Monn Keys, The

06.08.2006

Flere sett vokalgrupper i årene 1948–64, med tilhold i Oslo. Monn stammer fra arrangøren og stifteren ►Egil Monn-Iversen, mens Keys henspiller på det engelske ordet for toneart. Uttalt sammen får man det engelske ordet for apekatter, altså var dette en musikalsk gjøglergruppe. De var tidstypiske og samtidige med bl.a. Spike Jones’ største suksesser i USA og Povel Ramels galskaper med The Flickery Flies i Sverige. Det første Monn Keys var et rent amatørensemble, startet i 1948 av ►Sølvi Wang og Egil Monn-Iversen. De debuterte semiprofesjonelt som plateartister i 1951, da med delvis nytt ensemble: Fredrik Cato Conradi, ►Per Asplin, som allerede hadde gjort seg bemerket som soloartist, og de to tidligere medlemmene i Harmony Duo, ►Nora Brockstedt og Oddvar Sanne (tidl. Sørensen), og med Erik Diesen som fast tekstforfatter. De navngis første gang sammen med sangeren Jens Chr. Mathisen på «Vel møtt igjen» (1951), en norsk versjon av Vera Lynns «Auf Wiederseh'n», koblet med deres første egne, «En krone pr. kyss», de første av drøyt 40 innspillinger på Musica og RCA.

Gjennombruddet kom allerede med den andre platen, «Solskinn ombord», fulgt av norske versjoner av samtidige slagere som «Lykkehjulet» (Kay Starr's «Wheel Of Fortune») og «En mann er en mann» (Doris Days «A Guy Is A Guy»). «Øllebrød» (1952) og «Dyrene i Afrika» (1953) er nok de mest kjente opptakene med denne besetningen. Andre som huskes er «Fyre for kråkene», «Du få'kke tak i meg», «Hele uken alene» og «Mor sa, far sa», alle fra 1953. Gruppen hadde parallelt suksess i Ungdommens Radioavis i NRK, der mye av galskapen ble introdusert og prøvd ut før innspilling på plate. Til radioopptakene hører «Næsning på Hamarmart'n» og «Tingel Tangel i natt» (desember 1953) med ►Alf Prøysen, utgitt på Original Prøysen (1993). 1953 opptrådte de i filmen Brudebuketten, der de sang «På den gyldne middelvei», trolig den eneste filmstubben med denne besetningen. Gruppen ble raskt landskjent, og i 1954 fikk de tilbud fra Chat Noir, noe som betydde at de måtte forlate sine daglige yrker, og bli heltids artister. Fredrik Conradi trakk seg, og ble med tiden reklamesjef i ESSO og far til Kåre Conradi.

Nytt medlem i The Monn Keys ble ►Arne Bendiksen, som første gang kan høres i temamelodien «Vinter i eventyrland» fra filmen Troll i ord (1954). Debutrevyen Over alle grenser ble en stor seier for teatersjef ►Jens Book-Jenssen og Egil Monn-Iversen, som nå ble kapellmester etter å ha gjestet som arrangør på høstrevyen Være – eller ikke være (1953). Det moderne storbandsoundet hans og gruppens musikalske og sceniske kvaliteter ble mottatt som et gjennombrudd for en ny revystil. Monn Keys-medlemmene hadde egne solonummer, og i vårrevyen Kjør Storgata (1955) sang Nora Brockstedt «En liten pike i lave sko», et så stort gjennombrudd at hun etter hvert trakk seg mer og mer ut av gruppen og satset på solokarrieren. Det er imidlertid vanskelig å finne ut når hun siste gang arbeidet med gruppen som medlem; hun er med på plateinnspillinger helt til 1956, og hun hoppet flere ganger inn ved senere sceneopptreder, også i utlandet. Hun var ikke med The Monn Keys da de spilte i Egil Monn-Iversens første musikal, Fifty Fifty på Centralteatret våren 1957, men på plateversjonen synger hun hovedrollen som Ingerid Vardund gjorde på scenen.

I disse årene ble The Monn Keys store radiofavoritter i de populære seriene Slagerparaden, Lån oss øre og Det ligger i luften. Etter at de var blitt kvartett, avsluttet de i 1956 kontrakten med RCA med suksesser som «La oss vekke hele byen»/«Bella Notte», «Steng din dør»/«Onkel fra Minnesota» (med Per Asplin som solist) og «Bjelleklang»/«Hei-hå, nå er det jul igjen». Arne Bendiksen ble nå gruppens viktigste tekstforfatter, i hvert fall på plateinnspillinger. I 1957 opprettet de firmaet Egil Monn-Iversen A/S, et aksjeselskap delt mellom de fire gruppemedlemmene og Monn-Iversen, og etter hvert med Arne Bendiksen som daglig leder for plateinnspillingene og forlagsdriften. Da Monn-Iversen ble direktør for Chat Noir i 1959, ble teateret gruppens arbeidsfelt mer eller mindre på heltid. I høstrevyen Det går på by'n 1959 fremførte de Monn-Iversens og ►Einar Schankes «Gløtt av Norge», og Sølvi Wang hadde sitt sologjennombrudd med «Hvorfor kom det ingen Higgins inn i mitt liv?». Gruppens største revysuksess var den henimot geniale «Apekattene» (1959) av ►Alfred Næss og Monn-Iversen. De deltok i de fleste Chat Noir-revyene i Monn-Iversens sjefstid til 1963.

