a-ha ut på verdensturné

- Glimt av storhet etter døsig melankolsk introduksjon, konkluderer Ballades utsendte medarbeider etter starten på a-has nye verdensturné på UIlevaal Stadion lørdag. Turnéen, som har fått navnet "Afternoon High", vil nå bringe dem ut til Europa, og deretter til blant annet Mexico og flere land i Sør-Amerika. Nærmere 24 000 begeistrede tilskuere - og et ditto kritikerkorps her hjemme - vinket dem avgårde på ferden.

A-ha, Ullevål Stadion 2002 (Foto: aha.com)

Lørdag fylte 23 252 publikummere opp Ullevaal Stadion. De var samlet for å se a-ha. Det ble snakket om en heldagsfestival á la det Oasis, Manic Street Preachers med flere har stellt i stand hjemme i Storbritannia. Tilreisende fra fjern og nær hadde innfunnet seg på den for anledningen trelagte fotballstadionen. I rettferdighetens navn må det likevel sies at det var a-ha publikum hadde kommet for å se og høre.

A-ha må være det nærmeste Norge kommer internasjonalt popstjerneri. Med en mer oppvakt platebransje her hjemme kunne bandet skapt grunnlaget for en norsk popindustri. Nå ble de istedet en tilføyelse til den anglotyske dominansen av det europeiske markedet. Likefullt er det ingen tvil om at vi nordmenn er stolte av det eneste norske popnavn man kan være sikker på at utlendinger vil kjenne til.

Og det var også a-ha dette kom til å handle om. All respekt for oppvarmingsartistene, men ingen av dem besitter per dags dato de nødvendige allsangkvaliteter som en slik stadionopptreden krever. Nærmest var Big Bang gjennom Øystein Grenis vanlige scenesjarm og sine Lynyrd Skynyrd-riff.

Vi fikk bevis for at a-ha var mer enn en internasjonal døgnflue på midtre 1980-tall, da de og band som The Petshop Boys bragte synthpop og new romantic-stilen ut til et større publikum ved å hente inn innflytelse fra europeisk disco og - i a-has tilfelle - The Doors' slepende eleganse og en nordisk melankoli.

Trioen fikk et lettvekterstempel de var veldig lite tilfreds med, og slet i tillegg med å yte sine låter rettferdighet i livesammenhenger. Med tiden har både bandet i seg selv og deres låter vist seg å være langt mer seiglivede enn hva de fleste ville tro. Alle fra Mogwais turnemanager til japanske pakketurister nevner a-ha med iver og glød i stemmen, og bandets låter er en festslager enten det er dagens førtiåringer som samles til julebord, eller So What-klanen i Oslo som samles til helgens utskeielser i mørke kjellerlokaler.

Lørdag viste a-ha at den tvil man måtte ha om bandets liveferdigheter var ubegrunnet. Støttet av et solid band med de svenske musikerne Sven og Per Lindevall og kordame Anneli Drecker var det aldri tvil om bandets rykte og renomme som et solid, profesjonelt kompetent band. Men var det noe mer i dette en bare ren profesjonalitet?

a-has konsert spente mellom middelmådig norsk popindustri og glimt av virkelig storhet. Det er noe avmålt og behersket over bandet i den første fasen, som smitter over i en slags døsig, slapp interesse fra publikums side. Kanskje ble det vel dristig å starte med fire låter fra de to seneste albumene "Lifelines" og "Minor Earth, Major Sky". Det var åpenbart at publikum først og fremst var kjent med og ville høre de gamle slagerne til gruppen.

Før bandet i det hele tatt hadde innfunnet seg på scenen tok folkemassene bølgen og stod for trampeklapp. Stemningen sank nevneverdig når bandet dro i gang med "Afternoon High", "The Sun Never Shone That Day", "You Wanted More" og den rykende ferske hitsingelen "Forever Not Yours". Først i det "Manhattan Skyline" toner utover stadion er det igjen virkelig god stemning. En stemning som varer gjennom "I`ve been losing you", men som så igjen avtar noe i de neste numrene. "Time and again", "Did Anyone Approach you?", "Turn the Lights down" og tildels til og med "Stay On These Roads" byr på svulmende melankoli, delikate strykerarrangement, fine duetter mellom Harket og Drecker, og skaper en fin stemning og atmosfære som understrekes av et lysshow som tydeliggjør de musikalske tonene. Likevel er det ikke fritt for at vår og publikums interesse sovner inn noe. Med nestelåten "Hunting High and Low" fester bandet og publikum grepet. Med lutter allsang og svaiing langt opp på fotballtribunene kommer den magiske stemningen frem. Publikum overtar sangen på flere vers og holder låten gående lenge etter at nordmennene på scenen har tenkt å avslutte låten. Stemningen smitter over på bandets som nå blir betraktelig løsere i snippen , og mindre anspente. Herfra og inn til avslutningen med superhiten "Take on Me" fortoner denne konserten seg som en ren parademarsj.

"Nå høres det virkelig ut som en fotballstadion", kommenterer Furuholmen.

I den siste halvdelen av konserten blir det klart at a-ha i 2002 kan være et strålende liveband. Ingen av bandmedlemmene er egentlig noen visuelle frontfigurerer, kanskje med unntak for innhyrte Anneli Drecker. Likevel fungerer kommunikasjonen med publikum på et forunderlig vis. Dette skyldes i stor grad den autoritet og selvsikkerhet som de tre kjernemedlemmene Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar besitter. Det er i veldig stor grad Magne Furuholmen som får stå for kommunikasjonen mellom scene og sal. Harket sier omtrent like mye i løpet av hele konserten som det Nick Cave vanligvis gjør i løpet av sine (det er ikke mye, kan jeg love), og virker i det hele tatt noe avmålt før publikumshylene tar av. En bærende kraft er Morten Harkets imponerende falsettstemme. Dessverre brukes den ikke lenger i like stor grad som før. Når Harket hengir seg til mørkere toneleier er hans stemme femdeles bra, men ikke lenger oppsiktsvekkende.

For første gang siden Ragnarockfestivalen i 1975 med band som Popul Vuh, er Ullevaal Stadion tatt i bruk som konsertarena. Det er klart at det er urettferdig å nedskrive a-ha til et vanlig teeny bop-orkester. Til det er Waaktars og Furuholmens låter altfor fargesprakende nyanserte og langlivede. Det er vanskelig å se bandets gjenforening og comeback som et patetisk økonomisk fremstøt, tross den stormannsgale videoen til nye singelen "Forever not Yours", hvor de gamle menn ikke helt ser ut til å være inneforstått med at ungdommens vitalitet og ungpikeattraksjonsverdi har lagt seg. Bandmedlemmenes alderdom gjorde seg først og fremst synlig ved et ganske så tregstartet maskineri. Vi måtte både langt å lenge inn i konserten før de virkelige høydepunktene innfant seg og spillegleden og personlighetene til a-ha ble synlige. Lyden er først overraskende grøtete og spinkel, men a-has prisede lydmann Sven Persson klarer etterhvert å få skrudd til fin lyd over hele stadion, tross noe knitring i for små (?) høytalere.

Bandet har etterhvert et mektigere og fyldigere lydbilde enn sine forgjengere denne dagen, kanskje med unntak for A Camp. I Nina Persons tilfelle er det låtenes allsangvennlighet og driv som mangler. A Camp fungerer ikke først og fremst som vandringsmusikk, og griper ikke riktig tak i publikum på samme måte som den norske hovedattraksjonen. A-has musikk har dramatikk, angst og skjønnhet nok i seg til å vare flere decenier, og Harkets lyse stemme og vokalinnlevelse får frem låtenes svimlende storhet og gripende stemninger på en måte som gjør det lett å glemme tekslige blemmer.

I stedet for å ty til klamme fotballmetaforer, slik brorparten av landets andre anmeldere så seg nødt til i disse fotball-VM-tider og med denne arenaen som utgangspunkt, velger jeg å konstantere at a-ha viste hvorfor de er landets eneste store internasjonale popnavn. Det er også åpenbart at selv om bandet også i dag kan gjøre respektable, helt ålreite poplåter, så er nok den fordums storheten og det uimotståelige, umiddelbare catchy som gjorde dem til en av klodens dominerende popband noe de neppe igjen vil tangere.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no