Schaathun, Asbjørn
Tidlig på 1980-tallet kom en ny komponistgenerasjon til syne i norsk musikkliv, en generasjon som vendte opp ned på mangt og meget, både i forhold til musikerne og til offentligheten. Den var ikke lenger fornøyd med bare å gå inn i, og forvalte det musikksyn som hersket, men ville skape alburom til sitt eget perspektiv.
Disse komponistene var villige til å involvere omverdenen i sin virksomhet og de bidro til musikklivet ved å opprette ensembler samt musikktidsskriftet Ballade. Dermed kom det en helt annen dynamikk inn i utviklingen av samtidsmusikken. Etter flere tiår uten egentlig kontakt med musikermiljøene opplevde komponistene dermed endelig at modernismens erfaringer ble alminneliggjort, og at den skrekkpropaganda, som pregede musikklivet på 50- og 60-tallet ble avløst av nyvunne ferdigheter i spilleteknikker og estetiske holdninger.
Asbjørn Schaathun (født 1961) er den yngste i denne komponistgenerasjonen, som også teller navn som Rolf Wallin, Cecilie Ore og Åse Hedstrøm. Allerede i begynnelsen av 80-tallet begynte han å delta aktivt i det profesjonelle norske musikkliv, først med verker fremført på Ung Nordisk Musikkfest, senere som ideolog og drivkraft bag en rekke konserter og ensembler. Schaathun, som opprettet Musikkhøgskolens Samtidsensemble og senere Oslo Sinfonietta, fikk tidlig en forståelse av, at det er ved å føre de yngre avantgardekomponister sammen med musikerne at musikklivet kan utvikles. Parallelt med denne oppbyggingsvirksomheten var Schaathun imidlertid også aktiv som komponist, først gjennom studier ved Norges Musikkhøgskole, deretter gjennom opphold i London (Royal College of Music) og senere studier og arbeide i Paris (IRCAM). Hans verker vakte tidlig oppmerksomhet, fordi de representerte en ny form for kompromissløs holdning i norsk komposisjonspraksis med en vektlegging av abstrakte, strukturelt betingede former og planlegging av prosedyrer og forløp.
Med Schaathun gjorde computerledsaget komposisjon sitt inntog i norsk musikk. Hans behov for strukturering, for konstruksjon som ligger hinsides den umiddelbare erfaring, fremtrer klart. Som han selv siger: "Jeg må ha strukturer å arbeide mot, ellers kan jeg ikke skrive. Det handler om å moderere mitt eget språk. De mest vellykkede øyeblikk i min musikk oppstår, når jeg vil gjennomføre noe etter en bestemt tankegang, og så kolliderer dette mot en struktur, som sier -"sånn kan du ikke gjøre!" Det er i dette sammenstøtet at det fruktbare skjer".
Hvor kommer denne hang til strukturell tenkning fra? Den musikk Schaathun hadde lyst til å skrive, lå utenfor hans horisont, både hva intensjoner og komposisjosteknikk angår. Han forsøkte at få innsikt i hvordan han kunne skape og kontrollere et materiale, som er mer komplekst enn det man kan overskue i utgangspunktet. Beslutninger på detaljnivå ble absurde, hvis de ikke kunne relateres til en strukturell helhet. "Første gang bruken av en computer ble aktuell, var nettopp da jeg skulle styre en prosess, som lå utenfor min egen tidshorisont. Jeg var opptatt av å undersøke, hvor langt jeg kunne strekke min følelse for musikalske beslutninger, før disse beslutninger blev absurde. Inspirasjonen til denne problemstilling hentet jeg i Stockhausens artikkel "...wie die Zeit vergeht...", hvor han påviser, hvordan man kan strukturere musikalske elementer på samme måte innenfor både den "store" og den "lille" tid. Jeg forsto plutselig at man kunne oppleve musikalsk tid på en anden måte."
Schaathun benytter computeren som arbeidsredskap men bevarer likevel en affinitet til det kompositoriske ved virksomheten, uavhengig av systemer og strukturer Det å komme tilbake til vektingen av det formale mot det kreative er viktig. Komponistens "poetiske" holdning er i denne sammenheng like viktig som de vitenskapelig pregede metoder; det er inspirasjon i ordets gammeldags betydning det handler om. Likevel kan Schaathun ikke komme utenom det faktum at computeren har vært hans viktigste arbeidsredskap de siste 10-15 år, og det viser seg at de arbeidsmetoder man anvender i slike sammenhenger, har gitt utslag hos Schaathun på en forbløffende poetisk måte.
Schaathuns arbeid som dirigent og kunstnerisk leder i forbindelse med oppbyggingen av Oslo Sinfonietta har gitt ham en direkte kontakt med de beste musikere i den yngre generasjonen i Norge. Dette har utvilsomt vært til inspirasjon i hans arbeide. Hvert nye verk må "slipes til" mot musikerne for å finne dets endelige uttrykksform. I det ligger noe av motstandsprosessen, hvor Schaathun hele tiden er parat til å legge avgjørende vekt på hva hans generasjons erfarne samtidsmusikk-utøvere sier om anvendeligheten i stoffet.