Aktiviteten på egen etikett, Triola, var stor helt fra starten, med suksesser som «Tulipaner fra Amsterdam» (1958), «En glad calypso om våren» av Olle Adolphsson og Alf Prøysen (solist Asplin, 1959, 18 uker på VG-lista, 5 på førsteplass) og «Lytt nu bare til ditt unge hjerte» (1959). Populære var også de 4 engelskspråklige EP-platene Radio Luxemburg (1957–68) med egne versjoner av tidens store slagere. Helt spesiell er en EP (1961) med fire Prøysenviser til melodier av Ulf Peder Olrog, «Springar er tingen»/«Næsning på Hamarmart'n»/«Rosenbloms trio»/«Resletat i Mesterpløyning». 1961 var det store året rent salgsmessig, med «Sucu Sucu» (12 uker på lista, fjerdeplass) og «Åh, Marie jeg vil hjem til deg» (14 uker på lista, nådde førsteplass), som solgte over 30 000 i Norge og 50 000 i svensk versjon. I løpet av 1960 ble The Monn Keys stjerner over hele Norden med TV-versjonen av Slagerparaden, som ble vist i Nordvisjonen. De turnerte også utenfor Norden, og spilte inn den engelskspråklige jazzplaten Here Are The Monn Keys (1961), som ble lansert med svært pene kritikker i USA.

I Norge fortsatte suksessen med filmen Operasjon Løvsprett (1962), der de lanserte sin i ettertid mest kjente slager «Stakkars Store Sterke Karer»
(9 uker på lista), som egentlig er en ganske frekk marsjversjon av den dypt alvorlige «The Battle Hymn Of The Republic». Da de største slagerne ble samlet på LP-platen The Monn Keys (1963) – merkelig nok uten «Apekattene» – lå den 9 uker på VG-lista. De stadfestet den nordiske posisjonen med enda en Nordvisjonsserie, Prospektkortet (1963), men stadig oftere fremsto de som solister i stedet for å være vokalkvartett. I filmen Operasjon Sjøsprøyt (1964) er alle fire med, men de er ikke oppført som The Monn Keys, og de synger ikke sammen. Da gruppen ble oppløst samme år, hadde de gitt ut ca. 20 singler og 15 EP-plater på egen label. Arne Bendiksen overtok aksjene til Monn-Iversen, Sølvi Wang og Per Asplin. Oddvar Sanne beholdt sin femtedel, og var ansatt hos Bendiksen til 1982. I denne perioden ga han ut et par solosingler, men huskes best fra samarbeidet med Bendiksen og ►Kirsti Sparboe i trioen Kirsti, Oddvar og Arne. Han var ellers aktiv som produsent, særlig på vise- og barneplater, og opptrådte tidvis som gitarist, bl.a. akkompagnerte han ►Birgitte Grimstad da hun hadde sin debutkonsert.

The Monn Keys var ikke den første vokalgruppen i norsk populærmusikk, men de markerer et skille, ikke bare med en popularitet som var nesten utenkelig – også i de andre nordiske land – men fordi de var solister som alle kunne stå på egne ben, både på scenen og i platestudio. Blandingen av tette vokalarrangementer, sterk musikalitet, utpreget revyhumor og sterk individualitet er blitt en tradisjon i norsk underholdning, videreført spesielt av ►Grethe Kausland og ►Dizzie Tunes, men også av kortere sammensetninger som ►Ballade! og ►Gitarkameratene. Guttegruppen Cheezy Keys, med Chat Noir-debut i 2003, Kvinner på randen og duoen Ylvis er moderne beviser på at tradisjonen er høyst levende. The Monn Keys’ 15 år lange regjeringstid er et absolutt høydepunkt i norsk populærmusikk, og de står fortsatt sterkt i folks bevissthet, uten at det noen gang er utgitt noen større Monn Keys-samling på LP eller CD etter at gruppen ble oppløst.

Here Are The Monn Keys (Warner Bros. (USA, ) , 1961)
The Monn Keys (Triola, 1963) samleplate
Nå er det jul igjen (RCA, 1968) samleplate m/Jens Book-Jenssen

Kommentarer: