Kulturdualismens dilemma
I går bragte Ballade videre John Persens store essay "Den instrumentelle kulturpolitikken". I dag har vi gleden av også å publisere komponist Helge Ibergs svarartikkel, som opprinnelig ble publisert i Morgenbladet 22. februar i år. Han hevder her at kunstmusikkens sentrale legitimeringsproblem ligger i dens tradisjonelle avstand til "den store kulturen", som domineres av forførende underholdningsopplevelser. "Når det store publikum passivt legitimerer samtidskunsten uten å ta del i den, skjer nettopp det som Persen ikke ønsker: At det som burde vært en debatt om opera i Norge, reduseres til en krangel om byplanutvikling og tomtepolitik", skriver Iberg blant annet. Samtidig ser han også gode eksempler på hjemlige institusjoner og utøvere som virkelig ønsker å kommunisere med publikum, og derved også blir tilført nødvendig surstoff.
Av Helge Iberg, komponist
John Persen har mange gode poeng i sin kronikk om kunstens vilkår i Morgenbladet 4. januar, selv om en intens omfavnelse fra Fremskrittspartiet kanskje ikke var den reaksjonen han hadde ønsket seg (i Mb 11.01.02). Persens etterlysning av et mer bevisst skille mellom kunst og det mer generelle kulturbegrepet er interessant, men fanger ikke opp kunstens (og spesielt kunstmusikkens) sentrale legitimeringsproblemer i dag. Han ser bort fra at hele det forrige århundrets kunsttenkning og praksis faktisk var en ekstrem vektlegging av kunstens (avantgardens) motsetningsforhold til den store kulturen og at dette har skapt en generell fremmedgjøring og mistenksomhet overfor kunstene og deres berettigelse i samfunnet.
Forståelsen av kulturbegrepet var opprinelig normativ og forbundet med fremskritt og sivilisasjon. Vårt kulturbegrep befinner seg i spenningen mellom denne opprinnelige betydning og en rent deskriptiv typologisering av samfunnsmessige, sosiale eller organiske strukturer. Vi kan alle skrive under på den romantiske oppfatningen at kunsten står i opposisjon til kulturen, men med det samme vi har formulert denne tanken ser vi at dette kritiske arbeidet nettopp er det som bygger kulturen. Det er kultur i egentlig forstand såfremt det angår fellesskapet. Det kritiske punktet er ikke kunstens motsetning til kulturen, men snarere hvordan den kritiske bevisstheten kan komme kulturen til gode.
Det Internasjonale Selskap for Samtidsmusikk, ISCM, formulerer følgende i forbindelse med invitasjonen til verdensmusikkdagene i Hong Kong 2002: «Utviklingen av samtidsmusikken i det forrige århundret har vært en enveisbevegelse bort fra det store publikum. Det store gapet mellom den elitære sirkel av komponister/utøvere/musikkvitere og samfunnet er blitt et problem for mange.»
«Mind the gap» var mottoet for det 20. århundrets siste Ultimafestivalen. Slående nok ble slagordet en påminnelse om den dype avgrunn som fremdeles eksisterer mellom (den store) kulturen og den profesjonsorienterte samtidskunsten.
Det ligger sterke føringer i vår nære og fjerne kulturhistorie som bremser tilbakeføringen av et større publikum til samtidskunsten - og vice versa. Grunnleggende forestillinger i europeisk idéhistorie skaper premisser som med jevne mellomrom blir dominante i kulturen.
Det gresk-kristne skillet mellom sjel og legeme - det høye og det lave - har vært en fremtredende vesterlandsk tanke gjennom 2000 år. Et av modernismens åpenbare karaktertrekk var motviljen mot sammensmelting av den høye og rene kultur på den ene siden, og opprinnelig folkelig kultur på den andre. Opplysningstidens drøm om fornuftens herredømme (som bl.a. var Bjørnstjerne Bjørnsons ideal) ble avløst av en grunnleggende skepsis til en fremvoksende massekultur. Avantgardismen ble den toneangivende forståelsesramme for kunstnerisk virksomhet. Vi fikk en sterk vilje til revitaliserning av kunstene; men nissen som fulgte med på lasset var selvpålagt isolasjon og tapet av et større publikum. Selve meningens resonnans.
I dagens mediestyrte samfunnsparodi ser vi åpenbare negative konsekvenser av disse strategiene. Isolasjon og teknologiske skranker har overlatt hovedarenaen til de markedskrefter vi alle okker oss over. Sterke samfunnsaktører har åpenbare interesser av å bevare kunsten som en privatsak. Et eksklusivt og innelukket kunstmiljø uten vilje eller mulighet til å påvirke det store spillet er ønskedrømmen for den kyniske kapitalisten som får carte blanche for sin totalitære lønnsomhetsfilosofi. Fornektningen av publikum som en kunstkyndig instans reduserer det til en krets av skjønnere. Kunsten blir et anliggende for noen få. Dermed er dens legitimitet i samfunnet truet.
Nedbyggingen av pedagogisk kringkasting og folkeopplysning har hatt dramatiske konsekvenser. I dag står vi overfor en selvfølgelig arbeidsdeling mellom spesialistene (vitenskap, kunstnere, intellektuelle) i sine selvbekreftende subkulturer på den ene siden, og de verdensomspennende kommersielle interessene på den andre siden. Fragmenteringen har understreket kunstenes marginale nedslagsfelt. Kunstneren blir til slutt bærer av helt private begrunnelser for sine prosjekter og mangler en overordnet referanseramme som kan gjøre hans virke betydningsfullt i en større sammenheng.
