Sagakonge blir opera - omsider!

"Hvor bliver Ormen Lange? Kommer ikke Olav Trygvason?" Ropet lød i vikingtiden og i nasjonalromantisk diktning, det har gjenlydt siden Grieg og Bjørnson unnlot å fullføre sitt operaprosjekt om sagakongen for snart 130 år siden, og det runger optimistisk over landet nå når Ragnar Søderlinds opera Olav Trygvason nærmer seg premiere!

Ragnar Søderlind

Mange har spurt komponisten, halvt i spøk, om ikke han kunne fullføre Griegs ufullendte opera om Olav Trygvason, men det fant Ragnar Søderlind helt umulig. Til det ikke var umulig lenger.

- Tiden har ikke vært moden før nå, når stil ikke lenger er en dødssynd! I Tryllefløyten jonglerer Mozart med mange stiler. Tiden har gjort at spriket er borte, i dag låter det enhetlig. Mahler fikk også på pukkelen fordi han blandet folkelige og intellektuelle elementer. Da jeg først fikk et forhold til den tanken, kunne jeg nærme meg stoffet og fri meg fra det. I og med at det ikke finnes mer Bjørnson-tekst enn til de tre første scenene ble jeg også fri til å finne hvilken retning handlingen skulle gå, sier Søderlind .

Når han snakker om ”stil” er det om en av sine fanesaker, en han i årevis har vært i polemikk og ordstrid om med sine komponistkolleger. Hans overbevisning er at musikk må henvende seg til mennesker, et syn de fleste av oss finner det vanskelig å være uenig i, men begrepet ”nyromantiker” er ikke en hedersbetegnelse i de mest moderne komponistkretser. Der byttes det ut med ”gammeldags”

Helt ny opera
- Modernismen har ødelagt den europeiske musikkulturen i forhold til publikum. Seriøs musikk er blitt en nisjekultur som ikke er spennende for vanlige folk i det hele tatt, og det har tatt tid å lukte på den emosjonelle siden av musikken. Alt skulle være intellektuelt, og kan jeg ikke skrive følelser, vil jeg slutte å skrive. Nå er tiden moden, og ideen jeg fikk lot seg realisere, sier komponisten som ikke har fullført operaen i den forstand at de tre første scenene er Griegs og de neste tyve Søderlinds, men egentlig har komponert en helt ny opera der de første tre scenene er inkorporert. Han har laget overganger, ”sømmer”, mellom Griegs musikk og sin egen, og der hans overtar litt før Griegs er ferdig. Bjørnson/Griegs ”Landkjenning” – opprinnelig skrevet i 1872 til en basar på Akershus festning til inntekt for Trondheims domkirke – er lagt inn som prolog.

- Jeg spinner også ofte videre på Griegs musikk, lager en egen versjon med variasjoner over hans temaer slik at man kan gjenkjenne dem uten at de er de samme som hos Grieg. For det vanlige øre vil det låte moderne, og for modernistene gammeldags! Jeg har vendt tilbake til tonaliteten, men mine dissonanser er like djerve som andres, selv om melos – melodien – i musikken er gjeninnført. Snakk og preik i opera blir så prosaisk. Opera foregår i en helt annen atmosfære enn det trivielle, og det som skiller den fra det dagligdagse er sangen. Tekst og musikk skal treffe hverandre og integreres slik at elementene blir likeverdige.

Grieg og Bjørnson
Norsk operarepertoar er relativt begrenset, og potensialet for et monumentalt nasjonalt verk i 1800-tallsformat havarerte da samarbeidet mellom Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson stoppet opp i 1873. Grieg maste på tekst som aldri kom, og da noe omsider materialiserte seg, var Grieg i gang med Ibsens Peer Gynt. ”Thi nu sidder jeg og komponerer Musik til Peer Gynt istedenfor til Olav Trygvason. Der har du Sagen”, skriver Grieg. Dette var nærmest utilgivelig i Bjørnsons øyne, og stridsøksen ble først begravet da komponisten dediserte Trygvason-fragmentene til Bjørnson ved uroppførelsen i Kristiania i 1889. De ble også oppført ni ganger ved Nationaltheatret i 1908.

