Kulturpolitikk som en mangel
Komponist John Persen mener at Norge mer og mer fremstår som en søkkrik, fet evnukk som mangler evner og forstand til alt annet enn det å telle penger. Her etterlyser han visjonen om å skape et kulturelt overflodssamfunn, og karakteriserer de siste tiårenes kulturpolitiske situasjon som "stabil" - det vil si konstant mangelfull. Han omtaler videre Kulturdepartementet som et organ som ikke har hatt noen betydning for norsk kulturliv.
Hvor ble det av visjonen om å skape et kulturelt overflodssamfunn i Norge? Den druknet i departementenes og ministrenes trang til å åpne festivaler!
På midten av 70-tallet utgjorde kulturbudsjettet ca 0,5 % av Statsbudsjettet. I dag er denne andelen steget til ca 0, 7 %. I mellomtiden er det blitt opprettet et eget Kulturdepartement, og lagt fram nye kulturmeldinger. Landet har hatt regjeringer med alle tenkelige politiske konstellasjoner, og kulturministre som dekker hele spektret fra avgrunnen til paradis, fra Eleonore Bjartveit til Åse Kleveland. Vi har hatt kulturministre som har vært alt fra troende katolikker til rimsmeder som har lagt ut sine hjemmesnekrede vers på internett for å synliggjøre hvor festlig kultur er.
Og til tross for alt dette, så har kulturpolitikken vært bemerkelsesverdig stabil. Den er faktisk blitt voldsomt tilstedeværende som en mangel. Den ubehagelige uroen over å være statsborger i et land som mer og mer framstår som en søkkrik fet evnukk som mangler evner og forstand til alt annet enn det å telle penger, blir stadig mer påtrengende.
Prestisjebygg som mangelsykdom
Den tverrpolitiske enigheten om kulturpolitikk som en mangel, er et særnorsk fenomen. Dette blir ytterligere styrket gjennom den påfallende politiske enigheten i argumentasjonen for å reise et nytt operabygg: Et symbol på at Norge er en kulturnasjon. Denne argumentasjonen er riktig og presis. I mangelen på en politikk som fører til grenseoverskridende, nyskapende og levende kulturelle ytringer, trenger makteliten symboler som dekker over dette fraværet.
Som utilsiktet bonus er vedlikehold og drift av symboler billigere enn produksjon og formidling av kunstverk som kommuniserer med menneskelivets dybdedimensjoner, og bidrar til endring av bevisstheten på en måte som omfatter våre instinktstrukturer og dermed også våre behovssystemer.Tar man for seg de offentlige bevilgninger til kunst- og kulturformål gjennom de senere ti-år, framstår det et bilde av Norge som et samfunn som er ferdigutbygd kulturelt. Det kulturelle utbyggingsprosjektet ble avsluttet på slutten av 80-tallet med opprettelsen av dansekompaniet Carte Blanche i Bergen. Den som fikk æren til å avslutte den kulturelle utbyggingen av Norge, var daværende kulturminister Hallvard Bakke.
Orkesterselskapene har i løpet av de siste ti år flittig argumentert overfor de bevilgende myndigheter at de trenger økte bevilgninger for å kunne satse mer på framføring av samtidsmusikk. Det har de da også lyktes med. Økningen i den statlige støtten til de etablerte musikkinstitusjoner har vært betydelig i løpet av 90-tallet. Men gransker man repertoaret for orkesterselskapene i den samme periode, er det umulig å oppdage noen endring i retning av større andel av musikk fra vår egen tid.
For å underbygge dette, viser en enkel sammenstilling av statlige bevilgninger til musikkformål eksempelvis at to av våre største symfoniorkestre, Oslo og Bergen Filharmoniske Orkestre i slutten av 80-tallet mottok statlig støtte på ca 70 millioner kroner, mens det i samme år ble bevilget ca 2 millioner kroner til samtidsmusikk formål. Tilsvarende tall 10 år senere er henholdsvis ca 130 millioner kroner og ca 8,8 millioner kroner.
Denne sammenstillingen viser at bare to av våre symfoniorkestre i løpet av det siste tiåret har hatt en økning som er 7 ganger større enn dagens samlede bevilgninger til samtidsmusikk-formål. Skulle man gjøre en sammenstilling som omfatter alle de store etablerte musikkinstitusjoner, ville bildet bli enda skjevere.
Den Gud gir embete
Den norske kulturpolitikken lever åpenbart sitt eget liv, uavhengig av hvilke politiske partier som har regjeringsmakt, og hva kulturministeren måtte hete. Det siste eksemplet på dette er vår nåværende kulturminister Ellen Horn. Hennes tidligere soleklare standpunkt til at minimum 1 % av statsbudsjettet skal disponeres til kulturformål, eksisterer i dag ikke engang som en framtidig visjon. Den tidligere så markante teatersjefen er ikke til å kjenne igjen etter bare noen få måneder som kulturminister.
Det forunderlige er imidlertid at ingen ting av dette vekker noen form for offentlig debatt. Ingen bryr seg om hva de store etablerte institusjoner bruker sin statlige støtte til. Om Den Norske Opera finner på å kjøpe en amerikansk, en gang kommersiell forestilling, som for lengst er gått ut på dato, - med dansere som med årene er blitt så fete at de er ute av stand til å utføre de mest elementære dansetrinn, og sangere som ikke klarer å intonere rent en eneste tone, så får det passere med rosende omtale av landets selverklærte fremste kulturavis.
I tider hvor alle ideer og visjoner reduseres til det å telle penger, er det på tide å begynne å rasjonalisere hele kulturfeltet. For å oppnå størst effekt raskest mulig, ville det være klokt å starte med de organer som er minst produktive, og dermed gir størst effekt. Ett av dem er Kulturdepartementet, et organ som ikke har hatt noen betydning for norsk kulturliv. Kulturdepartementets funksjoner kunne overføres til et Kulturdirektorat, med en funksjon: Å dele ut penger til de etablerte institusjoner, etter samme fordelingsnøkkel som i dag. Så kan regjeringen oppnevne en egen minister, uten departement, for å åpne festivaler, klippe snorer, og holde festtaler.
Hilsen
John Persen
Komponist
Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.
Innlegget vil også publiseres i "Klassisk Musikkmagasin"
