Janson, Alfred

Alfred Janson

Alfred Janson (født 1937) debuterte som trekkspillvirtuos i Oslos restaurantmiljø i tolvårs alderen. Han hadde også oppdrag i NRK og fikk tilbud om Europa-turné, noe hans mor fikk satt en stopper for! Hun spilte ellers, som klaverpedagog, en viktig rolle i hans musikalske utvikling. Klaverdebuten fant sted i Oslo i 1962. Som utøvende musiker har han gjort seg spesielt bemerket innen jazz, men mangesidighet er hans kjennetegn. Han har selv uttrykt at han er interessert i nesten alt "unntatt Wagner og Wiener-operetter".

Mange av verkene bærer bud om hans bakgrunn i jazz, og blant de tidligste komposisjoner finner vi flere for jazzbesetning, som "Patrice Lumumba" (1961) for piano, bass og trommer. Fra 1962 av begynte han å komponere mer notebunden musikk. Han gjorde seg raskt fordelaktig bemerket med verker som "November 1962" for piano og "Vuggesang for 48 strykere og sopran" (1963). I 1966 vant hans orkesterverk "Konstruksjon og hymne" pris som beste ikke-hollandske verk i komposisjonskonkurransen ved Bilthoven-festivalen. Samme år fikk han sitt internasjonale gjennombrudd på ISCM Verdensmusikkdager med "Kanon" for kammerorkester og lydbånd. Av andre større verk kan nevnes balletten ”Mot Solen” (1969), operaen "Et fjelleventyr" (1972), "Forspill for fiolin og orkester" (1975), "Mellomspill for orkester" (1985), "Nasjonalsang" (1988) og ”Livsfrise” for cello, kor og orkester (1999).

Det er vanskelig å plassere Alfred Janson i noen stilmessig bås. Hans tidlige verker var i et modernistisk tonespråk. Men han søkte seg etterhvert over i mer tonale baner. Han er selv stolt av at "Nocturne" (1967) for blandet kor, celli, slagverk og harpe er blitt karakterisert som nyvennlighetens gjennombrudd i Norden. Han blir gjerne omtalt som en moderne romantiker, som har latt seg inspierere av både jazz og elektronikk. Hans verk avspeiler kreativ kraft, originalitet og viljestyrke, samtidig som de har en lys lyrisk undertone. Han har ofte latt seg inspirere av politiske temaer, og er vel den eneste norske komponist som har oppnådd en demonstrasjon mot en fremførelse i Oslo Konserthus, fordi det aktuelle verk var en hilsen til spiondømte Arne Treholt. I den mer humoristisk-politisk genre står "Valse Triste" som en milepæl - en ikke helt snill collage over norsk kulturdebatt anno 1970. I sistnevnte genre bør også nevnes korsuiten "Errotikk og Pollitikk" til tekst av Arild Nyquist, hvor komponisten, antakelig som den eneste i verden, benytter tempoangivelsen "Hambo Lento".

2006
-
Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no