Synth-musikk i Norge
I anledning Oslo Synthfestival ser Ballade her nærmere på den norske synthmusikken. Den hjemlige synth-scenen har grovt sett dreid seg om én manns visjoner i form av Stephan Groth og hans Apoptygma Berzerk-prosjekt, og har i mange år levd sitt eget liv i undergrunnen. Nå banker band som Icon Of Coil, X:Machina, Echo Image, Conetic og Magicka ganske så kraftig på døren.
Røttene til det som kalles synth-musikk finner vi hos det tyske bandet Kraftwerk, som med sitt robot-image, sine krystallklare klangbilder og maskinelle rytmer skulle danne skole innen den syntetiske musikken. Kraftwerk startet opp som et sterkt eksperimenterende band som var klart påvirket av samtidsmusikken, men skulle utover på 70-tallet profilere seg stadig klarere som (ironiske) dyrkere av det maskinelt presise, inntil musikken deres nærmest kunne rubriseres som Uberørt Av Menneske(h)ånd. Både ”Trans-Europe Express”, ”Autobahn” og ”Man-Machine” representerte en lek med mye av futurismens tankeinnhold, men var samtidig strippet for futurismens propagandistiske fremtids-fanatisme. Resultatet var en ekstremt kjølig og kontrollert form for samtidsmusikk, som likevel hadde popmusikkens varme melodilinjer som gjennomgangstema. Düsseldorf-musikerne skulle – via bl.a. den afroamerikanske musikeren Afrika Bambaata – utøve en vesentlig innflytelse på både elektrofunk og den amerikanske house-musikken, men i kjølvannet av new wave-bevegelsen var den såkalte synthpop’en det klareste eksempelet på deres kulturelle betydning. I takt med at teknologiske fremskritt frembragte stadig billigere og mer anvendbare elektroniske instrumenter, vokste det i England frem en hel liten armada av såkalte elektroniske band, som alt fra første stund representerte en bred spennvidde av musikalske visjoner og tilnærmingsmåter – fra Throbbing Gristles industrielle lydterror til Soft Cells og Depeche Modes hektende pop-låter. Senere vokste det frem en rekke varianter og sub-kategorier, spesielt i Nord-Amerika, der den forsøksvise sammensmeltingen med hardrocken var noe av det mest spennende det forrige tiåret.
Den norske synth-scenen
På 80-tallet begynte enkelte norske artister å hente inn impulser fra denne musikken, men det var først med den danskfødte artisten Stephan Groth at den første Electronic Body Music-singelen så dagens lys her hjemme: tolvtommeren ”Ashes To Ashes” kom ut på Tatra Records på Nesodden i 1991, og skulle danne grunnlaget for en etter hvert imponerende internasjonal karriere. På denne tiden hadde den elektroniske musikken for lengst mutert til en rekke stilarter og genre-betegnelser, der EBM var forkortelsen for en ganske hardtslående, rytmisk vektlagt, men likevel melodiøst basert musikkstil. Gjennom album som ”Soli Deo Gloria” (1994), ”7” (1996), “The Apocalyptic Manifesto” (1998), “APBL98” (1999) og ”Welcome To Earth” (2000), samt en rekke sideprosjekter, har Groth og hans Apoptygma Berzerk nærmest egenhendig gjort norsk synth-musikk til noe av det hippeste fra Europa. I sommer var han blant hovedatraksjonene på viktige festivaler som den tyske Wave & Gotik Treffen i Tyskland og Eurorock-festivalen i Belgia, og har også vært blant artistene som har fått representere Norge på Roskilde. Albumet ”Welcome To Earth” gikk i januar i år rett til topps på de alternative platelistene i Tyskland, og ble liggende på førsteplass i hele seks uker. Stephan Groth – som for øvrig er sønn av Aunt Mary-vokalist Jan Groth – har også ellers turnert mye i både Europa og USA, der han kan vise til et platesalg på flere titalls tusen eksemplarer.
En voksende undergrunnscene
Når Stephan Groth likevel ikke er noe spesielt kjent navn her hjemme, skyldes det nok at hans valgte musikkstil alltid har forblitt noe av et randfenomen her i Norge. Fra sin base i Fredrikstad (en by der synth-musikken alltid har stått sterkt) har Groth derfor valgt å konsentrere seg om de store utenlandske markedene, der det i lang tid har vært en stor og levende interesse for denne type musikk. Dette bevisste fokuset på utlandet har ikke bare gitt gode resultater for ham selv, men begynner også å trekke med seg norske artister innen genren. Det forholdsvis ferske Fredrikstad-bandet Icon Of Coil, som også gir ut på Tatra, opplever nå en lignende suksess i Tyskland, der de snart legger ut på en ni konserters turnérunde. Albumet "Serenity Is The Devil" ligger for tiden på tredjeplass på de alternative hitlistene i Tyskland, og skal også gis ut i USA og Canada på nyåret. Samtidig ligger også en rekke andre norske band i startgropen, slik interesserte kan høre det på det doble samle-albumet ”Sex, Goth & EBM” (Tatra), eller oppleve i levende live under Oslo Synthfestival.
