Mortensen, Finn
Finn Mortensen (1922-83) var en ev de bærende krefter innen foreningen Ny Musikk, og overtok formanssvervet i 1961 da Pauline Hall trakk seg etter 22 år. Han var meget opptatt av å presentere for norsk offentlighet det som foregikk ute i verden, noe foreningen etter ISCM's statutter er forpliktet til. Selv om det nye og ukjente kanskje lå den nysgjerrige og søkende Finn Mortensens hjerte nær, så han det som en plikt, han omtalte det ved et tilfelle t.o.m. som en sur plikt, å presentere alle tidens strømninger. Dette førte til en bred programprofil, konsertene omfattet alt fra "gamle nyheter", som verker fra den andre Wienerskole, til mer sjokkartede opplevelser, som koreaneren Nam Yun Paik.
Dette var langt fra den eneste betydelige stilling Finn Mortensen hadde i norsk musikkliv. Han rakk både å være Rikskonsertenes første direktør og landets første professor i komposisjon. Den siste stillingen hadde han i 10 år, og den betydning han fikk for komposisjonsstudiet ved vår nyopprettede Musikkhøgskole, som "jordfar" til en hel generasjon komponister, er helt uvurderlig. Som pedagog maktet han å dyrke frem den enkelte students særegne talenter, og er ofte blitt berømmet for den stilbredde hans elever representerer. Finn Mortensen kunne være en nådeløs lærer. Det håndverksmessige måtte være på plass, han avskydde viskelær - man skulle ikke sette ned en note på papiret om man ikke var sikker. På den annen side formidlet han sine store kunnskaper med en lun, aldri sviktende humor.
Finn Mortensen anså seg for å være en selvlært komponist. Han studerte piano, kontrabass og teori ved Oslo Musikkonservatorium og med private lærere hjemme og ute. Hans søkende natur hadde ført ham til Darmstadt-kursene og til Karlheinz Stockhausens mesterklasser ved Studio für Elektronische Musik i Köln. Men noe komposisjonsstudium, i likhet med det han selv bygget opp for sine studenter, fikk han aldri.
Hans stilistiske utvikling spenner fra klar neo-klassisk påvirkning i sine tidligste verker, via tolvtoneteknikk, som opptok ham sterkt på slutten av 1950-tallet, til en utvidet seriell komposisjonsmåte som har fått betegnelsen "nyserialisme". Serielle systemer fascinerte ham slik at når han snakket om sine komposisjonsteknikker kunne man forledes til å tro at verkene ble konstruert med passer og linjal. At man måtte ha noe på hjertet for å komponere tok han imidlertid som en selvfølge. Og hans verker har en følsomhet og ekspressivitet som bærer tydelig preg av at han hadde mye på hjertet. Mortensen var lite glad i programmusikk, og dette er grunnen til at hans produksjon nesten bare omfatter instrumentalverker - han hadde lett for å føle seg låst av en tekst.
Verklisten omfatter en rekke betydelige solostykker og kammermusikk, men kanskje først og fremst orkesterverker som er blitt stående som hovedverker i nyere norske musikkhistorie: Symfoni, op. 5, "Evolution, op. 23", "Fantasi for klaver og orkester, op. 27", "Per Orchestra, op. 30". Verkene krever som regel mye av utøverne, han var f.eks. aldri fornøyd med et orkesterverk om ikke absolutt alle orkestermusikerne hadde fått noe interessant å bryne seg på. Ikke desto mindre finner man midt i hele denne vektige innsats for norsk musikkliv fem
tolvtoneverker for barn og amatører, op. 22, som nok et eksempel på et vidsyn og holdning til norsk virkelighet som man i hans ettertid ikke bør glemme.
