Hvordan redde norsk musikk?
Musikksjef i NRK P1, Per Ole Hagen, blander seg her inn i den pågående debatten mellom Ellen Horn og Arve Løberg. Han mener bl.a. at jobben med å redde norsk musikk er mer komplisert enn Løberg vil ha det til, og hevder at platebransjen via den såkalte "vektingen" til hit40-listen selv er med på å ødelegge markedet for hjemlige artister.
Arve Løberg har en visitt til kulturministeren og norsk radio i sitt debattinnlegg i VG og Ballade tirsdag 5. september. Her gir han radiostasjonene mye av skylda for at det selges så få plater med norske artister og at så få av artistene synger på norsk.
Løberg har valgt seg 6 ukers spillelister fra NRK P1, Petre, P4 og Lokalradio. Her har han sammenlignet med i fjor, og resultatene viser en økning av norskspilling på alle kanalene. Uansett, den kanalen som har mest norsk repertoar på sine spillelister er NRK P1. Her har det dessuten vært en økning fra 33% i fjor til 44% i år. Dette er jo hyggelig nok siden vi har en målsetning om 40% norsk repertoar totalt. Vi har også hatt en økning fra 13 til 19% når det gjelder norsk tekst. Likevel påstår Løberg at dette er begredelig lesning for norske artister. Og for de som synger på morsmålet er det katastrofalt - fortsatt i følge Løberg. Jeg skal i det følgende ta for meg to problemstillinger: Hvorfor er jobben med å redde norsk musikk mer komplisert enn Løberg vil ha det til, og hvorfor spilles det ikke mer ny norsk musikk med norsk tekst.
Hva skulle NRK P1 gjort bedre?
Selv om jeg på mange felt kan følge Løbergs argumentasjon, er innlegget hans enda et i rekken av typen: "hvorfor går det så dårlig for norsk musikk, og hvem kan gis skylda for dette?" Tidligere i sommer hadde Arne Bendiksen repetisjon av sitt sedvanlige sommerlige utkjør mot NRKs radiokanaler i Dagbladet, Terje Welle Busk har hatt diverse aksjoner for å øke spillingen av sine egne artister Sputnik og Ronald i P1, Erik Hillestad har hatt reflekterte synspunkter på radioens rolle i musikkbildet, og nå kommer altså Arve Løberg. Det rare er at vi i radioen nesten ensidig får skylda for at salget av norsk plater går så dårlig. Når P1 har en andel på 44% og Petre 30% nye norske artister på våre spillelister, blir dette merkelig. Hva skulle vi gjort bedre? Vi må jo også se på hvor mye norsk som tross alt gis ut i forhold til den flommen av utenlandsk som de samme selskapene pøser ut.
Det som står fast er at radiostasjoner som NRK P1 selv bestemmer hva vi skal spille og hvilke låter og artister som skal prioriteres høyere i perioder. På årets Bylarmkonferanse uttalte en sentral promotionmedarbeider i et av de multinasjonale selskapene at NRK-stasjonene var mye vanskeligere å ha med å gjøre enn de kommersielle. De sistnevnte "følger i langt større grad plateselskapenes markedsplaner enn NRK-stasjonene P1 og Petre." Innlegget vakte mildt sagt en del oppsikt, det ble oppfattet som pinlig blant andre fra platebransjen, men ingen gikk ut og tilbakeviste det. Plateselskapene har laget seg verktøy for å måle hvor vellykkede disse promoplanene er. Verktøyet heter hit40 og presenteres som den autoriserte radiospillelista i Norge. I følge reklamen er den rangert "ved hjelp av et lyttervektet poengsystem." Sannheten er at P1 er vektet langt under sin reelle oppslutning (38% på hverdager første halvår 2000), Petre er også vektet ned, lokalradio (=kommersiell lokalradio) er vektet kraftig opp - mer enn 50% høyere enn reell oppslutning, og P4 er vektet noe høyere enn lytteroppslutningen som er på ca. 25%. På denne måten kommer låter som spilles mye på P1 sjelden høyt på lista hvis ikke de kommersielle stasjonene også spiller dem, selv om 2 av 5 nordmenn over 9 år lytter på P1 daglig.
