Arnestad, Finn
Finn Arnestad (1915-1994) mottok tidlig musikalske inntrykk i form av samspill i sitt barndomshjem. I oppveksten var han opptatt av samtidskomponister som Debussy, Stravinskij og Fartein Valen. Han studerte fiolin og teoretiske fag ved Musikkonservatoriet i Oslo, og hadde studieopphold i Frankrike, Tyskland, Nederland og Belgia. I tillegg til vanlige komposisjonsstudier studerte han i Paris også afrikansk og orientalsk folkemusikk. Som komponist regnet han seg, til tross for sine studier, som autodidakt.
Arnestad var en kresen komponist. Hans produksjon er ikke stor, men verkene er av høy musikalsk kvalitet. Den kompositoriske stil er meget personlig, og kjennetegnes av en sterk ekspressivitet. Man kan finne spor av såvel neo-klassiske idealer som av serialisme i hans verker. Men først og fremst var Arnestad vært opptatt av akustikk og problemene rundt harmonisk struktur og polaritet. Ved studier av akustisk teori fant han frem til et tonesystem basert på interferenstoner. Her anses de toner som er en del av en interferensklang som
konsonerende harmonier og de andre som dissonerende. Interferensklangen fungerer som strukturerte solide harmonier, som hvilepunkter i det polyfone forløp, mens dissonansharmoniene blir uselvstendige og urolige.
Orkesterverkene står sentralt i Arnestads produksjon. Han var en dyktig instrumentator og hans klangbehandling i det sentrale verket "INRI" (1952-58) er blitt karakterisert som nesten brutalt ekspresjonistisk. Verket vakte betydelig oppsikt ved urfremførelsen i 1958. Mest kjent av orkesterverkene er kanskje "Aria Appassionata" (1962), hvor interferenstonalitet kombinert med tolvtoneteknikk smelter sammen til et intenst følelsesladet tonespråk. Ellers kan nevnes en fiolinkonsert (1962) og "Suite i gamle danserytmer" (1966) som bygger på
"Smeden og Bageren" for baryton og kammerorkester til tekst av Johan Herman Wessel. Arnestad har også komponert kammermusikk, vokal- og klaververker.
