Fiolinkonsert av en moderne romantiker
Når Terje Tønnesen og Oslo-Filharmonien torsdag 7. mars urfremfører Alfred Jansons "Spill for fiolin solo, akkordion og orkester", er det i realiteten snakk om komponistens 2. fiolinkonsert. Den første, bestilt av Sveriges Radio, ble urfremført i Stockholm for 25 år siden. Tittelen "Spill" har for øvrig flere betydninger, og kommenterer i følge Janson en tid hvor "det internasjonale samfunn begynner å ligne en spillehall, full av en- og toarmede banditter". Komponisten kommer for øvrig selv til å medvirke under konserten på trekkspill.
Bestillingen av den nye konserten kom fra Oslo Filharmonien og dets konsertmester Terje Tønnesen, og var tenkt som en fiolinkonsert utgangspunktet, men et stykke ut i komposisjonsprosessen foreslo Terje Tønnesen at komponisten selv skulle delta som musiker. Og da falt valget på Jansons gamle ledsager, trekkspillet. Hans debut som trekkspillvirtuos fant sted i Oslos restaurantmiljø i tolvårs alderen. Han hadde også oppdrag i NRK og fikk tilbud om Europa-turné, noe hans mor fikk satt en stopper for. Han har ellers en lang karriære som både jazz- og klassisk pianist, foruten at han formodentlig er Norges eneste virtuos på melodica.
Hans karriere som komponist er likevel den mest betydelige. Mange av de tidlige verkene bærer bud om hans bakgrunn i jazz. Men tidlig på 1960-tallet begynte han å komponere mer notebunden musikk. Han gjorde seg raskt fordelaktig bemerket med verker som November 1962 for piano og Vuggesang for 48 strykere og sopran (1963). Hans internasjonale gjennombrudd skjedde i 1966 med med Kanon for kammerorkester oglydbånd. De tidlige verker var i et modernistisk tonespråk. Men han søkte seg etterhvert over i mer tonale baner. Nocturne (1967) for blandet kor, celli, slagverk og harpe er blitt karakterisert som nyvennlighetens gjennombrudd i Norden. Janson ser på seg selv som en moderne romantiker, som har latt seg inspierere av både jazz og elektronikk - og politiske tema. Hans verker avspeiler kreativ kraft, originalitet og viljestyrke, samtidig som de har en lys lyrisk undertone.
Om det nye verket uttaler komponisten:
- Etter å ha skrevet en fiolinkonsert i 1974 med tittelen "Forspill" og et orkesterstykke - med trekkspill - i 1985, "Mellomspill", har jeg fått diverse spørsmål om ikke tiden er inne for et "Etterspill". Hva slags tanker som i slike spørsmål ligger om min musikk og framtid vil jeg ikke fundere over, men såpass kan jeg si at formen fortsatt holder til både musikk og litt av hvert annet, og at "Etterspill" får vente.
- Isteden har jeg nå skrevet en fiolinkonsert - med trekkspill - på bestilling fra Terje Tønnesen og Oslo-Filharmonien, og gitt stykket tittelen "Spill" (Ludus). Grunnen til det er bl.a. at stykket har et visst slektskap med Forspill og Mellomspill, både i instrumentvalget og rent komposisjonsteknisk. Selv om det nå er lagt vekt på andre musikalske elementer, som for eksempel melodien, har mye av tankegangen og estetikken fra de tidligere stykkene ligget i bakgrunnen også denne gangen.
- For øvrig er "Spill" en fristende tittel å bruke i en tid hvor drømmen om rikdom er i ferd med å gjøre spillegalskap til en folkesykdom; i en tid hvor det som må kalles "det internasjonale samfunn" begynner å ligne en spillehall, full av en- og toarmede banditter. Og hvor de som snart eier og styrer hele verden, kan fortsette uten motstand å spille Monopol.
- Bortsett fra det, så er ikke "Spill" ment som et politisk utspill, men som et rent musikkstykke for orkester, med mye solo fiolinspill og en god del trekkspill, avslutter Janson.
