Foto: Espen Stranger Seland

Kan artister nekte omtale?

Bloggeren Jens Ottar Stærkebye skrev omtale av en Øya-konsert. Det ville ikke artisten ha noe av.

25.08.2011

Red. anm: Bloggeren Jens Ottar Stærkebye skrev på sin blogg Lunchprat omtaler fra flere konserter under Øyafestivalen. I ettertid ble han kontaktet av en av artistene, som ba ham om å fjerne konsertomtalen. Nedenfor er Stærkebyes svar, slik han skrev det på bloggen sin. Teksten er gjengitt med forfatterens tillatelse.


Kan artister nekte å la seg omtale?

Jeg har gjennom den nylig overståtte Øyafestivalen med stor glede blogget om mine konsertopplevelser, i et forsøk på å formidle en stemningsrapport, en omtale, min personlige opplevelse av konsertene. Som relativt fersk blogger ble jeg derfor en smule overrasket da følgende mail fra en av de bloggomtalte artistene dumpet ned i FB-mailboksen:

“Hei. Ser at du har anmeldt konserten min på [Øya. Bloggerens endring for å ivareta artistens anonymitet]. Vil helst at du fjerner denne, fordi jeg er ikke så glad i anmeldelser, og særlig siden du ikke har noen referanser eller interesse for denne type musikk. Håper dette er greit.”

Mildt sagt overrasket satt jeg meg selvsagt ned og leste gjennom anmeldelsen en gang til, bare for å være sikker på at jeg ikke hadde sagt noe tullete og injurierende. Det hadde jeg ikke. Dermed konkluderte jeg ganske raskt med at jeg slett ikke ville slette innlegget – ikke for å være vrang, selvsagt (selv om det fort kunne være nærliggende), men rett og slett fordi det ikke var noe i sakens kjerne som skulle tilsi at jeg burde fjerne det. Joda, selvsagt har jeg forståelse for at artisten ikke er så glad i anmeldelser. Men som konsertartist må man nesten tåle at konserten omtales og vurderes.

Det neste jeg gjorde var å henvende meg til Twittosfæren, med følgende spørsmål: “En bloggomtalt artist fra Øya har bedt meg om å fjerne en (positiv) omtale av konserten hans/hennes/deres fra bloggen. Hva ville dere gjort?”

Ikke uventet fikk jeg ganske mange svar, og samtlige var enige i at bloggposten måtte opprettholdes – etter at jeg presenterte vedkommendes hovedargumenter. Også noen av de anerkjente musikkbloggerne jeg korresponderer med syntes artistens henvendelse i beste fall var av den snodige sorten.

Det som provoserer meg mest med artistens mail var dog følgende utsagn: “…særlig siden du ikke har noen referanser…”. Det er selvsagt helt korrekt, jeg har lite til ingen erfaring med denne musikksjangeren, og dermed ingen referansepunkter mht artister, album og låter. Det skriver jeg også i bloggposten – som et grunnleggende premiss for min konsertanmeldelse. Jeg har heller ikke drevet med profesjonell musikkjournalistikk tidligere, og bloggen min er relativt fersk (noe som også fremgår av datostemplingen til bloggens aller første post). For å være helt ærlig er jeg litt usikker på om artisten her med ”referanser” sikter til musikalske referanser innenfor sjangeren artisten beveger seg i, eller om det er mangelen på tidligere publikasjoner hos undertegnede som er det kritiske punktet. Om det er musikalske referanser som namedroppede liknende artister, beveger denne artisten seg ut i en diskusjon om hva som gjør en anmeldelse eller omtale god i seg selv. Uansett hvilke av disse typene det gjelder har vedkommende helt rett, jeg mangler begge. Samtidig: Det spiller heller ingen rolle.

Videre skriver artisten at jeg ikke har “…interesse for denne type musikk.” Dette utsagnet er helt feil, og er heller ikke noe jeg skriver i min omtale av konserten. Det som kanskje er mer interessant enn hva jeg faktisk har skrevet og ikke skrevet i posten, er implikasjonene av det vedkommende artist skriver i sin henvendelse. For skal det være slik at kun profesjonelle anmeldere eller sjangerspesialister skal få lov til å anmelde musikk? Er det kun de som liker den sjangeren som fremføres som skal få uttale seg? Eller kanskje kun de som driver som profesjonelle musikkskribenter? Denne holdningen er i beste fall provoserende og usaklig. For meg handler musikk ikke om sjangerkompetanse eller namedropping. Musikk, da spesielt konserter, handler om noe helt annet. Det er ikke nødvendigvis den musikalske kvaliteten som står i sentrum. Jeg har vært på opptil flere festivalkonserter med artister og band jeg vanligvis ikke er veldig begeistret for, men hvor jeg like fullt har fått en fabelaktig konsertopplevelse. For meg handler det om kommunikasjon fra artist til publikum, om underholdning og om engasjement. Da spiller det liten rolle om det er sigøynerpunk, elektronika, folkpop eller blues – en konsert må, kunne stå på egne ben, (nesten) uavhengig av den øvrige konteksten.

Så når artisten i en oppfølgingsmail spør meg om hvorfor jeg “legger den [bloggomtalen, red. anm] ut og til og med skriver at du ikke har interesse eller peiling på sånn musikk (…) Derfor ber jeg deg igjen om å slette den. Og siden det som står der handler om meg ber jeg deg om å ha forståelse for det” blir jeg litt irritert, litt oppgitt, men mest av alt trist. Mitt svar til vedkommende ble dermed som følger:

“Bloggen har jeg for å dele mine personlige opplevelser rundt bl.a. musikk (og andre tema). Jeg har en viss forståelse for at du ikke liker å bli omtalt, men det er nå en gang slik at du som musiker opptrer i offentligheten. Du er selvsagt i din fulle rett til å spørre om jeg kan fjerne innlegget, men jeg vil som sagt ikke gjøre det. Og selv om jeg ikke er noen profesjonell anmelder, så vet jeg utmerket godt hvordan jeg selv opplever musikk, og det er dette jeg forsøker å formidle på bloggen min.”

Her har vi altså å gjøre med en artist som rett og slett ikke har rukket å lære seg at artister ikke skal kunne bestemme hva mediene (ja, sosiale medier er også medier, selv om blogger er “personlige” og ikke tradisjonelle redaksjonelle medier) skriver om det hun utøver som artist, og som ikke på noen måte krenker privatlivets fred. Dessuten er det nærliggende å spørre – og dette blir kun mine personlige spekulasjoner: Ville artisten reagert på samme måte dersom det var VG eller et av de andre riksmediene som omtalte konserten? Er det kun profesjonelle anmeldere som har rett til å anmelde konserter uten forhåndssamtykke fra artistene? I så fall er det betimelig å spørre om denne artisten har fått med seg at dagens mediebilde er en god del mer fragmentert, spesialisert og ikke minst toveis enn det var for 10-15 år siden.

Jeg konkluderer med at alt jeg har skrevet er godt innenfor grensene av hva en artist må tåle i en omtale av en offentlig konsert.

Kommentarer: