Poesi i bevegelse
Mange norske band benytter seg av EP-formatet om dagen, men bare de færreste klarer å fylle platene sine med like mye poesi, intensitet og innhold som Kristin Asbjørnsen og hennes Dadafon. "Release Me" byr på fire vakre låter, og tekster av poeter som Browning og Whitman. I tillegg er den talentfulle vokalisten, som Adresseavisen en gang omtalte som "en voodoo-dronning fra det neste årtusen som får Bjørk og PJ Harvey til å høres som fnisete småjenter", aktuell med en egen spiritual-messe under nært forestående Kongsberg Jazzfestival.
Den ferske EPen "Release Me", som kom ut på Via Music 17. juni, byr på fire låter, hvorav tre av dem er tonsatte dikt av Walt Whitman og Elisabeth Barrett Browning. Både i Krøyt og Dadafon har bruken av poetiske tekster blitt noe av et kjennemerke for sanger og låtskriver Kristin Asbjørnsen.
- Det finnes så utrolig mye bra lyrikk. Walt Whitman hadde en fandenivoldsk tross i forhold til normene, og kanaliserte samtidig opprøret sitt på en livsbejaende måte. Hos Browning finnes en lignende trass, men også en klar lengten. Et av diktene vi bruker på den nye EPen, "Be It So", henger veldig i den sårbare strengen mellom den skjøre hengivelsen og den farlige selvutslettelsen. Det er kjærlighetens dillemma.
Dadafon startet i sin tid opp som Coloured Moods, som ga ut et album i 1998. I fjor fulgte den første CDen under Dadafon-navnet: en svært så hyggelig affære kalt "I Can't Stand Still", som jevnt over høster gode kritikker.
- I Dadafon har vi bearbeidet og transformert ganske mye afrikansk musikk, med islett av spirituals. Jeg har alltid hørt ganske mye på gospel, men også tidlige bluessangere som Bessie Smith. Jeg studerte forresten med Ruth Reese rett før hun døde, og hun donerte mye av det hun hadde samlet til meg. Det var en stor ære. Det er ganske utrolig å høre på de tidlige blues- og gospelinnspillingene, det groovet som kunne oppstå i spennet mellom swing og flat åttendedel.
Kristin Asbjørnsen var tidligere også med i Kvitretten, som rakk å gi ut tre plater med vokalmusikk i årene 1997 til 2002, og som oppløstes i februar i år. Nå gjenstår "bare" Dadafon og Krøyt, i tillegg til at hun på besynderlig vis fremdeles finner plass til enkelte solofremstøt, som nå under nært forestående Kongsberg Jazzfestival.
- Det blir en kveldsmesse med musikere som Jarle Bernhoff, Ingar Zach og Jostein Ansnes fra Dadafon, der vi tar for oss nokså ukjente afro-amerikanske spirituals. Jeg er veldig glad i Jostein som gitarist; måten han tør å være enkel på, og hvordan han ikke skygger unna det repeterende.
Foruten Jostein Ansnes og Kristin selv består Dadafon av Øivind Engen (cello), Carl Haakon Waadeland: (perkusjon) og Martin Smidt (perkusjon/støy). Bandet har selv definert seg som både "verdensmusikk i særklasse" og "low-tech mixmaster-pop", og har blant annet opptrådt på en rekke festivaler her hjemme, i tillegg til JazzKaar i Estland i fjor. De har også nylig opptrådt med suksess i Düsseldorff i Tyskland.
- Den rent praktiske utfordringen i forhold til utlandet ligger i å synkronisere plater og spillejobber. Vi får ganske mye mail fra folk som ønsker å se oss live, eller som lurer på hvor de kan få tak i platene, etter at de har sett oss på TV eller i festival-sammenhenger.
Kristin Asbjørnsen er svært fornøyd med at Dadafon nå befinner seg på Sigbjørn Tveites Via Music-selskap i Sandvika, og omtaler Tveite som "en dedikert person". Det bringer samtalen over på det glitrende albumet "Hjemlandsklokker" på nettopp Via Music, der Elias Akselsen synger religiøse taterviser med nesten bestettende innlevelse.
- Det var en plate jeg hørte på med stor interesse. Det var nesten underlig å høre noe så inderlig og ikke-ironisk i vår tid. Jeg tror det er viktig at man ikke er redd for patos og store følelser. Slik er det også med den afrikanske tradisjonsmusikken, som nesten alltid treffer deg med en dirkete og umiddelbar kraft. Og fra musikken i Mali kan du godt trekke en linje til for eksempel muslimsk qawwali-musikk. Jeg trodde knapt mine egne ører første gang jeg ramlet bort i den musikken. Det var så hippe groover at det ble nesten utrolig at dreide seg om musikk som var spilt på denne måten gjennom århundrene.
Kristin Asbjørnsen ser på Krøyt og Dadafon som like viktige uttrykkskanaler, og både håper og tror at de to prosjektene kan leve sine parallelle liv.
- Dadafon er enkelt sagt litt mer akustisk orientert enn Krøyt, men også Dadafon har i seg impulser fra teknologi og moderne rockemusikk à la Tom Waits og Nick Cave. For noen blir kanskje det visuelle og det elektronisk-konseptuelle inngangen til et band som Krøyt, men for meg handler musikken også veldig mye om kropp og jord. Jeg liker at musikken har en fysisk kraft. Det synes jeg nok både Krøyt og Dadafon har.
Kölner Stadt-Anzeiger har - med stadig større rett - kalt Kristin Asbjørnsen for "Björk für Fortgeschrittene" og en "jazzdiva for det 21.århundre". Sørg for å høre "Release Me" i all sin lekne, fossende intensitet, og gjør deg ellers klar for den nesten fulltids-CDen fra Dadafon, som forhåpentlig vil foreligge alt i oktober.
