Terrorangrep under Ultima
Komponist Frank Nordensten var på Ultima, og fikk bl.a. med seg Cecilie Ores "A - ein skuggeopera". Dette inspirerte ham til å skrive innlegget "Terrorangrep under Ultima - en personlig observasjon", som Ballade herved presenterer. Her skriver han bl.a. at "minimalismens intensjon har trolig aldri vært å minimalisere den kunstneriske opplevelsen"
"Vennligst plasser håndbagasjen under setet foran Dem". Omtrent slik lød den vennlige henvendelsen fra teaterbetjenten før forestillingen "A.ein skuggeopera". "Man skal gå her". Javel. Mens man varsomt betraktet et betydelig antall antrasittmalte, dreibare paneler og solid opphengte høytalere av beste kvalitet, gjorde den kledelige røykutviklingen i kabinen sitt til at man snart fikk en snikende følelse av å være blitt lurt med på noe man ikke hadde betalt for. Plutselig måtte man konstatere at de fremmøtte hadde status som medvirkende. En påfallende parallell til den siste tidens terrorhandlinger. Men dette skulle bli en annerledes terrorhandling.
Å beskrive menneskets iboende skyggesider i et minimalistisk univers er ingen dårlig ide. Den er heller ikke ny. Men minimalismens intensjon har trolig aldri vært å minimalisere den kunstneriske opplevelsen. Minimalistisk kunst kan såvisst gi maksimale kunstneriske opplevelser. Men det betinger at kunstneren evner å formidle kunstnerisk troverdighet. I dette tilfellet virker det som om kunstnernes intensjon bare har vært å blåse liv i det gamle munnhellet "med ondt skal ondt fordrives". Gammelmodig. Hjerteløst.
I et forsøk på å gjøre de fremmøtte medansvarlige ble publikum henvist til å tilbringe snaue timen på strategisk plasserte trekasser. Hvis intensjonen var å lamme publikums oppmerksomhet ved å tilføre et snikende fysisk ubehag, hvorfor var det så sitteputer på kassene?
50 minutter med flerspors gongklanger i det som fremsto som et temmelig formløst,statisk sort hull er ikke bare retro-hipt, men også utrolig naivt. I så store doser virker i tillegg dette lydspekteret lammende på den menneskelige hørsel. Terror. Dertil en faset, flerspråklig dialog, trendy filetert og anrettet med en fantasi som minner sterkt om fjortisens rent instinktive pc-hacking av farfars konfirmasjontale. Likegyldig. Hjerteløs.
Denne forestillingen fremstår som nok et kulturpolitisk vedtak som innbitt kjemper kampen på den stramme line der musikkpolitiets medvind tidvis blåser så sterk at selv fornuften nedises. Det man sitter igjen med etter å ha lidd/kjedet seg gjennom denne forestillingen, er følelsen av å ha blitt misbrukt... (Aber - Ich habe nichts gewusst!)
