Kulturlivet blomstrer i Sarpsborg og Østfold
Daglig leder i Gleng Bokkafé, Bjarne S. Aaserød, har i over tyve år jobbet med formidling av kultur i Sarpsborgområdet. Nå er Gleng Musikkforum installert i eget hus i sentrum av byen, og har også utgitt sin egen avis, der de setter fokus på noen av aktivitetene sine. Vi bringer her videre lederartikkelen i første utgave av Glengsposten.
Avisen du nå holder i hånden er den første store utgaven av Glengsposten.
Glengsposten har kommet med jevne mellomrom i fire år, men som et lite "flygeblad" over Gleng sine arrangementer. Gleng tar nå sikte på å utgi minst 3-4 større utgaver av Glengsposten i året.
Kulturlivet blomstrer i Sarpsborg og Østfold som aldri før, men fortsatt er det ishockey og fotball som får egne bilag i lokalavisene når sesongen starter. Det sitter ca 200 mennesker i gjennomsnitt på en tribune til 22 millioner kroner på Sarpsborg Stadion når Sarpsborg fotball spiler hjemme kamper. I Sparta Amfi er det bedre. I ishallen som var en av Norges første, kan man faktisk flere ganger oppleve opp til over både ett og to tusen tilskuere på en kamp. Men stort sett så er det nok de samme som kommer igjen hver gang.
" 20.000 så utstillingen" på Solli Brug" - "7000 besøkte Gleng Musikkfestival" - "Olavsdagene et flaggskip" - "Kinoen går så det suser".
Dette er overskrifter som jevnlig er å lese i avisene. Gjenspeiler det så politikernes og kommunens satsing på denne delen av kulturen?
Svaret er nei. Sarpsborg Kommune har lagt mye penger i Olavsdagene - bra er det, men så er Olavsdagene kommunens eget arrangement. Tenk om Gleng som har holdt på i 21 år og har eget kulturhus hadde fått det samme. Gleng, som kan skilte med over 200 arrangementer i året, inkludert en av Norges mest etablerte festivaler, Gleng Musikkfestival, som har blitt arrangert siden 1987. Tenk om andre kulturaktører hadde blitt verdsatt for sin innsats. Teater og revymiljø i nedre Glomma-regionen trekker tusenvis av publikummere til sine forestillinger, og i kulsissene står bakmennene med "blod, svette og tårer".
Hver gang kulturen står på dagsorden blir det veid opp mot "De syke og de eldre", og i disse Fremskrittspartitider er det ingen som tør å protestere. Private sponsorer har etter hvert også blitt redningen for kulturaktørene, men det er langt igjen i forhold til idrettsspons. Men hver dag oppdager en "direktør" at det er en opplevelse å ta med sine foretningsforbindelser på en konsert med Silje Nergaard med påfølgende god mat og drikke, framfor å lide seg gjennom en fotballkamp sammen med 100 andre uten at det ble scoret ett eneste mål.
Kanskje vil også lokalavisene oppdage at det går an å lage kulturbilag.
Inntil videre lager vi vårt eget. Kulturaktører forventer seg verken penger fra det offentlige eller det private, men jaggu blir det mye kultur lell.
