Johansen, David Monrad

David Monrad Johansen

David Monrad Johansen (1888-1974) hadde en sentral stilling i norsk musikkliv i 1920-30 årene. Man var på denne tiden inne i en periode hvor den musikalske nasjonalisme sto sterkt, og Monrad Johansen var uten tvil en ledende personlighet innen denne stilretning. Sterk fokusering på det nasjonale kan lett føre til stagnasjon, men takket være et søkende og levende kunstnersinn maktet han å forene det rotekte norske med nye strømninger i tiden.

David Monrad Johansen søkte stadig å utvide sine musikalske horisonter, og hele hans komponistkarriere kan beskrives som en smeltedigel. Han begynte sine studier ved Oslo Musikkonservatorium, og de første komposisjonene bygger klart på norsk senromantisk tradisjon. I 1915 søkte han til musikkhøgskolen i Berlin. Her studerte han bl.a. med E. Humperdinck. Etter noen år hjemme i Norge hvor han bl.a. nyttet tiden til studier av de franske impresjonister, noe som satte tydelige spor i hans verker, dro han i 1920 på stipendiereise til Paris. Her stiftet han for første gang bekjentskap med Igor Stravinskijs ballettmusikk, som gjorde et mektig inntrykk. Stravinskijs søken bakover til russisk urtid inspirerte tydeligvis, for vel hjemme i Norge fordypet Monrad Johansen seg i gamle norske folkeviser. Disse fascinerte ham sterkt. De førte ham lengre tilbake i tid enn det han kjente fra norsk nasjonalromantikk: "... denne diktning førte meg lenger tilbake, til fjerne tider, til norsk middelalder. Det var noe fantastisk over den, ikke minst fordi selve språket hadde mytens karakter, diktningen antydet mer enn den uttrykte." Til norske tekster fra både middelalder og oldtid komponerte han i løpet av 1920-årene flere verker. De meste kjente er: mannskorverket "Draumkvædet", "Voluspå" for solister, kor og orkester, basert på et dikt fra den Eldre Edda.

Under nok et studieopphold i Paris i 1928 ble hans interesse for bl.a. Honegger vakt. Av enda større betydning var det at han her møtte den norske komponisten Fartein Valen som ansporet ham til å studere atonalt kontrapunkt. Også denne teknikk innlemmet han i sin egen personlige stil, tydeligst finner man det i universitetskantaten "Ignis Ardens".

Han følte imidlertid et forsatt behov for videre skolering og sørget for grundige studier i klassisk kontrapunkt hos Herman Grabner i Leipzig. Etter dette fant han sin endelige uttrykksform, som dreide mer i neo-klassisk retning, samtidig som han beholdt reminissenser fra tidligere inspirasjonskilder. Et eksempel på dette er hans kanskje mest spilte orkesterverk, "Pan", skrevet til forfatteren Knut Hamsuns 80-årsdag i 1939. Her forenes et neoklassisisk tonespråk med både impresjonisme og nyere polyfoni. Denne evnen til kunstnerisk søken og fornyelse beholdt David Monrad Johansen nesten livet ut, noe hans to siste kammermusikkverk, fra 1967 og 1969, bærer vitne om.

Monrad Johansen markerte seg også sterkt som musikolog og skribent. Han var i en årrekke Aftenpostens faste musikkmedarbeider og var kjent som en respektert kritiker. I tillegg skrev han en rekke artikler om sin musikalske samtid både for avisen og i andre fora. Hans mest betydelige skriftlige opus er biografien om Edvard Grieg, som i mange tiår ble stående som hovedverket om denne komponisten.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no