Fjellparkfestivalen fyller tyve år
Fjellparkfestivalen i Flekkefjord er en av landets eldste rockfestivaler, og feirer i år sitt 20 års jubileum fire hele dager til ende. Festivalen blir drevet idealistisk av ungdommer mellom 16 og 20 år, med Flekkefjord Rockeklubb som arrangør. Her bringer Ballade videre deres egen beretning om festivalens utvikling.
”Velkommen til superbasar i Flekkefjord”, melder arrangørene av Fjellparkfestivalen. Siden 1982 har idealistiske arrangører i følge eget utsagn ”hentet stor musikk til en liten by”, og med årene faktisk erobret posisjonen som landets eldste, kontinuerlig drevne rockfestival. Til høsten skal alle disse årene og arrangementene dokumenteres i form av både CD og bok.
På Fjellparkfestivalens egne sider finner vi følgende beskrivelse av tingenes tilstand: FPF er en festival. FPF skal ikke som alle andre bli noe. Vi er. Vi er stolte og fornøyde av hva vi er. Og vi er fortsatt på jakt; for "det er ånda vi jakter på"; ånda som gjør konsertopplevelsen til noe mye mer; et stemningsfylt sosialt felleskap, med kunstneriske utfordringer og folkelig krydder. Slik har vi blitt hva vi er.
At vi er landets mest stabile rockfestival er ikke så nyttig i seg selv. Men det at festivalen har brukt hvert eneste av disse årene til å utvikle seg ytterligere, justere seg, oppdatere seg, gjør at vi nå har en velregissert og kanongod liten festival som ligger langt over kvaliteten på andre kulturarrangementer i regionen, og som nok er på grensen av hva man som gjennomførte idealister kan klare. FPF er ikke komplisert av arrangere, men FPFs nettverk og idealisme krever høy presisjon for å ivareta og utvikle.
FPF er annerledes. Den har liksom ikke et syre, men er mye mer en sosial prosess, med visse historisk gitte rammer. Rammer som for guds skyld skal sprenges innimellom, og som mest sannsynlig sprenges kraftig i år. Et rammeverk som imidlertid gir frihet til utfoldelse på noen plan, som gir streng melding om opplæring av nye aspiranter på et annet plan. En slags læring ved å lære vekk, et slags ungdomspedagogisk prosjekt.
Den sosiale prosessen har justert festivalen. Selv om festivalen i hvert fall de siste 15 år har vært publikums festival (ikke de lokale bandas), har man hele tiden hatt en spesiell vilje til å dyrke fram kreative lokale musikere. Det har vært rett å sprenge rammer, det har vært rett å tørre å presentere skjeive ting framfor flinkiser; ting som har gitt også utøvermiljøet en identitet og en tradisjon å bygge videre på. Sammenliknet med andre mindre steder så har vår region levert og presentert masse. Hvis vi da tolker for eksempel Luxus Leverpostei som en motreaksjon på dette, har det også vært svært nyttig i andre retningen.
Å booke til en festival er både vanskelig og lett. Lett fordi man har en sterkere økonomi, det er mer attraktivt for band å spille der, samt at det ellers ikke skjer noe som gjør at band blir spilt ut i småbyen. Det er vanskelig fordi man er avhengig av kun en periode på året, og fordi det er stadig flere aktører både med penger og på vårt lav-budsjettsmarked. Men vår historie er presentabel på nasjonal nivå, og nevner man en håndfull plater som huskes fra åtti og nittitallet, så er dette for eksempel Suser Avgårde (De Lillos), Splitter Pine (DumDum Boys), Mother I`ve been kissed (September When), Demon Box (Motorpsycho), alle presentert på rett tidspunkt, noen også til veldig rett pris.
Programmeringsmalen som utviklet seg fra sent 80-tall; som foruten de lokale bandene og nasjonale headlinere også inkluderte svært alternative band og akustiske innslag har blitt snudd litt på, nok i retning av mer alternative ting, ( bl.a. flotte opptredener av bl.a. Urusei Yatsura, Neutral Milk Hotel og Aerogramme), og en til tider delvis mislykket presentasjon av elektronisk musikk. Hip-hopen har f.eks. ikke enda kommet til FPF. Men det presenteres oppdaterte og markedstilpassede artister hver år, og nettverket og kompetansen på booking er regelrett forbilledlig. Den spennende linken til den svenske Emmaboda-festivalen er også effektiv for FPF.
Publikum tåler mer enn man aner. På en lang kveld er det også rom for mye. At det ikke er noe problem å sette på verken akustiske innslag eller alternative ting er det unge publikummet inneforstått med. Ikke det at de liker det, men det er en balanse. FPFs rolle som offensiv kulturformidler må gi viss utslag, ingen ville klart å lage en festival basert på idealisme hvis man kun skulle presentert mainstream, kommers musikk. Derfor har heller ikke playback dance-musikk blitt presentert. Grensen har gått før dette til nå, men man aner ikke hvor lenge man forblir purister her…
Festivalens rolle har for ungdom tidligere vært av nyttårsafte- og 17. mai-kaliber, bare en gøy en. Besøkstallene har imidlertid vært litt dalende de seneste år. Dette kan både henge sammen med generelle samfunnstrekk, men nok også mye med at det er langt færre ungdomskonserter i småbyen nå. I klubben Hvelvets storhetstid var mange vant med å gå på konsert. Med Quart som solid nabo, så har også noe av glansen forsvunnet fra en tidligere regional mer interessert masse. Håpet er at 20-års jubileet skal løfte meget av dette på plass igjen til der hvor man hører hjemme.
