Vold, Jan Erik

06.08.2006

Poet, f. 18.10.1939 i Oslo, bosatt i Stockholm siden 1977. Jan Erik Vold opparbeidet seg tidlig ry som en musikalsk oppleser, via sitt samarbeid med de store norske jazzmusikerne Jan Garbarek (tenor- og sopransaksofon) og Egil Kapstad (piano). Hans kjennskap til beat-poesien og jazzens standardrepertoar, kombinert med hans poesis underfundig urbane, melankolske tone, gjorde slikt samarbeid helt naturlig, og Vold som «artist» stadig like hip og aktuell, fra Club 7 på 60-tallet til Blå på 2000-tallet.

Mange kjenner ham først og fremst som oslodikter, i betydningen en som skriver dikt om gater og steder og ting som han er glad i, som Bislett skøytestadion, trikken og Briskeby. Men hans forfattergjerning strekker seg langt ut over kun det å skrive og fremføre dikt, bl.a. redaktør- og skribentvirksomhet i tidsskriftene Profil, Vinduet og Basar. I tillegg har han gjennom utallige artikler, et titalls essaysamlinger, biografier, forord, etterord og opplesninger gjort sitt for å løfte frem forfattere som ikke har fått den oppmerksomhet Vold mener de burde fått. Eksemplene er mange; nevnes kan noen som selv syslet med både lyrikk og musikk, og som Vold ville gjøre stuerene også i litterære kretser, nemlig ►Alf Prøysen, Cornelis Vreeswijk og ►Arild Nyquist.

Jan Erik Vold begynte å skrive dikt i 1962, og i 1965 debuterte han med samlingen mellom speil og speil. I 1968 leste Vold dikt på jazzfestivalen i Molde. Jan Garbarek spilte på samme festival. NRK-mannen Svein Erik Børja opplevde dem begge, og fikk ideen til et samarbeid, et samarbeid som skulle vare i ti år. Ved siden av de to kunstnernes respektive dikt- og plateutgivelser fikk de tid til tre album på denne tiden. Først ut var Briskeby blues, i 1969, hvor Vold leste fra samlingen Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968). Side 1 besto av ren resitasjon, uten musikk – Vold leste det lange diktet «Bo på Briskeby blues». På side 2 bidro Jan Garbareks Kvartett (Garbarek, ►Terje Rypdal på gitar, Arild Andersen på bass og Jon Christensen på trommer) med Garbareks spesialkomponerte musikk til 13 dikt av Vold, blant dem «Tang», «Funny» og «Tale for loffen».

Neste utgivelse var HAV i 1971. Den inneholdt Volds to dikt «Det alle vet» (Mor Godhjertas …) og «Dikt» (kykelipi, 1969), ett til hver plateside: ett langt og ett kort – det korte bare på noen få linjer. Musikken i seg selv hadde med andre ord en større rolle her, og på omslaget var også Vold og Garbarek sidestilt.

På deres tredje samarbeid, dobbeltalbumet ingentings bjeller, fra 1977, var Rypdal og Andersen ute, og erstattere funnet i pianisten Bobo Stenson og bassisten Palle Danielson. Her var bare en tekst tidligere utgitt – den monologiske novellen «Svingdør» fra BusteR brenneR (1976). Dette albumet har flere fremholdt som det ypperste fra Vold/Garbarek-samarbeidet.

Så var en epoke over, og det skulle gå en del år før den neste begynte. Før Garbarek-epoken var over, hadde imidlertid Vold syslet med oversettelser av Bob Dylan-tekster. Dette førte i sin tur til et samarbeid med bluesgitaristen og -sangeren ►Kåre Virud, og live-fremførelser med Telemark Blueslag, samt albumet Stein.Regn i 1981.

Så gikk det fem år før neste lydfesting og første Kapstad-samarbeid. Én forskjell fra Garbarek-samarbeidet er iøynefallende: Den musikalske leder var ikke lenger en saksofonist, men en pianist. En annen var at det gikk fra avantgardistiske, flytende, malende lydflater til låter. Det var også i høy grad standardlåter Vold/Kapstad kom til å benytte seg av (kombinert med Kapstad-komposisjoner). En tredje forskjell er at der Garbarek spilte musikk til Volds allerede innleste dikt, var det nå snakk om en kvartett som spilte sammen, og som vanligvis gjorde unna et helt album på en dag eller to i studio.

Kvartetten Vold, Kapstad, amerikansk-svenske Red Mitchell (bass) og svenske Nisse Sandström (tenorsaksofon) debuterte i 1986 med albumet Den dagen Lady døde – Volds gjendiktninger av den amerikanske poeten Frank O’Hara, til musikk av legender som Fats Waller, Richard Rodgers og Kurt Weill, skjønt 10 av 25 komposisjoner var signert Kapstad.

Med Blåmann! Blåmann! fra 1988 fikk Vold et gjennombrudd hos en ny generasjon lyrikk- og musikkelskere – det unike samarbeidet med allerede myteomspunnede Chet Baker, som døde på tragisk vis like etter innspilling, bidro til dette. Chet Baker var en av Volds ungdomshelter, som del av Gerry Mulligans Quartet, og da Baker var i Stockholm tok Vold mot til seg og kontaktet ham. Randi Hultin og Jon Larsen (Hot Club de Norvège og plateselskapet Hot Club Records) var svært delaktige i prosessen frem mot en avtale. 17. og 18. februar 1988 ble verket innspilt i Studio Sysmo, Paris. Laget besto av Baker (trompet), Kapstad, Vold, Terje Venaas (bass) samt den belgiske stjernegitaristen Philip Catherine. Platen åpner med et Kapstad-arrangement av «Blåmann, Blåmann, bukken min» – et lite stykke Norge, og solostemmen blir altså vart og forsiktig fremført av Chet Baker, som skulle han kjenne den fra sin egen barndom (han hørte den første gang 40 minutter før innspilling).

På Sannheten om trikken er at den brenner (1990), Pytt pytt blues (1992) og Her er huset som Per bygde (1996) var Nisse Sandström tilbake, og sammen med Vold og Kapstad utgjorde han kjernen i det musikalske laget som videre ga ut plater og opptrådte, som kvartett, som kvintett, som sekstett.

1998-albumet STORYTELLERS, utgitt av Kapstad, Vold & venner, inneholdt dikt av andre lyrikere, fra Wergeland og Rimbaud til Ernst Orvil og Wislawa Szymborska.

Briskeby blues (Philips, 1969)
HAV (Philips, 1971)
ingentings bjeller (Polydor, 1977)
Stein.Regn [Bob Dylan på norsk] (Philips, 1981)
Den dagen Lady døde – Jan Erik Vold leser dikt av Frank O’Hara (Hot Club Records, 1986)
Blåmann! Blåmann! (Hot Club Records, 1988)
Sannheten om trikken er at den brenner (Hot Club Records, 1990)
Pytt Pytt Blues (Hot Club Records, 1992)
Obstfelder LIVE på Rebekka West (Hot Club Records, 1994)
Her er huset som Per bygde (Hot Club Records, 1996)
STORYTELLERS (Hot Club Records, 1998)

Kommentarer: