Joachim Nielsen: noen personlige betraktninger
Tegneserieforfatter Waldemar Hepstein var i tidenes morgen medlem i Jokke & Valentinerne. Her skriver han sitt personlige minneord.
"Jeg er født i denna byen i 1964," synger Joachim Nielsen i låta Feig (og så daua han altså i den samma byen, "Trygge Oslo", 36 år seinere), og fortsetter: "Da var jeg uskyldig..." Han hadde det jo med å skrive selvironiske tekster som kunne være rørende og/eller morsomme, noen ganger overdrevne; som oftest uhyre treffsikre. Med selvbeskrivelsen "feig" tok han litt vel hardt i, det er nok riktigere å si at han var redd - redd for livet. (Join the club!) Helt fra første gang jeg traff ham, i 1980, slo det meg at han var en usedvanlig intens og likevel hemmet personlighet, med en enorm livsglød og utadvendthet i kamp med en fundamental angst. En angst han fordrev, eller prøvde å fordrive, på så mange vis. Også gjennom sin skapertrang, heldigvis for ham selv og for oss andre.
For et herlig privilegium det var å kunne følge Joachims utvikling som låtskriver og utøver på nært hold. Fra den ukjente tenåringsjyplingen som sto på Karl Johans gate og sang om Sonjas strømper og Pene ben, via glansdagene med Jokke & Valentinerne, til det utkjørte rocke-ikonet som begikk nærmest melodramatisk selvransakelse i en låt som Bestevenner.
Før Jokke & Valentinerne fant sin faste, klassiske trio-form, hadde Joachim prøvd seg fram med en broket forsamling av medmusikanter, deriblant undertegnede på keyboards i en halvtårsperiode. Og siden det var rett etter min (frivillige) avgang at det virkelig tok av for Valentinerne, har jeg alltid pleid å ta æren for deres suksess. OK, en smule frekt. Men oppriktig talt, en av mine få genuine stoltheter er å ha vært en del av Jokke & Valentinernes historie, om enn så perifert.
For meg står det tredje albumet, "III" (1990) som noe av en milepæl i Jokkes karriere, hans "Revolver" eller "Pet Sounds" om man vil, med en elegant, sylskarp lydproduksjon, særdeles fengende og varierte melodier, og noen av Joachims flotteste tekster; en muntert manisk-depressiv berg-og-dalbane der Jokke er både Paranoid og Selskapssjuk, og der den hysterisk-hallusinerende sjølgode Et godt parti straks etterfølges av den nesten ulidelig realistiske, og samtidig hysterisk morsomme, hverdagsskildringen Gutta ("Vi er gutta som har opplevd alt... Så vi sitter her og kjeder hverandre, mens vi krangler om hvem som skal gå og handle"). Side 1 avsluttes med den lyriske kjærlighetssangen En perfekt dag, side 2 renner ut i en nådeløs heavy-rocker som formidler Jokkes kjærlighet til Koteletter. Min favoritt er åpningssporet, Når du ligger der i mørket, utvilsomt verdens beste poplåt om nattlig panikkangst og selvbedragende løfter om et nytt og bedre liv - "Men når du våkner opp om morran, så husker du ingenting". Nei, det er nok mange ting man velger ikke å huske; men Joachim Nielsen, som menneske og som artist, hører definitivt ikke med blant dem.
Leve Jokke.
Og død over alle antikverte forestillinger om "rock'n'roll-livsstil".
Og, disk-jockey: Sleng på Når du ligger der i mørket en gang til: "Når du ligger sånn i mørket, så kommer angsten ofte fram, men før du veit ordet av det, så er du i drømmeland."