Økonomisk så har festivalen etter hvert fått et bredt felt av kilder, med relativ høy prosent av offentlig finansiering (25-30%). Budsjettrisikoen er derfor ikke spesielt høy, men man har likevel ikke klart å tjene så mye penger. Fra at man på det beste tjente over 70.000, landet man så vidt i balanse (med godt vær) i 2000. Noe må altså skje.
Sikkerhet er et hipt festivalord; og dialog med lokale myndigheter er nå enkelt å få på plass. Mange mener imidlertid at sikkerheten best bearbeides via at publikum trives. Det gjør de på FPF. Festivalen har fortsatt et slags galskaps-skjær over seg, det er mange tenåringer, det er mange som vimser småfulle og ufarlige. I det kjedelige bibelbeltet skal man ikke undervurdere nettopp behovet for en slags liten utblåsning, og det kan godt være FPFs positive rolle. Men de får ta med seg noe god kultur på kjøpet… At festivalen blir mer og mer komplett, med også prioriteringer på at det skal se fint ut, at det ikke er rett for noen å bølle med de fysiske tingene, har også utviklet seg positivt. Dette henger nok sammen med mer omfattende og finere deko, men det blir altså ikke revet ned i samme grad som før. Biscenen øverst i skogen har også vært et krydder, både til publikum, men også for de arrangørene som brenner inne med masse uforløst kulturpanikk.
Fornying blir et stikkord for gjengangere. Man kan fort bli gråhåret og kjedelig. Via prosjektet om å velge et slogan for festivalen hvert år, så setter vi både et ørlite kulturpolitisk fokus og vi gir oss sjøl rammer for nok et nytt deko-prosjekt. Deko-avdelingen har forøvrig vært glimrende til å inkludere flere jenter og ferskinger i aktivt arbeid med festivalen. Kulturpolitisk så rasper vi altså på et par områder, både med lokalkultur-kritiske slagord (noen ganger subtile, andre ganger for kryptiske), samt at vi deler ut vår lille Alf-15 pris til en med ungdommmelig kulturkraft og aktiv holdning i regionen. Prisen får som regel en setning i lokalavisen hver år på det, og den er delt ut hele 8 år på rad. Ingen vet i hvert fall helt hvor de har oss.
Deko og designprofil henger nøye sammen, og at vi har fått økt fokus på dette ettersom kompetansen har økt. Rene, godt designede plakater er et varemerke nå. At 2000-plakaten ble kåret til årets fineste rockfestival-plakat i Norge sier sitt.
Markedet til festivalen er nå i hovedsak knyttet til nabokommunene. FPFs ambisjon har alltid vært større enn den lokale Laksefestivalens på profileringssiden, og man har derfor ikke klart å utvikle noen synergi for hverandre. Det er forhåpentligvis forståelig at vi ikke kan utvikle vårt arbeid sammen med noen som har lavere ambisjoner enn oss. Man forsøker likevel å få noe nasjonal medieoppmerksomhet, da spesielt for å holde det varmt og synlig for bransjen ellers. Her har profileringen av de utenlandske alternative bandene vist seg å være fruktbar.
Produksjonsmessig så er det natt og dag mellom år 1 og år 20 for festivalen. I begynnelsen var det ikke engang vei opp, og alt måtte slepes opp den bratte lia. Da samlet man inn det man kunne få tak i av utstyr i regionen, og bikket det på plass. Det er lenge siden dette ble overlatt til profesjonelle firmaer, firmaer som vi etterhevert har et godt og ryddig forhold til. De oppfatter også festivalen som spesiell. En god backstage med vennlige hjelpere er med på å gjøre dette til en god opplevelse på mange nivåer. Legger vi så til at nachspielene er av høyeste kvalitet, ser vi den sosiale dimensjon tydelig. Ganske mye ånd her òg…
Selv om festivalens ledelse er ung, så er den god. Via gode nettverk, ydmykhet og faglig interesse så kan man klare brasen med å gjøre denne svære jobben tilfredsstillende. Det er vanvittig mye høyere krav på alle områder i 2001, men med erfaringen man har så går det greit.
Det blir nok en kvalitetskveld i år igjen, og festivalen har igjen lagt lista høyt med å velge slagordet Superbasar. Slikt forplikter i Bibelbeltet.
Årets festivalprogram går over hele fire dager, og favner alt fra catchy pop via heftige elektroniske rytmer til ”bredbeint og hårete punkrock”.
Program for hoveddelen av årets festival:
Fredag 3. august på First Hotel:
Xploding Plastix (live)
Lørdag 4. august i Fjellparken:
Morten Abel
Jr. Ewing
Trumans Water (US)
Stuntbike
Silver
Popface
Luxus Leverpostei
Shitzoo
Glide
Lørdag 4. august på First Hotel:
DJ Ariane (Sikamikanico/Don`t Hang the DJ/Skansen)
