Peter Herresthal - Om notasjon og sfæriske tonespråk

INTERVJU: Fiolinist Peter Herresthal er i tida framover aktuell med innspeling av fleire fiolinkonsertar. I dag lanserast plata ”Readings of Mr. G” med komposisjonar av Henrik Hellstenius, der fiolinkonserten ”By the voice a faint light is shed” inngår. Verket er komme til i nært samarbeid mellom komponist og utøvar, og i dette intervjuet fortel Herresthal om utgangspunktet for fiolinkonserten, samt om sine vidare planar.

28.02.2008 | Av: Ida Habbestad

Av Ida Habbestad

Samarbeidet mellom Peter Herresthal og Henrik Hellstenius tok til på slutten av 90-talet, då Hellstenius komponerte musikk til Jon Fosses teaterstykke ”Draum om hausten”, med framsyning på Nathionalteatret i 1999.

Møtet mellom dei to gav meirsmak. Til Ultima i år 2000 kom eit nytt stykke – ”Dream of late” for fiolin og elektronikk – som fekk si første framføring på nettet. Dinest var det klart for fiolinkonserten ”By the Voice a Faint Light is Shed”, urframført under Ultima i 2001.


Sciarrino som inspirasjon

Ein fellesnemnar for samtlege verk er utforskinga av nyansar i fiolinen. Herresthal trekkjer fram Sciarrino si klangverd som inspirasjonskjelde til dei tre verka.

- Da vi begynte å jobbe sammen, kom Henrik med Sciarrinos ”5 capricer for solo fiolin”. Han var interessert i å finne ut hvordan man lager slike klanger, og tonespråket i de nye verkene minner nok noe om Sciarrinos språk. Særlig fiolinkonserten, som ikke er noen tradisjonell, virtuos solokonsert, men som bygger på vakre klanger, flageoletter og naturtoner; slike effekter som skaper et vakkert, nesten sfærisk bilde, seier han.

For Herresthal baud imidlertid innstuderinga av capricene på røynsler som skulle prega det vidare samarbeidet.

- For meg opplevdes arbeidet med Sciarrino-stykkene nesten provoserende. Det er fantastisk bra musikk, men avstanden mellom notematerialet og det klingende resultatet er stor. Om man lytter til innspillinger med utøvere som har jobbet tett med ham, ser man at lydbildet ikke nødvendigvis stemmer med det noterte. Da må du må kjenne komponisten eller studere utøverne som kjenner ham for å skjønne hvordan du skal fremføre verket. Det var et utgangspunkt jeg tenkte å unngå i vårt samarbeid, fortel han.


Forståeleg, men ikkje lukka

Ein sentral del av samarbeidet har bestått i å prøva ut klanglege effektar. Hellstenius kom med skriftlege skildringar av lydbilete og enkeltfraser, medan Herresthal gav forslag til gjennomføringa av desse. Enkelte nye omgrep er komne til; som ’fast bowing’ – ein variant av ’ponticello’ som gjev eit meir sløra klangbilete.

Men like viktig har det vore å finna gode måtar å notera resultatet på.

- Henriks stykke er et av de beste eksemplene på at det er viktig med en ordentlig notasjon. Er man utydelig vil det forandre stykket eller fremføringshyppigheten, seier Herresthal.

- Det man noterer skal være til nytte for dem som kommer etter, men jeg mener at det kan virke begrensende om man noterer for mye. Flageoletter, for eksempel, er individuelle fra instrument til instrument. Målet mitt var å få notert verkene forståelig, samtidig som andre utøvere forhåpentlig føler de kan gjøre noe eget ut av det.

For notasjonen bør ikkje vera av ein slik art at alle tolkingar vert like, meiner fiolinisten.

- I arbeidet med Olav Anton Thommessens solostykke for fiolin, noterte vi fingersetninger på nesten hver eneste note. Det har medført at de andre tolkningene jeg har hørt av verket, har vært nokså lik min. Det mener jeg er unødvendig; det viktigste er at man forstår de grunnleggende intensjonene seier Herresthal.


Reinvaskingsprosjekt

Interessa for notasjon og den ovanfor skisserte problematikken har Herresthal teke med seg i eit eige forskingsprosjekt på Norges musikkhøgskole, der han er tilsett som førsteamanuensis. I prosjektet arbeider han med fiolinstemmene i ei rekkje nordiske og internasjonale fiolinkonsertar. Og her er det ikkje berre snakk om å sjå på notasjon av klanglege effektar, men om konkrete feil i stemmematerialet.

- Ta for eksempel et verk som fiolinkonserten til Ligeti, som er regnet som en av de største fiolinkonsertene fra de siste femti årene. Lytter man til to-tre innspillinger blir man overrasket. De klinger ikke nødvendigvis som fiolinstemmen man har foran seg, og på de ulike innspillingene er det ulike toner og fraseringer, til og med ulike spillemåter, seier Herresthal.

Verk av Per Nørgård er òg del av prosjektet. Herresthal peikar på at det særleg i dei eldre verka førekjem hyppige feil – men òg i nyare komposisjonar. Dømevis fiolinkonserten ”Helle Nacht”. For nokre år sidan laga Nørgård ein ny versjon av denne, som Herresthal urframførte i Portugal og sidan i Sverige. Til tross for eit nokså feilfritt partitur, fann Herresthal 25 feil i stemmematerialet.

- Det er et kjempearbeid, og det er jo ikke garantert at man finner alle feilene. Men jeg føler at det er svært nyttig, seier han.

Wilhelm Hansen forlag og Musikkinformasjonssenteret har stilt seg bak prosjektet, og tek gjerne i mot det oppdaterte materialet. Arbeidet resulterer dessutan i innspelingar. I første omgang verk av Ligeti, Nørgård, Jon Øyvind Ness, Nils Henrik Asheim og Antonio Bibalo, som skal ut på plateselskapa BIS og Simax.


Viktig utfordring

Òg altså Hellstenius sin fiolinkonsert, som kjem ut på ”Readings of Mr G” i dag. Der er tilhøvet noko annleis, sidan Herresthal har vore deltakande i komposisjonsprosessen.

Korleis opplever du som utøvar å vera så nært tilknytta dette arbeidet?

- Henrik traff meg nok på et bra tidspunkt. Jeg var veldig åpen, og vi hadde begge lyst til å markere oss med det vi holdt på med. Derfor brukte vi mye mer tid sammen enn hva jeg ville hatt mulighet til i dag.

- Samtidig lærte vi mye i prosessen. Henrik sier at samarbeidet har påvirket måten han skriver på for strykere, at vi har jobbet fram teknikker som han kan utvikle videre. Og på den tiden var det viktig for meg å bli utfordret til å prøve ut nye ting. Som stryker blir man lett fastlåst; man gir ikke uten videre slipp på sin vibrato og klangproduksjon når man har studert i mange år for å få det til!

“By the voice a faint light is shed” er framført fleire gonger – på turné til Baltikum med BIT20 Ensemble, på Boralis-festivalen og på Oslo Kammermusikkfestival. Men på CD-en presenterer dei ein ny versjon som ikkje endå er offentleg framført. Det nye verket er kortare og meir formmessig variert.

- Fiolinkonserten er blant de norske konsertene jeg har spilt mest. Men vi la den bort for noen år siden, for å skape en distanse til verket før vi tok det opp igjen. Det tror jeg er lurt, særlig når man har arbeidet frem et stykke i workshop-situasjon der både komponist og utøver er så tett knyttet til verket, seier Herresthal.


Positiv utvikling

Herresthal uttrykkjer optimisme ovanfor dei mange nye fiolinkonsertane som kjem til – og meiner dessutan å sjå ei auka interesse for samtidsmusikk hjå den komande generasjonen utøvarar.

- Jeg føler nok fremdeles at jeg ligger foran når det gjelder å ta tak i nytt repertoar. Repertoaret vi går gjennom med fiolinstudentene på musikkhøgskolen er sterkt fokusert på å skaffe studentene en jobb i orkester. Da spiller man kanskje ny musikk innimellom, men har ikke den samme tiden til å fordype seg i disse verkene som man gjør med prøvespillsrepertoaret. Samtidig er det en utvikling på gang. Dette året var det flere studenter som spilte samtidsmusikk på opptaksprøvene til master- og diplomstudiene – og de gjør det på høyt nivå.

- Det samme gjelder interessen for eldre musikk. For noen uker siden hadde vi barokkspesialisten Andrew Manze på besøk. Han var her også for to år siden også – men jeg opplevde at det var større interesse denne gangen. Flere elever møtte opp, og det virker som de hadde en mer umiddelbar forståelse for hva han snakket om, meiner Herresthal.

Manglar og feil i notasjonen av desse eldre verka tydeleggjer kanskje òg perspektiva me til no har snakka om.

- Også Manze var opptatt av at man tar seg tid til å lese notematerialet; og at forleggerne åpner for å rette gamle feil. For eksempel viste han til originalmanuskriptet til Bachs seks solostykker for fiolin. På førstesiden som ikke trykkes i bearbeidede utgaver, har Bach skrevet ”Sei solo”. Det kan se ut som han har bøyd latinen feil, men det er gjort med vilje; innskriften er ikke ment å bety ’seks solostykker’ men en setning: ”Du er alene”.

- Kikker man nærmere på historien, ser man at Bach mistet sin første kone rett før han skrev dette verket. Det sier noe om Bachs utstrakte bruk av symbolikk – og om hvor lett man kan overse viktige ting i notasjonen.

- Det gir et spennende bilde på hvor viktig det er å være tydelig når man noterer, også i moderne verk, seier Herresthal.

Lanseringa av Readings of Mr. G av BIT20 Ensemble (Aurora) finn stad i Grieghallen, torsdag 28. februar under Borealis. Peter Herresthal har desse heimesidene.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!