Denne gang foreligger teksten komplett, og Knut Jørgen Moes versjon er i en helt annen stil enn forgjengerens. Den er blitt et originaldrama mer enn en libretto, ofte i sagastil, og der Bjørnson og Grieg ville skrive kristningsopera som skulle ende med at alle ble snille og gikk rundt i hvite kapper, skildrer Søderlind/Moe en mer sannferdig bloddryppende historie, og slaget ved Svolder som det blodbadet det var. Svolder-slaget har skjebnemotiver fra Wagner, Beethoven, Lizst og andre komponister underliggende Søderlinds egne toner. Regissøren Ronald Rørvik har som dramaturg vært med fra begynnelsen.

Kristendom, hedenskap og kvinner
Olav Trygvason vokste opp i Russland, ble døpt i England og dro full av internasjonale impulser og med brede seil over Nordsjøen til Norge for å samle landet, bringe det ut av den gamle gudetroen og inn i en moderne tid. For de fleste nordmenn er Olav en heltekonge som uheldigvis ble drept ved Svolder. Søderlind og Moe forsøker å vise hvorfor han fikk den skjebnen, hvordan hans fremferd og overmot – hybris – førte til undergang.

- Han var ikke utypisk for sin tid, en høvding som fikk kristendommen som besettelse og gikk til sin kristningsgjerning med nærmest hedensk villskap. Dette uttrykkes visuelt i et innslag hvor halve scenen syngende går fortapelsens vei (”Hør oss, Balder!”), mens den andre synger vakre salmer (”Veni creator!”). Vi lar den russiske munken, Pjotr, representere kristendommens meditative, milde side, og Jon Bisp og Olav den mer aggressive. Kvite-Krist – Kristus som en kampglad og seirende konge – var skreddersydd for vikinger, forteller Ragnar Søderlind som har fremstilt den norske kongens oppgang og fall, i to store, lange akter.

- Vendepunktet kommer når Gudrun prøver å drepe Trygvason på bryllupsnatten – han har hugget hodet av hennes far, trønderhøvdingen Jernskjegget som står imot den påtvungne kristningen. Kalken eller sverdet – kristning eller død – er valget han får, og han velger døden. (Olav Trygvason-statuen på torget i Trondheim viser ham nettopp slik, med kalken i venstre hånd og sverdet i høyre.) Kongens grusomhet og torturvilje gjør at venner og forbundsfeller trekker seg etter tur, han gir den svenske enkedronningen Sigrid det berømte slaget i ansiktet med hansken, og får både svenske- og danskekongen til fiender. Ved Svolder, der han stormannsgal har regnet med å samle hele Norden til et kristent rike, faller han i bakhold. Den mytologiske Volven griper inn og bestemmer hans bane, og hans tre kvinner – Gudrun, hustruen Thyra og Sigrid – blir til norner som spinner hans skjebnetråder. ”Leken med kvinner blir mange menns bane”, synger Volven.

Musikken
1000 år og en måned etter slaget ved Svolder, 26 september 2000, finner urpremieren på operaen om Olav Trygvason sted i Grieghallen i Bergen med Trond Hallstein Moe i tittelrollen. Oslo-forestillingene er i november i Den Norske Opera. I dag vet ingen hvor Svolder er, og det stedfestes heller ikke hos Søderlind og Moe. Rügen, Øresund, Iddefjord og utenfor Göteborg har vært foreslått, og komponisten tror mest på Göteborg-alternativet fordi Danaholmen, hvor Norge, Sverige og Danmark møttes i gamle dager, ligger der.

Ragnar Søderlinds partitur er for fullt orkester, uten elektroniske innslag eller vikingaktige bukkehorn – det er problemer nok uten, sier han, men lar Wagnertubaen representerer det hedenske element og orgelet kristendommen. De musikalske motsetningene blir ekstreme, også i personkarakteristikken. Mens Olav begynner melodiøst, ender han i det mer modernistisk abrupte som uttrykk for hans hybris.

Tonespråket er av vår tid, men formmessig heller det mer i retning Puccini- enn Wagner-tradisjonen. Her er handlingsdrivende arier og monologer, lidenskapelige kjærlighetsscener og teologiske diskusjoner, sjømannskor, storm og stille, kamp og bønn, hedensk dans i hovet, brann og sjøslag! Dramatisk og bloddryppende som en actionfilm, må vi tro.

- Kan publikum nynne noe når de forlater salen? spør vi litt forsiktig til slutt.

- Thyras vuggesang for Harald kan nynnes – det er vel den første vuggesang av en klassisk komponist etter krigen! svarer Søderlind med et smil.

Artikkelen står også trykket i Klassisk Musikkmagasin.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no