Komponistbol med honning og propolis

“Hvem er denne gjengen av spaserende nedover vår Champs Elysees, spør man fra de små husene i vårværet? Det er oss. De skjønner ikke at vi er det sikreste vårtegnet de har sett på lenge”, skriver sosialantropolog Theodor Barth om prosjektet “Hjemme hos” under Happy Days. Onsdag og torsdag åpner tre komponister og en lydkunstner sine hjem for et tredvetalls besøkende. Barth har lagt opp reiseruten, og forteller her nærmere om sin rolle som stifinner.

03.04.2006 | Av: Ida Habbestad

Av Ida Habbestad

"Mitt navn er Theodor Barth. Jeg er antropolog og stifinner. Enten du faktisk skal være med meg, eller bare vil lese denne teksten, så skal jeg ta deg med og vise noen veier som snor seg mellom private og offentlige rom i Oslo. Jeg skal bringe deg bort fra Oslos generelle veier og gateliv, og inn i en annen sone: når turen er over skal du si "Du store verden! Er det der jeg bor...""

Slik innleder Barth sin artikkel "Hjemme hos" - et passasjeverk med lydsoner i Oslos mellomrom i Happy Days’ festivalavis. Under festivalen får et tredvetalls personer muligheten til å bli med på en rundtur hjem til komponistene Asbjørn Schaatun, Raymond Berge og Olav Anton Thommesen, samt til lydkunstneren Lars Paalgard, for å høre verk spesielt for stedet og anledningen. Theodor Barth er opptatt av koblingen mellom kunst og antropologi:

- Å jobbe så langt mot det å være medvirkende, og få et møtepunkt hvor jeg er med på å medvirke til begivenheten - men ikke som kunstner - det er en interessant situasjon, hvor nye diskusjoner og erfaringer kan oppstå. Man kan sikkert diskutere om man kan jobbe i en slik dialog mellom kunst og antropologi – men, som jeg sier i artikkelen, jeg har ikke spurt noen - jeg bare gjør det, sier Barth til Ballade.

En ny sti mellom det offentlige og det private
- Antropologien er et fag under kolonisering, men å være antropolog er ingen beskyttet tittel. I stedet for å være sur for dette, kan man være med på dialogen. Jeg er en antropolog som søker trege felt og vanskelig innhold fordi det stiller større utfordringer til meg og de partene som skal interagere med meg, fortsetter han.

Hva vil bli din rolle i prosjektet?

- Jeg skal bruke guidingen til å finne en ny type sti som er mellom det offentlige og private. Da gjelder det å gå inn på en fysisk lesning i byens trege felt og derfra dra ut noen urbane fiksjoner underveis, litt som en guided fantasy. Folk må ut av bussen, de skal gå litt, gjøre trivielle ting som ta et glass brus eller vin - det er ikke sånn at man sitter stille, men man er aktivt engasjert hele tiden, forklarer Barth.

Musikkens realiteter og byens fiksjoner
Gjennom det fire timer lange programmet er det et publikum i bevegelse som møter programinnslagene. I programomtalen kan man lese at antropologen skal hjelpe publikum til å oppfatte musikken inn i sin urbane sammenheng, og slik møte musikkens realiteter med byens fiksjoner. Hva er tanken bak å være i bevegelse og å oppsøke?

- På et vis er alt dette med bevegeligheten et viktig poeng: et ønske om å trekke brukerdimensjonen inn i samtidsmusikken. Det er for øvrig et paradoks for meg at samtidsmusikk bare foregår en gang et eller annet sted. Det er noe med å ta lytterne på alvor, de må også få øve seg, få høre musikken mange ganger. Den typen konsertering vi har i dag er på mange måter å være på en form for besøk. Å oppsøke komponistene med brukerne er viktig, det er like mye komponisten som skal få se brukerne som omvendt, i en annen type relasjon som den man oppnår i konsertsalen. Dette er også et sosialrealistisk prosjekt om hvordan kunstnere har det hjemme hos seg. Det er ikke borgerlige hjem, dette, det er enten det man kaller halvordnet kaos eller praktisk orden. De har ikke atlier, de jobber hjemme, rommene deres er komponistbol hvor det lages honning og propolis! Og i forhold til TONO-debatten kan jo folk få se hvor beskjedne kår de lever under?

Hva er så din mening om musikk og sted?

- Stedsspesifikk kunst er ikke sånn at den enten eksisterer eller ikke. Det er noen tonaliteter som hverken er dur eller moll. Da synes jeg lesermetaforen er sterk: hvordan knytter man lytterrollen til leserrollen? Det å skape en lesedyktighet rundt musikk som bringer deg inn i musikken, tematiserer det stedsspesifikke. Hvordan får man til — i et landskap der det stort sett er analfabeter som ikke kan lese partiturer — hvordan kan man skape situasjoner hvor man får et arbeid fra publikum til å ankomme musikken?

Reiseruten
Publikum møter på Olaf Ryes plass i Birkelunden, og vil bli fraktet i samlet flokk i en buss. På veien vil det bli gitt sosiologiske fakta om de aktuelle bydelene, inspirert av den franske sosiologen Émile Durkheims teorier om hvordan individet sterkt påvirkes av sin omverden og samfunnet. Er det bevisste valg bak rekkefølgen på reiseruten?

- Ja, vi begynner og slutter på Grunerløkka, og det er litt fordi det er det stedet hvor kjærligheten til til byen på mange måter har de beste kårene. Veldig mye av det som skjer av kulturelle aktiviteter i sentrum har sitt utspring derfra. Ms Innvik og Nordic Black Theatre er eksempler på dette.

- Ellers begynner vi med en nestor, Asbjørn Schaatun, som er et eksempel på tradisjonen ny musikk, Ircam og den skolen. Så tar vi veien via en ung kar som er i ferd med å bli ferdig utdannet, som er mer innenfor crossover — det er ikke bare lesning men også dekonstruksjon av musikalske uttrykk. Så drar vi til Olav Anton Thommesen, som ikke bare har fagbrev men mesterbrev i dyptlesing av andre verk. Og med dette strekker han seg ut etter musikken i en ekstern, søkende relasjon til en verkforståelse som skjer gjennom lesinger — ikke bare avskriftsmessig men også påskriftsmessig. Og så avslutter vi med Lars Paalgard som er “den Grimme Elling”. Han er ikke komponist, og har heller ikke den eksentriske komponistidentiteten; han har en cafe, og er en i utgangspunktet visuelt arbeidende kunstner som har blitt lydkunstner i denne sammenhengen. Jeg synes det er en bra måte å avrunde på, sier Bart, og avslutter:

- Det er en tanke om kulturminnevern rundt Ny Musikk, at man bør dokumentere og gjøre tilgjengelig, bruke byarenaer som cafeer som samlingspunkt – og det er en god latin på den måten. Kanskje hjelper det til med å få komponistene litt ut av det jeg oppfatter som en borgerlig modernistisk kunstnermyte - som de blir påført like mye som de noen ganger går inn i den selv. Alt dette er diskusjonsspørsmål - men som det er interessant å gruble over gjennom en sånn tur!

"Hjemme hos": Onsdag 5. april og torsdag 6. april kl. 18.00-22.00

Forhåndsbestilling hos Ny Musikk - kun 30 plasser. På disse sidene finner du også oversikt over det fullstendige programmet.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!