Sandvold, Arild
Arild Edvin Sandvold (2/6-1895 - 12/8 1984) studerte ved Musikkonservatoriet i Kristiania fra 1906, dels klaver og orgel, dels musikkteori. Han debuterte på orgel i 1916, som pianist i 1918 og som orkesterdirigent i 1924. Han hadde også to studieopphold i Leipzig på 1920-tallet, hvor han foruten orgel- og klaverstudier, fikk undervisning i komposisjon (P. Gräner). Komponeringen ble en bigesjeft - Sandvold var fremst kirkemusiker og musikkpedagog. Han var lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 1917 til 1969. Samtidig underviste han i en årrekke i kirkesang og liturgi ved de praktisk-teologiske seminarer ved Universitetet i Oslo og ved Menighetsfakultetet.
I egenskap av organist og domkantor i Oslo gjennom mer enn 50 år, bragte Sandvold barokkens og romantikkens orgelverker til et bredere publikum. Som organist var han influert av Straube-skolens spillemåter. Hele hans virke var preget av denne retningens romantiske musikkoppfatning og den nyvakte interesse for barokken. Virksomheten ved Thomaskirken og Thomanerkoret i Leipzig representerte et historisk ideal.
Interessen for både barokk og romantisk orgelmusikk ledet til et engasjement for bygging orgler egnet til begge stiler, herunder også elektropneumatiske orgler. På den annen side eksperimenterte Sandvold tidlig med originalinstrumenter i framføring av barokkmusikken. Han innledet også tradisjonen med Bach-fester i Oslo alt i 1921.
Sandvold skrev en rekke orgelverker (koralforspill og folketonebearbeidelser), samt noe musikk for kor og orkester. Han skrev også en serie kantater til ulike jubiléer, og noen kirkelige korsatser. Det er seinbarokkens polyfoni og romantikkens harmonikk som er stilbærende elementer i Sandvolds musikk, sammen med visse impresjonistiske trekk.
Forøvrig drev Sandvold et utstrakt organisasjonsarbeid. Det var han som tok initiativet til opprettelsen av Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo og til P. Sandviks musikkbibliotek på Hamar. Han ble tildelt flere priser og æresbevisninger. I 1949 ble han slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1949.
