Om bruk av støttemidler
Musiker og platedirektør Knut Værnes kommer her med et innspill vedrørende den foreslåtte økningen til norsk jazzliv, som regjeringens budsjettforslag legger opp til. Nå gjelder det å bruke disse pengene riktig, mener han, og slår et slag for "mer jazz til flere", der mye etter hans mening kan vinnes ved å satse direkte på de kreative kreftene.
Det har i flere i år gjentatte ganger blusset opp en debatt om bruk av støttemidler bevilget de forskjellige deler av jazzmiljøet. Synspunktene har vært og er stadig mange og motstridende, avhengig av hvem som uttaler seg og deres ståsted i miljøet.
Undertegnede har flere synspunkter når det gelder temaet og noen av dem ønsker jeg å fremsette her.
I vårt miljø har vi vært veldig fokusert på en ting: at jazzen har det vanskelig og at den dermed fortjener statstøtte. Begrunnelsen har bla. vært:
1) norsk jazz er på et såpass høyt at nivå at den fortjener statstøtte for ikke å forvitre/bli fortrengt. Altså at kvaliteten i seg selv begrunner statlig støtte.
2) jazzmusikerne har generelt svært dårlige kår og fortjener bedre levevilkår - bl.a. fordi man holder et høyt nivå
Så har man altså vært dyktige til å selge denne ideen inn ovenfor de bevilgende myndigheter. Penger har kommet og blitt forvaltet mer eller mindre etter stuntprinsippet.
Men uansett ståsted kan vi alle være enige om følgende (?): Vi ønsker mer jazz til flere mennesker (dvs. flere konserter, mer spillejobber for utøverne, bedre platesalg, mer jazz i radio og tv, osv.).
Et hovedpoeng med støtte må derfor være at bevilgede midler brukes til å nå nettopp dette mål: mer jazz til flere!
Så er spørsmålet om mer støttemidler generer mer jazz til flere? Svaret må bli et meget betinget ja, fordi riktignok er er flere utøvere, festivaler og plateutgivelser enn noensinne. Men få tjener noe særlig penger på å drive med jazz
På tross av alle bevilgninger har altså jazzmiljøet problemer med å nå ut og skape grobunn for egen inntjening og sunn drift over tid.
Og i en stadig mer "kommersiell" hverdag også innen (deler av) kulturlivet er altså en av hovedproblemene å nå frem til publikum med de smalere sjangere.
Hvor smalt jazzmarkedet er kan beskrives på følgende måte: salg av en norsk jazzutgivelse ligger gjennomsnittlig på ca 50 - 200 plater. Selger de ok så selger de 1000 - 2000. Og en godt profilert utøver kan unntaksvis selge 3 - 5000 plater (i Norge).
Problemet har vært at man ikke har fokusert på den faktiske virkelighet: når musikken først er fremstilt i en eller annen form ("ferdigøvd" musiker, turnéklart band, cd, o.l.), er den en vare som hviken som helst annen vare. Og denne varen skal selges på et marked. Selv om jazz defineres som en smal sjanger, tilhører den altså allikevel et marked og er underlagt de samme markedslover som hvilken som helst annen vare som måtte ha funnet sin nisje.
Man skal altså selge et (nisje)produkt i et (nisje)marked til et (nisje)publikum!
Med større platesalg, flere spillejobber og mer jazz på radio og tv ville flere kunnet leve av å drive med jazz. Og ikke bare musikere men også bookingfolk, managere, plateprodusenter, klubber og festivaler osv.
Da hadde vi ikke trengt så mye støtte heller. Eller vi kunne brukt mer støtte til subsidiere turnéer utenlands?
Et av mine poeng må derfor bli at det bør brukes mye mer penger (støtte) på å utvide markedet for jazzen, altså markedsføring: som f.eks. annonsering og kampanjer for konserter, turnéer, cd-utgivelser og spillesteder.
For er det ikke egentlig idag slik at statstøtten og muligheten for enda mer statstøtte henleder fokus på feil marked? Støttemarkedet og ikke publikumsmarkedet? Er det ikke faktisk slik at det markedet vi lever i stor grad er staten og i minde grad de der ute, det jazzinteresserte publikum?
For er ikke slik at f.eks.:
- staten via div. statlige fonds støtter turneer og klubber
- staten lønner de ansatte i "jazzbyråkratiet"
- staten via fonds støtter innspillinger
- staten via innkjøpsordingen støtter utgivelsen av de samme innspillingene
Selv om dette en sannhet med visse modifikasjoner, er det ikke for drøyt å si at Staten med andre ord holder liv i mestaprten av jazzmiljøet. Og takk for det, men er dette en ideel situasjon? Det hadde vel bedre å klare seg mer selv?
Hadde det ikke derfor vært smartere å bruke mer av støttepengene på å øke etterspørselen etter vår "vare"?
Jeg mener at slik store deler av støtten idag anvendes, hindres en profesjonalisering av jazzmiljøet. En av grunnene er at veldig få egentlig lever av jazz, men for den.
Man trenger ikke tenke på hverken salg, marked eller publikum.
Den manglende profesjonalle holding til markedsføring og salg kan gi seg helt absurde utslag. Som f.eks. følgende historie:
På en konkret turne med en plateaktuell artist sendte et herværende turnéorgan ut vedkommende på turné uten å engang å ta en telefon til plateselskapet om man kanskje skulle samordne pr. arbeidet litt: felles plakat, anonsering asv. Resultatet ble at begge gjorde samme jobben to ganger, og dermed kastet bort masse tid og penger. For ordens skyld: cd-utgivelsen kom først, og alt turnéansvarlig hadde behøvd å gjøre var å ta en telefon til selskapet. Den manglende telefonen kostet Jazzforum kanskje 10.000 kroner. Hårreisende uprofft.
Det vrimler av slike eksempler, og det sitter mange aktører rundt omkring som ikke har den mest basale forståelse for hvordan markedet fungerer. Heller ikke hvordan man kunne fått en langt større effekt ut av de tilgjengleige midler ved litt samarbeid, strategisk tenkning og idekasting. Hva med å f.eks:
- ko-ordinere turneer og plateutgivelser mye bedre
- leie inn proffesjonelle eklamefolk for rådgiving
- gi innvolverte bonus av omsetningen de genererer
- bruke mye mer støtte til marketing (postere, annonser, radio og tv promotion, etc.)
- arrangere konkurranser for unge talenter
- plukke ut talentefulle band og sørg for å få de med på evenmenter som f.eks. By:larm, festivaler etc.
- noe av overskuddet ved suksessrike turnéer tilbake til ”kassa” og subsidiere neste turné
- tenke andre spillesteder. Må vi spille på jazklubber hele tiden? Hva med biblioteker, barnehager, firmaevenementer, messer?
- selge den "varen" vi sitter med videre: foredragsholdere til næringsliv og andre (imrposvisajon i hverdagen..?)
- gi mer støtte direkte til klubbene og gi dem en helt fri stilling til bookinhg og sjangere
Jeg mener at hvis vi ikke klarer å synligjøre musikken, utøverne og cd-utgivelser på en helt annen måte, vil jazzen som kreativ kunstform avgå ved døden og havne på museum før vi aner. Og det vil virkelig koste penger!!!
Knut Værnes (som har levd som musiker og undervist i jazzgitar i 20 år, samt vært initiativtager til - og nå medeier/daglig leder av - jazzplateselskapet Curling Legs siden '92, med 69 titler pr dato. Har også sittet i en rekke styrer, råd og utvalg finne innenfor musikklivet fram til idag.) Artikelen har også vært trykket i Jazznytt.
