, fortsatt studiene og har skaffet seg en imponerende innsikt i så vel samtidens som musikkhistoriens ulike kriker og kroker. Han er en yndet foreleser i de mest forskjellige sammenhenger for å presentere musikk, sin egen eller like gjerne musikk fra 1700-tallet eller romantikken.

Han er ytterst samfunnsorientert og har vært en aktiv debattant og deltaker i den kulturpolitiske offentlighet og har til stadighet ytret seg om musikklivets ulike farer og fristelser.

Som diplomatsønn ble Thommessen tidlig vant til å betrakte Norge fra utsiden. Denne evnen har han beholdt og oppnår ofte å se begivenhetene i vårt kulturliv fra andre synsvinkler. Slik har han lett blitt oppfattet som opposisjonell, gjennom å bidra til å se landets musikkliv i internasjonalt perspektiv.

Komposisjonene
Olav Anton Thommessen har en stor og svært variert produksjon, der orkesterverkene inntar en sentral posisjon. Han etablerte seg som komponist på 1970-tallet. Litt lyd ble uttatt til framføring ved Verdensmusikkdagene – ISCM – i London i 1972, Opp-Ned ble spilt av Oslo-filharmonien i 1973, samme år som Gjensidig ble spilt ved Festspillene i Bergen. Stabsarabesk (1974), som ble skrevet for Stabsmusikken og senere omarbeidet for symfoniorkester med tittelen Barbaresk, er hans mest spilte orkesterverk.

I hans produksjon er det også en rekke sceniske verk, som operaene Hermafroditen, Hertuginnen dør og Kassandra. Fra oven, konsert for synthesizer og orkester (1986), trompetkonserten The second creation (1987), fiolinkonsertene The Great attractor (1988) og Bulls Eye (2001), og Ved komethodet, et orkesterdrama for bratsj, altsanger og stort orkester (1994), er store komposisjoner som ruver i hans opusliste.

I verklisten, på mer enn 100 komposisjoner, er det musikk for instrumentkombinasjoner fra strykekvartett, fiolinsonate og klaverstykker til komposisjoner med bruk av lutt, el-orgel, harpe, blokkfløyte og akkordeon. Denne rike variasjonen i klang og uttrykk er karakteristisk for Thommessen.

Et glassperlespill
I tiden omkring 1980 ble Thommessen sterkt opptatt av musikkformidling. Det sterke modernistiske engasjementet ble supplert med behovet for at musikken skulle kommunisere bedre med publikum. Det var i denne tiden han begynte arbeidet med Et glassperlespill. Om klaverkonserten Makrofantasi har han uttalt: - Det bygger på en slags pedagogisk idé. Ved å innlede komposisjonen med elementer fra Griegs konsert, og så gå gradvis over til mitt eget stoff, bygger egentlig verket på en allmenn og kjent pedagogisk idé: fra det kjente til det ukjente. Jeg trodde at det ville pirre publikums nysgjerrighet og øke engasjementet for et moderne musikkverk.

Thommessens bruk av tematiske sitater fra eldre og kjent musikk, uttrykker ingen stilmessig tilbakeskuende holdning. Men temaene og historien stilles i lys av den modernismen han selv ønsker å uttrykke seg ved.

Inspirasjonen til verkets overordnede tittel er hentet fra Hermann Hesses roman, Glassperlespillet, selv om det er vanskelig å si hvordan denne inspirasjonen skal leses.

Her kan du lese Ballades og Glenn Erik Hauglands intervju med Olav Anton Thommessen i anledning framføringen av "Et glassperlespill", hvor han blant annet snakker om bakgrunnen for å velge Hesses romantittel som tittel på verket.

Elef Nesheims tekst er hentet fra boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" , utgitt på Forlaget Press, som et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no. Konserten vil som vanlig bli direkte overført i NRK P2.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!