Sunde, Øystein

06.08.2006

Vokalist, gitarist, komponist, tekstforfatter og revyartist, f. 24.01.1947 i Oslo, men delvis oppvokst i Odalen. Sunde er en mester på gitaren og en munnrapp vokalist – til tider synger han fortere enn lytteren klarer å oppfatte ordene, og fingrene går raskere enn øyene klarer å se. Siden gjennombruddet i 1970 har varemerket til Øystein Sunde vært morsomme og treffende tekster, fremført med enkle og nynnbare melodier godt forankret i amerikansk bluegrass og country. Han har også vist seg å være en mesterlig tolker av folkevisegenren «talking blues».

Øystein Sunde skulle opprinnelig bli ingeniør, men endte opp som en av våre ledende artister i stedet. Hans interesse for tekniske rariteter av ymse slag har imidlertid fulgt ham gjennom det meste av artistkarrieren, og avstedkommet en rekke morsomme viser. Sunde har også andre interesser utenom yrket som artist, bl.a. samler han på fotografier av eldre menn på moped. Litt av denne samlingen er vist på omslaget til Øystein Sundes 40 beste.

Sunde startet sin musikalske karriere i guttemusikken som åtteåring. Den første gruppen hans var The Hitch-Hikers, som eksisterte fra 1961 til 1965. Han ble deretter medlem av visegruppen Hi Five, og med dem gjorde han sin platedebut i 1967. Gruppen ga ut to singler, begge på etiketten CBS, og deltok også i et TV-program. Året etter, nærmere bestemt 18. februar 1968, ble bluegrass-bandet Christiania Fusel & Blaagress dannet i hjemmet til Sunde på Lambertseter. Med denne gruppen laget han en single i 1968 og opptrådte på TV.

Øystein Sundes første utgivelser som soloartist i 1970 satte en ny standard i den norske platebransjen. I en tid der alt skulle være politisk korrekt, kom denne artisten med løssluppen humor kombinert med et overbevisende talent som gitarist og låtskriver. Oppskriften viste seg å være både kvalitativt imponerende og kommersielt innbringende. Den første utgivelsen – singlen «Jaktprat» – var en «talking blues» sterkt inspirert av Woody Guthrie, og den solgte 10 000 eksemplarer. Albumet 1001 fnatt inneholdt den muntre barnetimeparodien «Fire melk og Dagbla' for i går» og «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint», og solgte mer enn 25 000. Albumet hadde et dusin numre, men det gikk så fort i svingene at opplevelsen var over på mindre enn 28 minutter. Produsent for det lille mesterverket var Mikkel Aas, og blant de medvirkende gjestene var ►Lillebjørn Nilsen og ►Kari Svendsen.

Oppfølgeren Det året det var så bratt (1971) ble en enda større suksess enn debuten, med tittelkuttet og barnereglen «Hvis dine ører henger ned» som de mest populære sangen. Dette var platen hvor Øystein Sunde for alvor tok skrittet opp i eliten og viste hva han var god for. Den musikalske spennvidden gikk fra ragtime og refrengslagere til country og jug band music. På «Fender-slåtten» ble norsk folkemusikk koblet med fuzz-gitar à la Jimi Hendrix som om det var den naturligste sak av verden. Tekstmessig har aldri Sunde vært mer dristig enn han var på «Jeg har sjekka opp ei stripteasedanserinne» og «Regle om reklame», og som helhet må albumet regnes for å være en klassiker innen norsk populærmusikk. Albumet ble produsert av Sunde i samarbeid med Aas, og solgte nesten 50 000. I løpet av 1971 ga Sunde også ut singlen «Skreppa mi er bra, esse»/«Hvis Glomma var whisky», og han turnerte sammen med Lillebjørn Nilsen og ►Finn Kalvik.

Etter to kjempesuksesser på egen hånd deltok Sunde i en gjenforening av Christiania Fusel & Blaagress i 1972. Med delvis ny besetning laget gruppen albumet Som varmt hvetebrød i tørt gress. Et annet sideprosjekt i denne perioden var rollen som Skalden i den norske versjonen av Walt Disneys tegnefilm Robin Hood. Begeistringen for Roger Miller var en medvirkende årsak til at Sunde ble tilbudt å synge Millers sanger i denne filmen. Sangene kom imidlertid ikke ut på plate. Det gjorde derimot sangen om antihelten «Mysil fra Trysil», som var et av høydepunktene på albumet Ikke bare tyll (1974). På omslaget var det trykket en advarsel – en liste over stygge ord som ble sunget, og hvor mange ganger de dukket opp! Mikkel Aas var nok en gang medprodusent på et album som overraskende nok stoppet på 8000 solgte.