Folks generelle innstilling til kunsten er derfor ikke lenger fiendtlig, men bare interesseløs. Kultur er moralsk avskrivning og middelaldersk avlat. Den uforstående masseaksepten som bl.a. ligger til grunn for staten som kunstens sponsor er hindrende for kunstneren som meningsbærer og kulturkritiker. Når det store publikum passivt legitimerer samtidskunsten uten å ta del i den, skjer nettopp det som Persen ikke ønsker: At det som burde vært en debatt om opera i Norge, reduseres til en krangel om byplanutvikling og tomtepolitikk.
Gårsdagens kunstmesener grev Esterházy eller kong Ludwig av Bayern var levende opptatt av den musikken de gav eksistensmuligheter til. Kronprinsesse Märtha er den norske samtidsmusikkfestivalen Ultima sin høye beskytter (hva nå det skulle bety) og kulturministeriet er godt synlig i omfavnelsesretorikken i programmet og på champagnemottakelsen. Men verken prinsesser eller ministere er ellers å se på noen av konsertene. Sier dette noe om meningsløsheten i dagens institusjonelle velsignelse?
Kunstens kritiske potensial nøytraliseres gjennom sin marginale funksjon som profesjonsanliggende og kulturalibi for desinteresserte byråkratpolitikere. Samtidig omgir reklamebransjen seg med modernismens gamle revolusjonsfraser som provokasjon, sjokk, brudd, revolt, skandale og grensesprengning. Kunstens argeste våpen - en revolusjonær begrepsverden - er overtatt og brukes med hell av den verden den i sin tid ble skapt for å bekjempe. Vold, kynisme, reklame og markedsstrategier komprimeres til forførende underholdningsopplevelser. Vår livsverden sauses inn i et estetiseringsbarbari som blir surrogat for ekte kunstopplevelser. At dette kan skje skyldes revirdelingen mellom kunstnere/intellektuelle på den ene siden, og det store markedsanliggendet på den andre. Det globale markeds- og kulturbarbariet får fritt leide så lenge kunstprofesjonene aksepterer eller ser seg tjent med en eksklusiv og isolert posisjon.
Skal kunsten igjen komme på talefot med et større publikum må den ta steget ned og la seg bestøve (i to betydninger) i nye og funksjonelle sammenhenger. Men bestøvningen bør absolutt ikke innebære flere fiolindamer med puppen på snei og latterlige markedsføringsfremstøt á la «classics go punk», «Don Juan» på motorsykkel eller knefall for tidsåndens håpløse credo: «Beethoven var jo sååå rocka!» Kunst må presenteres på sine egne premisser. Presentasjonen må styre klar av både naiv kodeforelskelse og vulgært frieri til tidsånden. Det finnes nemlig et stort publikum der ute som er lei av overflate og mykporno.
Og det skjer ting: Utviklingen på konservatorier og høgskole resulterer i at forskjellige kulturer vokser inn i hverandre og fortrenger klassiske forestillinger om det lave og det høye som kan stenge for genuin gjensidig berikelse. Foreningen Ny musikk som for ikke mange år siden knapt torde å se opp og ut over halslinningen på pologenserne sine er på frierføtter hos den store amatørkor- og -orkesterbevegelsen. Norsk Kulturråd bestilte marsjer (!) av 20 norske komponister. På jazzfronten stiller man opp ny kunstmusikk mot jazzens ledige eksperimenter og potente groove. Publikum er vanlig musikkinteressert ungdom. Stavanger Symfoniorkester er et glimrende eksempel for andre orkestre med sin åpne holdning til nyskapning og evne til publikumskommunikasjon.
Institusjoner med kulturansvar må la kunstnere komme til orde gjennom oppdragsvirksomhet som nå domineres av amerikanske vulgærstereotypier og synthesizerkultur. Den norske OL-seremonien på Lillehammer som var et hederlig unntak fra «Korea-pop-syndromet» hadde moderne toneledsagelse og publikum var fornøyde. Musikken hadde en funksjon, den fungerte i en sammenheng. Vi på Saltkråkans pling-plong (klang)-verden fra 60-årene er blitt en del av lørdagskosen. Det er absolutt ikke nødvendig å alliere seg med discjockey for å presentere dagens musikk. Ved fornyet kontakt med et større publikum vil distansen til samtidskunsten minske, samtidig som kunstnere vil motta viktig surstoff og korrektiver som bare en større offentlighet kan gi dem.
Kulturlivet domineres i dag dessverre av overbevisningen om at den store kulturen er en søppelkultur og at den lille kulturens prosjekt ikke lar seg implantere på den store arena. Det er ingen som er mer lykkelig for dette enn Kåre Valebrokk og resten av mediebandittene. Enkelte kunstnere er også mer enn fornøyd med en trygg og subkulturell posisjon. Det er i motarbeidelsen av denne kulturdualismen at kunst og samfunn vil kunne finne tilbake til hverandre, dvs. forstå seg selv og motta korrektiver fra hverandre.
Ballade takker både Iberg og Persen for tillatelse til å publisere disse to artiklene, og ønsker gjerne flere debattanter på banen. I artikkellenkene under vil du finne flere andre, større essays rundt kunstens utfordringer, ført i pennen av bl.a. Geir Johnson, Glenn Erik Haugland og Rolf Wallin. God lesning!
