Gratulerer med seieren, Forsvarsdepartementet!
Ordene tilhører komponist John Persen, som slett ikke er opprørt over at Forsvarsdepartementet foreslår å legge ned deler av militærkorpsene. "Den eneste saklige innvendingen mot Forsvarsdepartementets forslag, er at departementet ikke tør å ta skrittet fullt ut og legge ned alle korpsene", skriver han blant annet. Han mener dessuten at militærkorpsene hører hjemme på historiens skraphaug, og at de i sitt vesen alltid har vært kulturfiendtlige institusjoner. Samtidig er han av den oppfatning at norske politikere burde ha oppfattet signalene for lenge siden, og for lengst forberedt en "sivilisering" av korpsene.
Forslag om nedleggelse av flere av Forsvarets Distriktsmusikkorps (FMK) må virke direkte provoserende for alle som er opptatt av kulturpolitikk, og spesielt musikk. Behandlingen av alle spørsmål vedrørende FMK viser det at Norge fullstendig mangler langsiktig kulturpolitikk, at Kulturdepartementet er fraværende i aktuelle kulturpolitiske saker, og at lokalpolitikere mangler evne til ny og offensiv tenkning hva gjelder kulturpolitiske saker. Det eneste politiske organet som synes å være sivilisert, og på høyden med sin egen samtid, er Forsvarsdepartementet. Dette kommer til uttrykk gjennom forslag til omstrukturering av forsvaret, med kraftig reduksjon av militærvesenet, og - nedleggelse i det minste av noen av Forsvarets Distriktsmusikkorps. Den eneste saklige innvendingen mot Forsvarsdepartementets forslag, er at departementet ikke tør å ta skrittet fullt ut og legge ned alle korpsene.
Ny tid - nye fordringer
En vesentlig grunn til å foreslå omstrukturering og kraftige nedskjæringer av militærvesenet, henger selvsagt sammen med at den militære situasjonen har endret seg radikalt i løpet av de siste ti - femten-årene. Når det gjelder militærmusikken og behovet for slike korps, har situasjonen endret seg vesentlig mer, og over mye lengre tidsperiode. Opprinnelig var militærmusikkens fremste oppgave enten å ildne opp dødstrøtte og demoraliserte soldater på slagmarkene til ytterligere å yte en desperat innsats, og gjerne marsjere inn i den sikre død som kanonføde, eller å akkompagnere makthavernes demonstrasjoner av sine nyeste og mest dødbringende krigsutstyr, samt seiersparader etter de mest bestialske myrderier på slagmarkene. Forsvarsdepartementet er faktisk så sivilisert at det vil nedlegge "kulturinstitusjoner" som har vært knyttet til denne type kulturfiendtlige handlinger og seremonier.
Fraværende Kulturdepartement
Nedleggelse av militærmusikken har vært lenge kjent i det politiske miljøet, nasjonalt så vel som lokalt. Det er forunderlig at dette verken har engasjert Kulturdeparementet eller kulturpolitikere på Stortinget. Dersom Norge hadde hatt et oppegående Kulturdepartement og politiske partier med bevisst og nytenkende offensiv kulturpolitikk, ville man for lengst hatt en polititisk plan for hvordan militærmusikken skulle "siviliseres". Man behøver ikke å gå lenger enn til Sverige for å se eksempel på hvordan dette kunne gjøres på en relativt klok måte. Der skjedde denne omleggingen av militærmusikken for flere tiår siden, med ganske vellykkede resultater. I Norge er det ingen kulturpolitiske myndigheter som har ofret en eneste tanke på noe alle i det minste burde ha visst ville måtte skje før eller senere. Nå står man overfor den situasjon at viktige ressurser blir ugjennkallelig ødelagt, bare fordi vårt kulturpolitiske miljø totalt mangler evne til planlegging, og enda mindre til langsiktig planlegging.
Lokalpolitikernes bakoverskuende kulturpolitikk
Denne saken synes å komme like overraskende på lokalpolitikere som den berømte julekvelden på kjerringa. For oss som ikke bor i de aktuelle byene, er det uforståelig at lokalpolitikerne først kommer på banen når saken er kommet så langt at nedleggelsesforslaget ligger på bordet. Det kan da ikke være slik at lokalpolitikerne ikke hadde drømt engang at et slikt forslag ville komme. Og når det så foreligger, hvilke argumenter er det som bringes til torgs for å opprettholde disse korpsene? Jo, de helt tradisjonelle: Tradisjon med korpsene (bevaringsverdige), arbeidsplasser, instruktører til skolemusikken, og betydning for amatørmusikklivet. For så vidt helt greie argumenter, men felles for alle disse er at de er tilbakeskuende, de mangler en hver form for nytenkning, de er defensive, og de mangler en hver form for visjon. Slike argumenter er dødfødte, og fortjener ingen respons, verken fra resten av kulturlivet eller det kulturpolitiske miljøet. Det hjelper lite å komme halsende med forslag til nye øvelokaler, etc. En død konge blir ikke levende samme hvor mange nye og store prangende slott undersotter vil bygge.
Negativ rollemodell
Det lokalpolitikerne selvsagt burde ha gjort for lenge siden, er å utvikle planer for hvordan disse korpsene kunne "siviliseres", hvordan de kunne dannes om til ensembler som fikk helt nye og mer vitale funksjoner primært for det regionale kulturlivet, og i neste omgang for hele landets kulturliv. Et annet, men enda viktigere argument for nedleggelse av militærmusikken er at hele denne "korpsbevegelsen", som egentlig er en negativ rollemodell for tusenvis av barn, unge og voksne, ville ha blitt utradert og kastet på historiens skraphaug.
Utover den barbariske rollemodellen som militærkorpsene fungerer som, tilfredsstiller de heller ikke rent organisatorisk de krav som vår tid stiller til opprettholdelse og videre utvikling av et levende musikkliv, lokalt og nasjonalt. I dag har vi behov for en helt annen type ensembler som er fleksible med hensyn til instrumentale sammensetninger, deling opp i mindre grupper, eller som kjerner for middelsstore symfoniorkestre ved spesielle prosjekter. Og ikke minst, musikklivet trenger ensembler som kan dekke et helt annet repertoar enn hva tilfellet er med militærkorpsene. Og sist men ikke minst: "Sivilisering" av militærmusikken ville garantert ikke vært inflasjonsdrivende, så mye økonomi kan faktisk også jeg.
Hvem vant kampen?
Atter en gang har vi vært vitne til noe særnorsk. Dette kunne aldri ha skjedd i noe annet land enn i Norge. Betrakter man hele saken som en "kamp", ville resultatet selvsagt ha blitt følgende: Forsvarsdepartementet vant 1-0 over Kulturdepartementet, mens kulturlivet og lokalpolitikerne ikke stilte opp på tilskuerplassen en gang.
Gratulerer med seieren, Forsvarsdepartementet.