Sunde fulgte opp med en ren instrumentalplate, Klå (1974), der han fikk vist hele sitt fargerike spekter som gitarist. De forskjellige numrene fremhevet ytterligere Sundes musikalske slektskap med amerikansk country, men det var ikke rene instrumentallåter publikum ville ha fra Sunde. Salget var beskjedne 2000 eksemplarer, noe som i ettertid har gjort Klå til et samleobjekt. To andre sjeldenheter er de svenske samlingene Sunderfundigheter (1973) og Hurtbuller i hvit saus (1975). Sistnevnte ble trukket tilbake fra markedet, og er således den mest sjeldne av alle platene til Øystein Sunde.

Midten av 70-tallet var trange tider for upolitiske visesangere i Norge, og Sunde engasjerte seg derfor på mange forskjellige hold. Han hadde allerede deltatt i sin første revy sommeren 1971, og gjennom det meste av 70- og 80-tallet ble det en mengde revyer med artister som ►Ivar Medaas, ►Dizzie Tunes, ►Grethe Kausland, ►Ole Paus, Kari Svendsen, Hege Schøyen, ►3 Busserulls, ►Vazelina Bilopphøggers, Harald Heide-Steen jr. og amerikanske Silver King Band. Han tok seg også tid til å være produsent for andre artister, blant dem Lillebjørn Nilsen, ►Folque, Ivar Medaas, ►Åse Kleveland og Øystein Ruud. På toppen av dette laget han to TV-programmer for NRK.

Sunde var tilbake i god, gammel orddiaré-form med På sangens vinger i 1976. Her ble vi kjent med «Vippetangen Konditori» og den utfrika kisen i «Det æ’kke lett å værra kuul». Ole Paus deltok på platen, som solgte 25 000. Året etter laget Sunde musikk til filmen Kosmetikkrevolusjonen, og ga ut singlen «Klystér d’amour». Samlingen Øystein Sundes beste (1978) fulgte hakk i hæl, og i andreopplaget av samlingen ble singlen «Ferietips» lagt ved som en bonus. En ny single, «Valdres-marsj», fulgte i 1978.

Med Hærtatahørt i 1979 gikk platesalget til værs igjen – 65 000 solgte. Platen inneholdt mange av Sundes beste viser, så som «2003, en butikk-odyssé», «Byens hi-fi asyl», «Forbikjøring», «Sjæddåvv-bandet» og den bisarre hyllesten til Odalen – «Odals-reggae». Til sistnevnte fulgte det med en egen ordliste for innflyttere. ►New Jordal Swingers deltok på «Åna Sira», en norsk variant av «Buona Sera», og platen markerte også starten på et langt samarbeid med ►Jonas Fjeld.

Johnny Sareussen var medprodusent på Barkebille Boogie, utgitt i august 1981. Denne satte en foreløpig salgsrekord med 70 000, mye takket være nye favoritter som «Modællfly og radiostyrt», «Liten og grønn» og tittelkuttet. Sundes sans for det bisarre kom også godt frem, i særdeleshet på salmen «Je rusla hjem» og dansestudien «Saus over bordet» («South Of The Border»). Mer av det bisarre fulgte på I husbukkens tegn (1984) i form av «Syk 84», en herlig harselas over tilstanden i helse-Norge. Flere andre favoritter var inkludert; «Bleieskiftarbeider», «Mesterkokken» og «Påsketur» blant dem. Johnny Sareussen var igjen medprodusent, Hege Schøyen sang duett på «Gourmetsangen», og medlemmer fra ►Popol Ace og ►Lava var blant musikerne. Salget stoppet på 35 000, mens det gikk noen tusen flere av Overbuljongterningpakkmesterassisent (1986). På denne platen ble Sunde kompet hovedsakelig av ►Jonas Fjeld Band.

Karrierene til de fire herrene Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen, ►Halvdan Sivertsen og ►Jan Eggum fikk seg et kraftig oppsving i 1988, da de dro på akustisk turné sammen under benevnelsen «Festkonsert». Året etter, da et konsertopptak gjort i Grieghallen i Bergen skulle utgis på plate, døpte kvartetten seg for ►Gitarkameratene – og ble et fenomen i norsk populærmusikk.

Hakk i hæl med utgivelsen av konsertplaten Gitarkameratene dro Sunde til Nashville for å spille inn Kjekt å ha (1989) med Jonas Fjeld som produsent. Fjeld hadde samlet mange av de beste musikerne i Nashville, og med på laget var også Einar Mjølsnes på hardingfele. Resultatet ble Sundes mest gjennomførte plate stilmessig sett, og premien var 100 000 i salg og Spellemannprisen. Ironisk nok fikk Kjekt å ha prisen i klassen for underholdningsmusikk og ikke country eller viser – de to kategoriene hvor albumet virkelig passet inn. Sunde fikk for øvrig også prisen Årets Spellemann under utdelingen tidlig i 1990.

Ny suksess med Gitarkameratene fulgte i 1990/91, på både scene og plate. Den populære kvartetten fikk Spellemannprisen for albumet Typisk norsk, og ble i tillegg utnevnt til Årets Spellemann. Et morsomt faktum er det at det var Sunde selv som utropte Gitarkameratene til Årets Spellemann – det er nemlig et fast rituale at forrige vinner gir prisen videre! I denne jubelperioden ga også Sunde ut en dobbel samling med 40 beste, samt to visebøker kalt Kjekt å ha-1 og Kjekkere å ha-2 – begge illustrert av Eldar Vågan.

Øystein Sunde ble direktør for sitt eget plateselskap i 1992, Spinner Records, og første utgivelse var debutplaten til ►Hellbillies (Sylvspente boots). Senere samme år ble deler av katalogen hans gjenutgitt på etiketten. Etter en ny runde med Gitarkameratene i 1993/94 var det klart for ny plate. Forsmaken kom i form av singlen «Frk. Bibelstripp», der Sunde var tilbake i god harselasform. Denne gang var det nyfrelste, lettkledde og svært sexy jenter det gikk ut over. Mer harselas kom på albumet Du må’kke komme her og komme her (1994), der Johnny Sareussen var tilbake som produsent (eller innspillingsbas, som Sunde foretrekker å kalle det). Denne harselasen førte til enda en Årets Spellemann.

I 1995 kom suksessrevyen Så hatten passer, og i 1998 slo Sunde seg sammen med Sivertsen for revyen Ja takk, begge deler, som ble en ny suksess for de to kameratene. Albumet Nå er begeret nådd (1999) inneholdt mange av de nye sangene fra revyen, blant dem «Alt går i stykker» og «Folk til slikt» – en parodi på de nyrike som har folk ansatt til alle tenkelige gjøremål, inkludert det å «feie over kona». Sundes neste prosjekt var albumet Gull i fra grønne skoger (2003), en hyllest til ►Vidar Sandbeck, der gitarist Tom Lund var prosjektleder og mange av landets fremste artister deltok. Sundes bidrag var en ny versjon av «Pengegaloppen», i tillegg til en innspilling der hele Gitarkameratene var samlet for første gang på ni år.

I tillegg til de platene som er listet opp i diskografien, har Øystein Sunde deltatt på mange plater med diverse artister. Noen av disse har eksklusive opptak, så som Vise- og lyrikkfestivalen Haugesund (1971), Viser i trengsel (1972), Visefestivalen i Västervik (1975) og 50/50 (1982).

1001 fnatt (CBS, 1970) (Philips, 1973) (Fontana, 1977)
Det året det var så bratt (CBS, 1971) (Philips, 1973)
Sunderfundigheter (Philips, 1973) kun utgitt i Sverige
Ikke bare tyll (Philips, 1974)
Klå (Philips, 1974)
Hurtbuller i hvit saus (Philips, 1975) kun utgitt i Sverige
På sangens vinger (Philips, 1976)
Øystein Sundes beste (Philips, 1978) samleplate m/single
Hærtatahørt (Philips, 1979) (Spinner, 1992)
Barkebille boogie (Philips, 1981) (Spinner, 1992)
I husbukkens tegn (Philips, 1984) (Spinner, 1992)
Øystein Sunde i boks (PolyGram, 1985) trippel samleplate
Overbuljongterningpakkmesterassistent (Tomato, 1986) (Spinner 1992)
Kjekt å ha (Slagerfabrikken, 1989) (Spinner, 1992)
Øystein Sundes 40 beste (Tomato, 1991) (Spinner, 1992) dobbel samle-CD
Du må’kke komme her og komme her (Spinner, 1994)
Nå er begeret nådd (Spinner, 1999)

Kommentarer: