Midnight Choir

06.08.2006

Norsk pop-/rockegruppe fra Skien, med kjerne i Paal Flaata (vokal), Atle Bystrøm (piano, gitar, munnspill, m.m.) og Ron Olsen (bass). Bandet startet i 1992 under navnet The Hashbrowns, og kom fra grenlandsområdet, der Flaata tidligere hadde spilt i band med bl.a. ►Vidar Busk. The Hashbrowns spilte hillbilly- og country-inspirert musikk, og ble oppdaget av Lasse Hafreager (►Hellbillies, m.m.). I 1994 ble de fast husband på det brune utestedet Gamla i Oslo. Musikkjournalist Tom Skjeklesæther koblet trioen med platebransjeveteran Terje Engen, som på denne tiden var sjef for svenske Sonet.

I forkant av innspillingen av det første albumet skiftet de navn til Midnight Choir – inspirert av en tekstlinje fra Leonard Cohen-klassikeren «Bird On The Wire». Bandet fikk sin egen underlabel på Sonet, Fjording, og satte sommeren 1994 kursen for Fredricksburg, Texas, der de spilte inn platen med hjelp av Tom Russels samarbeidspartner Andrew Hardin. Albumet fikk svært god mottagelse, inkl. en dobbelside i VG, og solgte i overkant av 10 000 kopier.

Atle Bystrøm var bandets svært begavede låtskriver, og skulle under navnet Al DeLoner ta bandet til stadig nye høyder. Våren 1996 traff de Chris Eckman fra The Walkabouts etter en konsert, og fikk ham til å produsere oppfølgeren «Olsen’s Lot», der også Carla Torgerson var musikalsk gjest. Albumet ble promotert med en påkostet og forholdsvis erotisk video til singlen «Sister Of Mercy», og kom ut til strålende anmeldelser høsten 1996. Midnight Choir valgte likevel å legge seg selv på is, og Al DeLoner tilbragte det neste året på reisefot, mens han skrev låtene til det som skulle bli bandets mesterstykke til da: Den mørke, melankolske og mektige Amsterdam Stranded (1998).

Amsterdam Stranded ble spilt inn i Lisboa i Portugal, igjen med Chris Eckman som produsent, og med Phil Brown som tekniker. Albumet bød på en nesten uovertruffen samling nattlige stemninger, der DeLoners mørke, personlige visjoner ble båret mesterlig frem av Flaatas sterke stemme, med «Harbor Hope», «Mercy Of Maria» og tittelkuttet som noen av høydepunktene. Albumet doblet salgstallet til de to foregående platene, solgte også 5000 i Sverige, og ble bl.a. belønnet med Spellemannprisen i kategorien rock. Det var sluppet på Terje Engens nye selskap S2 Records, og ble distribuert i Europa gjennom Glitterhouse i Tyskland. I den forbindelse opptrådte Midnight Choir også på Orange Blossom-festivalen, og gjorde oppvarmingsjobber for The Walkabouts på kontinentet.

I 2000 ble den Chris Eckman-produserte trilogien avrundet med den flotte Unsung Heroine, som ble spilt inn i Ljubljana i Slovenia. Blant gjestemusikerne var bl.a. ►Nils Petter Molvær og Robbie McIntosh fra The Pretenders, samt Eckman og Torgerson. Bandet turnerte på denne tiden både akustisk og med strykere, og opptrådte bl.a. i Tyskland og England. Unsung Heroine ble kåret til Ukas Album i Sunday Times, og fikk også ellers svært gode omtaler.

2002 ble et aktivt år for trioen – både samlet og hver for seg. Ron Olsen ga ut soloalbumet This Is Ron Olsen, Paal Flaata kom med sitt solalbum In Demand, mens Al DeLoner ga ut sitt samarbeidsprosjekt Höst med Chris Eckman på Glitterhouse. Samtidig valgte bandet å oppsummere karrieren så langt med samleplaten Selected Songs.

Waiting For The Bricks To Fall kom i februar 2003, og gikk rett inn på andreplass på VG-lista. Denne gangen var albumet innspilt i Praha og Ljubjana, og bød på perler som «Will You Carry Me Across The Water», «Motherless Child» og «Long Time Ago» – rørende og sterke sanger som på samme tid makter å være episke og nakne. Bandet turnerte i Tyskland med Jackie Leven og Richard Thompson, og hadde også produsent Chris Eckman som oppvarmer i Norge. Trommene på albumet ble traktert av Lee Harris fra Talk Talk.

Midnight Choir hadde sitt utspring i roots- og americana-musikken, og gjorde disse elementene om til en personlig og mollstemt reise gjennom vår tid. De var ellers aldri et band som gjorde ting spesielt lett for seg selv, verken musikalsk eller på det personlige plan. Etter ti år, fem album og en internasjonal karriere som hele tiden lå i startgropen til noe større, ble det våren 2004 klart at trioen var historie. Samme høst solodebuterte Al DeLoner med The Mess Age Is Joy, som kritikerne roste som et sjeldent nedstrippet, gripende og intimt album. Han medvirket også sterkt på Eckmans soloplate The Black Field samme år.

Midnight Choir (Fjording/Sonet, 1995)
Olsen’s Lot (Mega Records, 1996)
Amsterdam Stranded (S2 Records, 1998)
Unsung Heroine (S2 Records, 2000)
Selected Songs (S2 Records, 2002) samleplate
Waiting For the Bricks to Fall (S2 Records, 2003)

Kommentarer: