Med horisonten åpen
- Jeg har aldri skjønt hvorfor man skal holde seg til en ting. Rolf Erik Nystrøm skotter opp mot altertavlen i Kulturkirken Jacob mens han lar fingrene gli over saksofonen. Han er tretti timer unna sin lanseringskonsert, og i full gang med å gi instrukser til musikerne som skal henge med på hans ferd i landskapet der genre smelter sammen et sted midt mellom improvisasjon og noter. Han omtales som en av de fremste norske kunstnerne i sin generasjon, kan uten problemer trekke paralleller mellom japansk støyrock og samtidsmusikk, og vil under huden på en komponist før han spiller verket hans. Av og til får dette følger: For tiden har han en av dem boende hjemme i stua si.
- Alle musikere må ha en grunn til å spille det stykket de gjør. Jeg vil kjenne en komponist sin estetikk og verdisyn før jeg spiller stykket hans. Da er det enklest å kunne møtes og prate sammen. Jeg har reist rundt om kring i hele verden for å bli kjent med de komponistene jeg har spilt stykker av, blant annet reiste jeg til Paris for å besøke han, forteller Nystrøm og vinker på komponist Steingrimur Rohloff. Den islandske komponistens stykke ”Concerto” skal urfremføres av Nystrøm og hans medmusikanter i morgen, så Rohloff følger spent med på den første orkesterprøven.
- Joda, jeg er veldig fornøyd med det jeg har hørt så langt. Dette er jo den første store prøven med alle musikerne samlet, så jeg er veldig spent på hvordan det vil gå, sier Rohloff og strekker på ryggen. Han sover nemlig på en madrass i stua til Nystrøm. Det har han gjort de siste ukene. Islendingen har blandene følelser for Nystrøms bli-kjent-politikk. Nå har han fått nok.
- Rolf Erik og jeg har kjent hverandre en god stund før vi ble enige om at han skulle fremføre ”Concerto”. Vi har møttes både i Helsinki og Göteborg, og så kom han og besøkte meg i Paris. Nå har jeg jo bodd hos han de siste ukene, så jeg tror nok at vi har nådd et metningspunkt nå, at vi kanskje har kommet for tett. Vi trenger nok en pause fra hverandre snart, ler han og titter bort på Nystrøm som stresser rundt over kirkegulvet med lunsjen, en pose bananer, i hånden. Han har glemt notene sine, og må i all hast hive seg i en taxi hjem til Grünerløkka.
- Sånn går det når man bærer trommer hele dagen, sier Nystrøm og vinker til seg en drosje. – Men dette er jo den store fordelen med å være sjef: Man kan glemme notene sine så mye man vil, det er ingen som tør å kjefte på deg allikevel.
Og sjef er han, med produsentansvar for hele konserten. I følge Nystrøm er det lettest slik.
- Jeg vil helst ha alt slik jeg hører det oppe i hodet mitt. Hvis jeg skal forklare hvordan jeg vil ha det, for så å få andre til å gjøre det, vil det ofte ta lengre tid enn om jeg gjøre det selv. Dessuten har jeg med meg veldig mange dyktige folk med meg, både musikere og bakmenn. Alle som skal spille sammen med meg har jeg håndplukket, så jeg er sikker på at dette skal gå bra.
”Concept of Sorrows & Dangers VI” er tittelen på Nystrøms debutkonsert i Kulturkirken Jacob i Oslo på lørdag. Dette er altså sjette del av et konsept som Nystrøm har jobbet lenge med.
- Da jeg gikk på Musikkhøgskolen så jeg meg lei på at man alltid skulle spille enkeltstykker. Hvorfor ikke heller inkorporere mye i en lengre konsert? Slik ble det at mine konserter varte i tre timer og ble til et konsept. Jeg hører på mye forskjellig musikk, og alt dette vil også speile seg i min musikk. Er det noe jeg hater så er det en puristisk holdning til musikk. Det finnes så mye bra, det handler bare om å sette seg inn i nye ting, å være åpen. Det at noen kan mene at klassisk musikk er kunst, mens rock og jazz, for eksempel, ikke er kunst, er den dummeste holdningen jeg vet om. Om kunst er god eller dårlig, det kan man diskutere, men i Norge er ordet kunst så kontroversielt, og det er veldig innsnevret. Jeg mener, rap og grafitti er noe av den viktigste samtidskunsten om finnes i dag. Det er jo en klar videreføring av visetradisjonen og middelalderens trubadurer!
