Rypdal, Terje

06.08.2006

Gitarist og komponist, f. 23.08.1947 i Oslo. Han spilte piano fra han var fem og gitar fra han var tretten. Bare 14 år gammel var han med på å starte den shadowsinspirerte popgruppen ►The Vanguards, som ble det kanskje mest populære norske bandet på 60-tallet. Da de hadde hatt sin største selger med låten «Mot ukjent sted» (1965), som han mislikte sterkt, forlot han bandet og startet det mer Jimi Hendrix- og Cream-inspirerte bandet ►Dream i 1967, som eksisterte i to år og ga ut en LP som har fått klassikerstatus. På denne tiden studerte han musikk ved Universitetet i Oslo, der han hadde Finn Mortensen i komposisjon og amerikaneren George Russell i improvisasjon. I 1969–72 var Rypdal i en tid med i Jan Garbareks ensemble og deltok på plater med dem. Han akkompagnerte også ►Jan Erik Vold på platene Briskeby Blues (1969) og Hav (1970), og sto for orkesterarrangementet og orkesterledelsen på den den gang så skandaløse oppsetning av Hair på Den Nationale Scene.

Under stort oppstuss giftet han seg i 1969 med den nyutsprungne popstjernen ►Inger Lise Andersen, som fra da kalte seg Rypdal. De var gift til 1985. De var et sentralt par i norsk offentlighet i mange år, og mens hun ga ham et navn hos deler av publikum som aldri ville oppdaget den musikken han etter hvert kom til å lage, ga han henne status i miljøer der man likte å mislike det man der kalte syngedamer. De innledet sitt mer sporadiske arbeid sammen da han i 1970 skapte futuristiske, med datidens ører aldeles ubegripelige arrangementer på en single med Bob Dylans «Natt for lange kniver» og Michel Legrands «Dine Tankers selvportrett» («The Windmills Of Your Mind»). I ettertid er dette en av de mest interessante poputgivelsene fra perioden, men den solgte ikke. Senere skrev og arrangerte han følgende låter for henne: «That Gentle Touch» («Den stille gaten», 1974), «Hush Baby» («Feeling», 1975) og «Changes» («Tider kommer, tider går», 1977). Han signerte også noen av hennes forsøk i den norske finalen i Melodi Grand Prix. Mest spektakulær var «Voodoo» (1976), der ►Jahn Teigen deltok som syngende skjelett. Den vare «Tanker» finnes på Inger Lise Rypdals Kontakt (1982), men da med ►Egil Monn-Iversen som orkesterleder. Inger Lise deltar med ordløs sang på Rypdals After The Rain (1976).

Selv om Terje Rypdal har beveget seg ganske så smertefritt over genregrensene mellom pop, jazz og samtidsmusikk gjennom hele sin karriere, er det for arbeidet innen de to sistnevnte han er mest kjent. Som samtidskomponist søker han å forene elementer fra moderne jazz og «seriøs» samtidsmusikk, og han har skrevet symfonier, konserter, andre orkesterverker og komposisjoner for kammer­ensembler ved siden av operaen Orfeus vender seg og ser på Eurydike (1972). Han er en sentral skikkelse i norsk samtidsmusikk, og ikke minst kjent for sin originale instrumentering, som i mer ekstreme tilfeller har inkludert tåkelur og F-16 jagerfly.

Viktigst er likevel hans innsats innen moderne jazz og det lange samarbeidet med det tyske plateselskapet ECM, som i flere tiår har vært toneangivende innen genren. Både Rypdal og Jan Garbarek var i ECMs stall helt fra begynnelsen, og ble dermed toneangivende moderne jazzskapere med verdensry. Rypdal har gitt ut over 20 album for ECM, og hans karakteristiske, rene gitartone med sine lange glidninger har skapt assosiasjoner til isbreer og åpen natur hos mange europeiske og amerikanske lyttere. Med Rypdal som den sentrale figuren snakker man om et «Nordic Sound» innen moderne, eksperimentell jazz. Ved siden av gitaren har han også spilt sopransax, fløyte og tangentinst­rumenter. På sine mange turneer og enkeltkonserter over hele verden, har Rypdal arbeidet med mange av de virkelig tunge navnene i moderne jazz.

Fra tid til annen har han tatt seg tid til å jobbe i hjemlandet, og selv om dette hovedsakelig har vært i samtidsmusikksammenheng, har han også gjort enkelte jobber og noen nyere plater med The Vanguards. Han har deltatt i ►Ketil Bjørnstads The Sea Quartet, og fra midten av 90-tallet har han hatt et fruktbart samarbeid med tungrockgitaristen Ronni Le Tekrø, noe som har resultert i tre plateutgivelser. Han mottok jazzmiljøets Buddy-pris i 1985 og Spellemannprisen i 1982 og 1995.

Bleak House (Karusell, 1968)
Min Bul (Polydor, 1970)
Terje Rypdal (ECM, 1971)
Popofoni [Episode für combo] (Arne Bendiksen, 1973)
What Comes After (ECM, 1973)
Whenever I Seem To Be Far Away (ECM, 1974)
Odyssey (ECM, 1975)
After The Rain (ECM, 1976)
Waves (ECM, 1977)
Descendre (ECM, 1979)
To Be Continued (ECM, 1981)
Eos (ECM, 1984)
Works (ECM, 1985)
Chaser (ECM, 1985)
Blue (ECM, 1987) Terje Rypdal & The Chasers
The Singles Collection (ECM, 1989)
Undisonus op. 23; Ineo, op. 29. (ECM, 1990)
Q. E. D (ECM, 1993)
Rypdal & Tekrø (BMG, 1994)
If Mountains Could Sing (ECM, 1995)
Skywards (ECM, 1997)
Rypdal & Tekrø II (Grappa, 1998)
Lux Aeterna (ECM, 2002)
The Radiosong (Beat Heaven, 2002) m/Ronni Le Tekrø
Selected Recordings (ECM, 2002)
Sonata. op. 73; Nimbus (MTG, 2002)

Kommentarer: