Sven Lyder Kahrs: - Jeg tenker kultur og musikk under ett

Sven Lyder Kahrs er en musikalsk poet, som får ”sinnssykt mye penger” gjennom tildelingen av Arne Nordheims komponistpris. Han tenker musikk, poesi, billedkunst, litteratur, ja, kultur under ett. Han føler seg som del et felles europeisk kulturarv, som stadig må gjenskapes for ikke å bli til tomme former. Når Ballade møter ham snakker han ikke bare om at han har tilbud om å skrive mer enn han rekker, men fremfor alt snakker han om musikkens vesen.

17.10.2005 | Av: Magnus Andersson

Av Magnus Andersson

Gratulerer med prisen!

- Først av alt må jeg si at det er en ære å få prisen. Jeg ble veldig overrasket og selvfølgelig kjempeglad. Jeg ble overrasket fordi det er en rekke navn jeg ville gjettet på før meg. Det finnes så mange der ute som fortjener en pris.

Så tror jeg at han bytter emne plutselig, i noe som lyder som en programerklæring for hans kompositoriske virksomhet:

- Jeg tenker kultur og musikk under ett, noe som ikke er comme il faut i Norge. Her er det som om man tror at genier – ikke for at jeg er et geni – bare kommer ut av skogen. Men slik er det ikke. Man er en del i noe, og dette må gjenskapes. Som komponist har man et rom å fylle, og hvis man ikke gjør det, blir musikken bare tomme former.

Men Kahrs byttet ikke emne. Han uttrykte isteden en forhåpning om at han er blitt sett nettopp som ”del av noe”, og at det kanskje er derfor han har fått prisen. Sammenhengstenkning er uten tvil noe som ligger Kahrs hjerte nær, noe han gjentatte ganger kommer tilbake til. De påståtte norske forventningene om at folk kommer rett ut av skogen som genier, hvilket de altså ikke gjør, har også en politisk og en strukturell side.

- Sammenhengen handler også om folk du kjenner, om folk som åpner dører. I Norge finnes Ultima, det finnes gode musikere, det finnes et produksjonsapparat bl.a. med konsertene til Ny Musikk, og dessuten finnes det ildsjeler som Thorbjørn [Tønder Hansen] og Hild [Borchgrevink, produsenter, red.] Dessuten har vi jo kunstnerstipendier og musikkskoler i Norge.

Men for Kahrs handler det om sammenhengstenkningen fremfor alt om kunsten, og der står han på en historisk grunn som ikke kan ignoreres.

- Hvis vi ser på andre komponister finnes det jo et helt vokabular av synspunkter de har arbeidet seg frem til. Jeg som komponist ønsker å bidra til det som allerede finnes der. Jeg føler meg som europeer, ikke bare som nordmann. På kontinentet finnes det en felleskultur som er bygget gjennom lang tid i hele Europa, og det handler ikke bare om musikk, men like mye om poesi, litteratur og billedkunst. Alt er et felles kulturprosjekt som Europa står samlet om.

Kan man høre dette prosjektet i din musikk?

Kahrs nøler litt:

- Nei, ikke direkte sånn og sånn. Men hvis jeg faktisk hadde kommet rett ut av skogen ville min musikk hørt annerledes ut.

I løpet av intervjuets gang blir vi imidlertid enige om at det kanskje høres i hans musikk, men at det mer handler om en attityde, som viser seg i musikken som et fenomen heller enn som en direkte struktur. Men så langt har vi ikke kommet enda. Når Kahrs fremhever at han ser seg som en del i et større fellesskap, og at en del av fellesskapet er så vel samtidige som tidligere tiders komponister, er det nærliggende å tenke at han står i stor gjeld til sine prominente lærere. Visst gjør han det, men det handler ikke om at Kahrs har etterlignet dem på noen måte, annet enn kanskje i enkeltes innstilling til musikken.

- Jeg skriver helt forskjellig fra dem. Jeg er mer smålåten og flyktig i min måte å komponere på. Egentlig er det vanskelig å peke ut noen spesiell som har betydd mest for meg. Det er så mange, ikke bare mine lærere. F.eks har Sciarrino og Lachenmann betydd mye, og så er det jo den klassiske musikken. Vel så mye er det poeter. Som du kanskje har sett henter jeg ofte mine titler fra sentrallyriske og sentraleuropeiske lyrikere som Rilke, Hölderlin, Novalis og Shelley.

Men tilbake til lærerne, og først av alt Finn Mortensen, som Kahrs studerte privat med i tre år.

- Hva som gjorde dypest inntrykk på meg var hans store respekt for andre. Han kastet ikke dritt på ting bare fordi han ikke selv komponerte slik. Isteden spurte han hva de forskjellige hadde å komme med. Hva har de sagt med sin musikk? Dermed kunne han snakke like mye om de mest ekstreme serielle komponistene som han snakket om Hindemith og Palestrina. Alt sprang ut av en grunnleggende respekt og kjærlighet til musikken, som jeg håper å videreføre. Jeg gikk privat for ham i tre år, og hadde faktisk time med ham dagen før han døde. Da holdt han på å skrive en bok for å oppsummere sine musikalske erfaringer.

Kahrs nevner ikke noe konkret eksempel på hvordan Mortensens blikk var bredt, men undertegnede kan ikke la være å tenke på Mortensens tid som formann i foreningen Ny Musikk. Før Mortensen tok over var Ny Musikk preget av Pauline Halls mer konservative holdninger og preferanser, noe Mortensen ikke ville ha noe av. Han ville isteden vise hva som fantes der ute av strømninger, uansett om han var enig i strømningene eller ikke. Det mest ekstreme eksemplet, som lå lysår forbi Mortensens egne estetiske valg som komponist, var da han inviterte performancekunstneren Nam June Paik til å gi konsert i Oslo. På beste, eller kanskje verste, happeningmaner lyktes Paik i å erte publikum så mye at han befant seg på de fleste større norske avisers førstesider dagen etterpå. I dag, i den smått anarkistiske kulturpluralisme vi lever i, er det vanskelig å skjønne hvor dristig dette var av Mortensen. Men vi kan ane det når vi tenker på at det ikke bare var avisenes førstesider som reagerte på det. Kritikken – som naturligvis ikke bare vendte seg mot Paik, men vel så mye mot Mortensen, som jo inviterte galningen – holdt seg nemlig ikke bare i offentlige organer. Mortensen ble lidende og kritisert, bl.a. for denne invitasjonen av Paik, langt utenfor Ny Musikks lokaler. Kanskje er det i fotsporene av Mortensens åpne attityder at Kahrs sier:

- Jeg er glad i at folk gjør forskjellige ting. At jeg sier at jeg er del i en europeisk felleskultur betyr ikke at felleskulturen som sådan er enhetlig, men en slik kultur rommer mange individer.

Kahrs har imidlertid ikke bare studert med Mortensen, men også med en annen kompleks rabulist, nemlig Brian Ferneyhough. Han blir sett på som en av vår tids aller største komponister, og hvis han er kjent for noe, så er det å komponere musikk som er så vanskelig å spille at det er nesten umulig. Ja, det er umulig, hvis vi stiller samme krav til teknisk gjennomføring og perfeksjon som vi gjør til fremføringer av klassiske komponisters musikk. Kravene på lytteren blir tilsvarende høye, fordi med hans kompleksitet er det ikke mye å kjenne igjen eller å følge i musikken. Kontrasten er påfallende fra Kahrs lyriske og flyktige musikk, til Ferneyhoughs måte å uttrykke musikk gjennom å komponere det teknisk umulige. Allikevel er lovordene store fra Karhs side.

- Ferneyhough var en fantastisk lærer. Likheten mellom Ferneyhough og Mortensen er at de ikke forsøker å få en til å bli en lik kopi av dem selv. De prøver istedenfor å innstille seg på musikken, på det prosjektet man kommer med, for å få en til å lykkes med det man prøver. Hvis noen ville komponere som Ferneyhough selv spurte han studenten hvorfor han gjorde som han gjorde. Hvis studenten skulle komponere som Ferneyhough selv måtte det være en meget god grunn for det.

Kahrs forteller dessuten om hans studier med Emmanuel Nunes, men der er han ikke like positiv. For å si det enkelt:

- Nunes var kjempevanskelig. Hvis du skal studere med ham må du gjøre akkurat det han sier. Du får løsninger av ham, og det aksepterte ikke jeg. Det står i strid med hva jeg synes musikk og kultur skal være. Men jeg lærte mye av å slåss.

Fortellingen om en person er uløselig knyttet til de som omgir personen, og med en komponist er det naturlig at disse bl.a. er lærerne og forbildekomponistene. Men store kunstnere blir ikke hva de er hvis de ikke sier sine mestre imot. Buddhistene sier at hvis du møter Buddha, drep ham; og var det ikke Platon som sa at den elev som ikke overgår sin lærer er en mislykket elev? Jeg vil gjerne si at Karhs syder av tanker rundt sin musikk, men så lenge tankene handler om stillferdighet, om det uutsigelige, om hva klangen peker mot heller enn hva klanger er, blir ”sydende” et for brautende adjektiv. Vi kommer inn på Kahrs tanker om sin musikk i forbindelse med at vi snakker om Ferneyhough og Mortensen:

- Jeg er opptatt av en helt annen side av musikken. Jeg er opptatt av det flyktige, av det som ikke går å holde fast, og det er fordi jeg ikke tror verden er reduserbar. Verden er sammensatt og inkonsistent, men det betyr ikke at ting ikke betyr noe for hverandre, men at mengden relasjoner er stor.

Undertegnede begynner å tenke på John Cage. I sitt zenbuddhistiske livssyn så han alle ting og lyder som universets senter. Alle ting er selvstendige, men alle ting forholder seg også til alle ting. Stillheten illustrerer dette på en ypperlig måte. Den er der, og den er der alltid, i alle tings sentrum, men den forholder seg samtidig til alle lyder som ”overskriver” stillheten. Men den er allikevel alltid der som alle lyders grunn. Kanskje det er fjernt å sammenligne Kahrs tanker om verdens sammenhenger og sammensetninger med Cages zenbuddhisme, men noe vi stadig kommer tilbake til i intervjuet er fraser som: ”Men dette går det jo egentlig ikke an å snakke om”. Det blir mye latter av slikt. Kahrs er for øvrig inspirert av Cages estetikk. Kahrs begynner så å snakke hvordan dette tar form i hans musikk, eller kanskje det er mer korrekt å si hvordan det ikke tar form i hans musikk:

- Mange andre komponister arbeider mye med form, og sånn sett reiser de et musikalsk bygningsverk. Men musikken er jo i øyeblikket og forsvinner.
Men.
Ja!
Det var jo noe med dette…

Sier Kahrs, og mister ordene for musikken, som jo i siste instans ikke kan uttales i ord, fordi den er musikk. Han prøver en annen innfallsvinkel for å snakke om sin musikk:

- Jeg prøver ikke å tenke for mye på lytteren. Jeg lager ikke musikk for å imponere, ikke for at det skal være perfekt, men for å nærme meg det uhåndgripelige, for å nærme meg det man ikke forstår.

Hvordan formen kan ta overhånd sier Kahrs noe om i hans forhold til den klassiske musikken:

- Den er for meg en fullstendig grunnleggende plattform for å forstå samtidsmusikken, og den klassiske musikken betyr mye for meg. Men det finnes en fare med den, og det er at den blir så perfekt at det nesten ikke er menneskelig. Tittelen på mitt verk som ble urfremført sist tirsdag er: ”Wir nur ziehen allem vorbei wie ein luftiger Austausch” (Vi bare passerer alt som et luftig drag) og det er jo ekstremt poetisk. Jeg oppfatter meg litt som poet.

Kahrs sa i begynnelsen av intervjuet at hans kultursyn, at han oppfatter seg som del i et felles kulturprosjekt, at han er inspirert av romantisk poesi, men at dette ikke viser seg strukturelt sett i hans musikk. For så vidt har Kahrs i sin søken etter det flyktige en vegring mot at hans musikk skal kunne denotere, altså at det skal finnes strukturelle virkemidler i musikken som betyr noe bestemt, som betyr noe ”sånn og sånn”. Men hele hans resonnement om det flyktige er jo en programforklaring på hvorfor han valgte nettopp å komponere musikk som går litt utenfor storformenes allfarvei, og hvorfor han har valgt å komponere stillferdig, lyrisk, og kanskje jeg til og med får si vakker musikk. Men har jeg forstått Kahrs rett er det vesentlig å skjønne at det stillferdige, det lyriske og det vakre ikke beskriver hva som ikke lar seg uttale, men det viser at det er noe som ikke lar seg uttale. En samtale om musikken innerste vesen, hvis den nå har et slikt vesen, lar seg vanskelig gjengis i skriftens form. Derfor, selv om Kahrs hadde langt mer på hjertet om den saken, forlater vi nå den estetiske og filosofiske siden av Kahrs virksomhet.

Hvordan skal du feire prisen?

- Jeg vet ikke om det blir så mye feiring. Men jeg må si at det er sinnssykt mye penger for en komponist, som jeg får med prisen.

Hvor mye?

- 110.000 kroner, så jeg overlever nok denne vinteren.

Hva er ellers dine nærmeste planer som komponist?

- Jeg har arbeidet med Ensemble Recherche i Donaueschingen. Jeg er veldig stolt over dette, og de ønsker mer musikk fra meg. Så skal jeg skrive for asamisimasa, jeg skal skrive et gitarstykke for Anders Førisdal og så skal jeg komponere for ensemblet Eleison. Det er mange som vil ha musikk av meg, men tiden strekker ikke til. Jeg må si nei til ting.

Men selv om Kahrs har mye å stå i, betyr det ikke at han lever et fett liv rent økonomisk. Ikke for at komponister generelt er overbetalte, men det er noe med Kahrs poetiske måte å betrakte verden, å ”lytte på situasjonen”, som gjør at det går langsomt for ham å komponere. Så får vi vel håpe at musikken han skriver til gjengjeld blir desto mer Kahrs’sk, hvem nå Sven Lyder Kahrs er.

Dette intervjuet, og den påfølgende artikkelen var kun et bilde, men bilder lyver alltid. Bilder har ikke den uhåndgripelige utstrålning virkelige personer og møter har. Kanskje kunne dette intervjuet ha gitt et annet bilde av Kahrs. Kanskje det kunne ha tatt fatt på at Kahrs er eksilnordmann, at han lever i Paris, at han ikke flyttet dit for å finne lykken (selv om vi vel får håpe at han har funnet den), men at han flyttet for å forholde seg til den felles europeiske kulturen. Kanskje intervjuet kunne handlet om hvordan Kahrs allikevel oppfatter seg som nordmann i alle disse internasjonalistiske tanker. Men det gjorde det ikke.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!