Taxien svinger inn i Toftes gate og Nystrøm småløper inn i leiligheten sin på desperat jakt etter noter. Tiden flyr, og hvert sekund teller for de utålmodige musikerne som venter i kirken. Dette er nemlig første orkesterprøve, noe mer har de slettes ikke hatt råd til, støtte fra Rikskonsertene og et solid innhogg i Nystrøms premiepott fra diverse utmerkelser til tross.
Nystrøm blar gjennom mengder med noteark på stuebordet, og snubler over Rohloff sin madrass på veien ut. Stuen er fylt med plater og plakater fra Nystrøms mange sideprosjekter; Rockebandet Operasjon Dødsverk, den vestlig-/afrikanske gruppen Dozo og Poing, for å nevne noen.
- Livet mitt dreier seg stort sett om musikk. Jeg liker å drive med mange forskjellige prosjekter samtidig: Skrive musikk, øve til konserter med Dozo eller forberede fremførelse av samtidsmusikk-stykker. Det gjør det veldig spennende, for det er alltid noe nytt å lære. Derfor liker jeg også å bruke saksofonen min til mer enn et soloinstrument. I stedet for å sitte og vente til soloen min liker jeg å spille med trommene eller blande meg inn med synthen. Ved å bruke saksofonen som et komp-instrument er jeg mer til stede i musikken, i stedet for å overkjøre den.
Nå er det imidlertid Nystrøm som står i fokus hele kvelden. Lanseringskonserten inneholder hele fire urframføringer, en av dem av hans eget stykke ”La Musica della Presta Mattina”, og lar ulike musikkstiler og tider spille opp mot hverandre, slik han alltid har gjort i konseptet ”Sorrows & Dangers”.
Tilbake i Kulturkirken møtes vi av en stille, pustende lyd, som om kirkehvelvingen med ett er blitt en enorm konkylie. Strykerne drar buene sine varsomt over strengene, og blåseinstrumentene er med ett blitt pusterør tynne som sivstrå. Den knapt merkbare lyden får oss til å stoppe opp.
- Det med luft er veldig viktig, hvisker Nystrøm. - Musikk som ikke gir rom for stillhet er rett og slett ikke verdt å høre på. Se for eksempel på japansk støyrock. Etter mange minutter med intens støy er partiene med stillhet effektfulle. Han tar opp saksofonen og stiller seg foran resten av musikerne. Snart får den vare hviskingen følge av hylende skrik mot kirkehvelvingen.
Program for Rolf Erik Nystrøms lanseringskonsert:
… Lars Petter Hagen Nytt verk
… Steingrimur Rohloff - Concerto
… Bjørn Stenvaag - Turdus Merula
… Rolf-Erik Nystrøm La Musica della Presta Mattina
… Samt verker av Thommesen, Dowland, Biber, Bach, Monteverdi, Messiaen.
Medvirkende:
Sammensatt sinfonietta under ledelse av Johannes Gustavsson. Ellers medvirker Kouame Sereba og Becaye Aw - afrikanske instrumenter og sang, Ulf Nilsen - cembalo, Per Arne Franzten - klaver, Audun Strype - lyd, Helge Røed tegninger, m.fl.
Rolf Erik Nystrøm har, tross sin unge alder (26), en lang merittliste å se tilbake på. Han har vært solist for Oslofilharmonien, Bergensfilharmonikerne, Kringkastingsorkesteret, Sveriges Radios Symfoniorkester, Stavanger symfoniorkester og Oslo Sinfonietta. Han har høstet strålende kritikker for blant annet musikken til teaterstykket ”Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede”, og han har blitt hyllet som både komponist, saksofonist og improvisatør. Han er utdannet ved Norges Musikkhøgskole, og har studert med Bjørn Kruse, Lasse Thoresen og John-Edward Kelly. Ved siden av soloprosjektene er det samtidsmusikkgruppa Poing og fusjonsgruppa Dozo, samt Hero, Plysj, Nystrøm/Snekkestad duo og No Spaghetti som i dag opptar mye av Nystrøms tid.