Om platebransjens iboende schizofreni
I starten var hit40 vektet etter oppslutning. Fordi P1 spilte "ukurant musikk" (les: mye norsk, ikke hitorientert musikk), bestemte de seg for å ta bort alle eldre lyttere fra tellingene! Begrunnelsen var at "de er ikke interessert i hitlåter" ! Sitatet er av Sæmund Fiskvik, denne gangen med hatten fra GGF - Grammofongrossistenes forening - som er en av eierne av lista. Og ut fra innlegget på Bylarm, kan man jo trekke sine egne slutninger og hvorfor kommersiell radio er vektet så kraftig opp. Det gjør det ikke bedre at vektingsgrunnlaget unntas offentlighet, og at hver gang vi påpeker skjevhetene blir vi skjelt ut av samme Fiskvik. Da vi ble forespeilet den første endringen i vektingen for drøyt to år siden, sa vi klart i fra at dette ville medføre færre norske artister på lista fordi P1 ville telle mindre. Dette ble blankt avvist, men et blikk på lista som den fremstår i dag viser at vi hadde rett. Det som er synd er at hit40-problematikken først og fremst går ut over de selskapene som gir ut plater som går utenfor hovedstrømmen. Disse er da også nesten uten unntak uavhengige og helnorske. Norske Gram hvor Arve Løberg er direktør er i en mellomsituasjon. De er eid av EMI som snart blir slukt av Time Warner som igjen har blitt slukt av AOL - America Online. For eierne av disse multinasjonale selskapene er det uinteressant hvordan deres norske filialer tjener penger, bare de tjener dem! Nå skal det sies at norskavdelingene i disse selskapene tilsynelatende gjør en god og ærlig innsats for de norske artistene de har i stallen sin, her er jeg opptatt av prinsippene. Norsk repertoar koster penger i produksjon og markedsføring. Markedet for norsk musikk - spesielt med norsk tekst - er mindre enn for en Britney Spears, og det gir mer usikker avkastning. Derfor vil de store selskapene til enhver tid være preget av schizofrene holdninger. Både til radiolister som favoriserer den mest kommersielle og strømlinjeformede hitlistemusikken, og til norskprosent i radiokanalene som signaliserer politisk korrekthet og god nasjonal holdning.
Skjeletter i skapet?
Av denne grunn har jeg mye større forståelse for direktør Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksteds bekymring for norskprosentene enn for Arve Løberg som tjener gode penger på samleplater med Cliff Richard, Nat King Cole og Helmut Lotti i tillegg til D.D.E. og Åge Aleksandersen. Undertegnede har i flere år etterlyst mer norsk tekst fra platebransjen. Vi har i mange sammenhenger spurt direkte om hvorfor de ikke oppfordrer artistene til å synge på norsk. Svaret har vært at dette ikke alltid er ønskelig og ikke er noe mål i seg selv. Mange vil endog mene at det er dumt å lansere artistene på norsk, målet er jo viderelansering i utlandet hvis de slår igjennom i Norge. P1 spiller til enhver tid en langt større del av norsktekstet popmusikk enn noen annen radiostasjon. Totalt ligger prosenten mellom 20 og 25%. Vi har et eget program, Norsk på norsk, hvor vi gir norsktekstede plater ekstra journalistisk omtale i form av en grundig kritikk. Vi presenterer platene i Musikknytt når de kommer ut og intervjuer artistene i Musikkrevyen. Hvorfor gjør vi dette? P1 har mange lyttere som etterlyser med norsktekstet musikk. P1 har altså en helt klar egeninteresse av norskspråklig repertoar, siden norsk tross alt er det språket vi snakker her i landet. Derfor var det interessant for oss å høre hva gruppa Torgeir og Kjendisene kunne fortelle programleder Stein Dag Jensen i Musikkrevyen 8. februar. Deres opprinnelige plateselskap ville ikke gi dem ut hvis de sang på norsk. Hvilket selskap det var? Norske Gram med Arve Løberg som direktør.
Per Ole Hagen
Musikksjef NRK P1
Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.
