Jacobsen, Inger

06.08.2006

Inger Johanne Jacobsen, sanger og skuespiller, 13.10.1923–21.07.1996, født i Oslo. Hun var en av de viktigste og mest innflytelsesrike norske etterkrigsvokalistene. Allerede i 1941 vant hun en «Alice Babs-konkurranse» på Bygdøy, og ble engasjert som underholder før filmvisninger på Sinsen Kino. Hun spilte inn to titler med ►Kristian Haugers Danseorkester i september samme år, «Sesam, sesam, lukk deg opp» og Haugers gamle hit «Charleston i Grukkedalen». Platen ble aldri gitt ut, men det eksisterer en del prøvepressinger, og den er nok den mest kjente eldre norske plateinnspillingen som ikke er publisert. I desember 1941 kom den første utgitte platen på Telefunken, også den med Kristian Haugers Danseorkester; to melodier fra det årets store norske filmhit, Den forsvundne pølsemaker, «Du er alltid i mine tanker» (Hauger/►Per Kvist) og «To små hjerter» (►Jolly Kramer-Johansen). Samarbeidet med Hauger fortsatte på «Lillemor»/«For deg» (1943). Den siste platen fra okkupasjonstiden er «Vannliljer»/«En liten sang uten ord» med Telefunken Danseorkester (1944).

Hun spilte inn ytterligere seks titler for Telefunken i 1945–46, med ►Øivind og ►Sverre Berghs orkester, bl.a. den sterkt jazzifiserte «Symfoni» (1946) før hun dukker opp på Musica, som regel akkompagnert av ►Øivind Berghs orkester, fra mai 1946, med «Når dagen dør»/«Vals-nocturne». Frem til 1953 spilte hun inn 25 titler her, bl.a. elegante norske versjoner av samtidige franske «chansons», som «Som duft av røde roser» (La vie en rose)/«Blå hav» (La mer)» med ►Arild Andresens ensemble (1949) og «La Seine»/«Bolero» (1950). Allerede i disse årene var hun en sofistikert utøver i den moderne croonerstilen, med et stemmemateriale og en teknikk som kan minne om Sarah Vaughan, men med en langt større evne til tekstformidling. Få av innspillingene kan karakteriseres som egentlig jazz, men åtte innspillinger i 1951–52 med den unge ►Egil Monn-Iversen, særlig «Høstgule blader» (Les Feuilles Mortes) og «I sol og vår», begge i 1951, har elegante storbandarrangementer som ikke står tilbake for amerikansk plateproduksjon i de samme årene. Inger Jacobsens siste innspilling for Musica var den islandske slageren «Ved Hredavann (Hredavatns valsinn)», en duett med ►Jens Book-Jenssen i juli 1953.

I 1954 påbegynte hun sitt 26 år lange samarbeid med Columbia, der hun gjorde 34 innspillinger på 78-plater frem til 1958, og deretter over 50 på singler frem til 1970, som oftest med ►Carsten Klouman som arrangør. Ved siden av ►Nora Brockstedt var Inger Jacobsen den dominerende kvinnelige vokalisten i landet frem til tenåringsjentenes gjennombrudd midt på 60-tallet, og slagerne kom så tett på 50-tallet at ofte ble begge sidene på en plate hits. De viktigste fra 78-perioden er «Hi-Lilli, Hi-Lo» (1954), «Mitt svermeri» (1954), «Møllerens Irene» (1954), «Min sønn, min sønn (1955), «Jim, Johnny og Jonas»/«La meg gå, kjære « (1955), «Jeg venter til du kommer» (1955), «Vi seiler mot lykken» (1957), «Jeg drømte» (1957), og i 1958 «Vi svever høyt i det blå» (Volare), koblet med ►Juul Hansens «Lørdag hele uken», som hun også gjorde en engelskspråklig versjon av, «Cuddle Up» (1959) for australsk Columbia. I 1958 spilte hun åtte svenske titler, utgitt på to EP-plater av svensk Columbia. En av disse var hennes helt spesielle versjon av «Vem kan segla förutan vind», kanskje hennes aller beste enkeltinnspilling.

I 45-perioden fra 1958 spilte hun bl.a. i 1959 inn André Bjerkes oversettelse av My Fair Lady, «Jeg kunne ha danset» (I Could Have Danced All Night), samme år som hun ga ut «Marina». «Frøken Johansen og jeg», en lett ondskapsfull parodi på samtidens mange skillingvisepregete slagere og måten de ble sunget på, ble tatt på ramme alvor av hele folket, og solgte i over 50 000 eksemplarer (gullplate). Hun fulgte opp med den ellevilt «rockete» «Tarantella og månen», som ble en «camp»-hit sent på 80-tallet via Revolvermagasinet i radioen. «Han er endelig, endelig min»/«Nicolas» var listetraver i 1961.

I en helt annen stil er Grand Prix-vinneren fra 1962, «Kom sol, kom regn», en sofistikert ballade av ►Kjell Karlsen og Ivar Andersen. Helt spesiell er «Vinden gir svar» (Blowin' In The Wind), spilt inn i oktober 1963 før Peter, Paul & Marys hitversjon i det hele tatt hadde nådd Europa. Innspillingen er dyptfølt og var svært populær. Det virker nok litt gammeldags rent arrangementsmessig i dag, men få hadde den gang hørt opphavsmannen Bob Dylan synge den.

Inger Jacobsen hadde bare én singlehit til, «Send hjem'n Albert til meg» (1967), en slags oppfølger til «Frøken Johansen og jeg». Hun deltok også i flere Grand Prix-finaler, i 1964 sang hun ►Arne Bendiksens «Hvor» (utgitt først i 1995 på Den store norske Grand Prix Samlingen), og i 1971 Kristian Haugers nesten monumentale «India». Den siste var så totalt tidsutypisk og ukommersiell, at den ikke finnes på plate. Det siste forsøket på popmarkedet var «Hvem skal du gå til i morgen»/«Vis meg din hånd» (1970). Da hadde hun allerede etablert seg som LP-artist med den amerikansk-utgitte Letters From Norway (Capitol, 1963) med Jens Book-Jenssen og samleplaten Vinden gir svar (Columbia, 1966). Et kapittel for seg selv er fire populære Refrenget-plater med Thore Skogman i årene 1967–77, allsangspotpourrier, ledig sunget til akkompagnement av Willy Andresens og ►Arnt Haugens kvintetter. Samarbeidet med Book-Jenssen ble fulgt opp med LP-platen Vi er dus med hele landet (1973), der hun fremfører revynumre og en vemodig hyllest til ►Alf Prøysen.

Helt fra 1948 var Inger Jacobsen en av de sentrale kvinneskikkelsene i norsk revy, vekselvis på Chat Noir og Edderkoppen. De mest kjente revyvisene er Alf Hartmanns «Femøres» (Trykk på knappen, 1958), og to viser av Fridtjof Granli, den saftige «Storgatas Fisk og Vilt» (Chat Noir 1955) og den vemodige «Hjula Veveri» (Smilebåndet, Chat Noir 1956), som hun spilte inn på osloplaten Jeg har mitt hjerte i Oslo (1979), sammen med en fin versjon av ►Lalla Carlsens «CD» av ►Bernhoft/Feldborg. Den siste Chat Noir-revyen hun spilte i, var Einar Schankes Gledeshus (1974), som også er filmatisert og utgitt på dobbelt-LP.

Jacobsen hadde også flere egne TV-show på 60- og 70-tallet. Legendarisk er skandalen som oppsto da hun sent på 60-tallet med himmelvendt blikk steg opp en englestige omgitt av skyer og sang «Du är den ende» til et bilde av kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik. Ironien ble tatt ille opp både i kirkelige og enkelte politiske kretser, og endte opp omtalt på Stortingets talerstol. Et forsøk på visning i reprise ble visstnok stoppet. I TV-showene fikk hun vise mye mer av sin musikalske og utrykksmessige bredde enn hun noen gang fikk anledning til på plate. Gjennom hele sangkarrieren var hun en av de hyppigst benyttede sangerne i radiosammenheng, ofte som vokalist i NRKs mange underholdningskonserter. På turneer og i radioen arbeidet hun også ofte med Alf Prøysen, som hun imidlertid aldri gjorde noen plateinnspillinger med. En del radioopptak av de to finnes i 5CD-boksen Original Prøysen (1993).

Problemer med stemmen førte etter hvert til at Inger Jacobsen ikke lenger kunne utøve sin avanserte fraseringskunst, og hun la sangen mer eller mindre på hylla og ble skuespiller på heltid. Fra 1976 til hun gikk av med pensjon, var hun fast ansatt ved Riksteatret, der hun nok fra tid til annen sang litt i kabaretforestillinger og i mindre musikalroller, men hovedsakelig spilte hun rent taleteater, bl.a. roller hos Ibsen, Bjørnson, Braaten og Gogol. Hun tok avskjed med teatret som Krestine Krok­engen i Trost i Taklampa (1994). Hun utviklet seg til å bli en av teatrets bærekrefter, men siden Riksteatret opererer i «periferien» sett med oslobriller, ble det oppfattet som et comeback da hun dukket opp som nesten det eneste lyspunktet i NRKs såpe­operaforsøk I de beste familier (1995). I 1993 spilte hun i Seniorteatrets kavalkade fra krigsårene, Ja, vi husker, sammen med bl.a. ►Lars Klevstrand og Dag Vågsås.

Med sin fine, alltid jazzpåvirkede fraseringskunst og fløyelsmyke, dype altstemme, var Inger Jacobsen en av de viktigste og mest innflytelsesrike norske etterkrigsvokalistene, og muligens den musikkteknisk fremste. Ingen av hennes innspillinger er gjenutgitt på CD, noe som er en av hovedgrunnene til at yngre generasjoner dessverre kjenner henne utelukkende fra den bevisst «corny» «Frøken Johansen og jeg».

Letters From Norway (Capitol [USA], 1963) m/Jens Book-Jenssen
Vinden gir svar [Coll. 1954–66] (Columbia, 1966) senere gjenutgitt som Inger Jacobsens Beste
Refrenget 1 (Columbia, 1967) m/Thore Skogmann
Refrenget nr. 2 (Columbia, 1968) m/Thore Skogmann
Refrenget nr. 3 (Columbia, 1970) m/Thore Skogmann
Refrenget nr. 4 (Columbia, 1971) m/Thore Skogmann
Vi er dus med hele landet (Nett, 1973) m/Jens Book-Jenssen
Einar Schankes Gledeshus (Camp, 1974) live fra Chat Noir, dobbel-LP
Julerefrenget (EMI, 1977) m/Thore Skogmann
Jeg har mitt hjerte i Oslo (Talent, 1979) m/flere art., CD 1991
Ja, vi husker! (Seniorteatret, 1993) originalcast

Kommentarer: