Söderlind, Ragnar

Ragnar Søderlind (Foto:NMI)

Ragnar Söderlind (1945) fremstod som et komposisjonstalent av de mer sjeldne da han, ikke fylt 19 år gammel, fikk fremført orkesterverket "Jølsterslått" op. 2. Allerede den gang imponerte han med utsøkt orkesterbehandling og et godt tak på det musikalske håndverk. 50 år senere kan han vise til over 130 title. Blandt disse ruver åtte symfonier, en fiolin-, en klaver og en cellokonsert, ballettene "Hedda Gabler" (Ibsen), "Kristin Lavransdatter" (Undset) og "Victoria" (Hamsun), operaene "Esther og den blå ro" (Obstfelder) og "Rose og Ravn" (Knut J. Moe) og en rekke orkester- og vokalverk. Få, men utsøkte, kammermusikkverker gir produksjonen bredde og bekrefter det kvalitetsstempel som etterhvert knytter seg til navnet Söderlind.

Da den unge komponisten staket ut sin kurs på midten av 60-tallet, dominerte avantgardemusikken komposisjonsmiljøet i Norge. Elektronisk musikk, seriell musikk, klangstil og aleatorikk syntes å være løsen for en ung komponist med fremtid. Tonalitet og treklanger var fortsatt bannlyst i de toneangivende kretser, men Söderlind våget å stå frem med en annen estetikk. Han ble kalt "nyromantiker" fordi han som en av de første valgte å gripe til musikalske virkemidler fra århundreskiftet. Han inkorporerte fordums stilteknikker og fornyet dem i lys av avantgardekomponistenrs klanglige erfaringsverden.

Det symfoniske diktet "Rokkomborre" 1967 ble Söderlinds gjennombrudd som symfoniker. Fjellet Rokkomborre og den nordnorske natur er inspirasjonskilden til dette korte og musikalsk presise verk. De store kontraster, de hurtige skiftninger og det spesielle lys de karakteristiske motivene settes under i løpet av verkets gang,kan forklares utfra disse naturinntrykk. Samtidig er den klart gjennomtenkte utnyttelse og fargelegging av motivstoffet til stor glede for lytteren.

Det symfoniske diktet "Polaris" 1968-70 er en videreutvikling av naturskildringsteknikken. Her forsterkes den billedlige fremstilling av følelser og naturopplevelser. Men Söderlind hadde satt seg som mål å være mer enn en romantisk landskapsmaler. For å kunne kommunisere med et større publikum hadde han valgt å bryte ut av den isolasjon samtidsmusikken hadde påført seg selv. Samtidig ville han at musikken skulle gjenspeile tiden, vekke til samtidsengasjement. Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia og krigen i Biafra i 1968 var utgangspunktet for "Trauermusik". Da den norske stat gjennom en stortingsbeslutning vedtok kraftutbyggningen av Altaelven i Finnmark på tvers av samenes ønske, følte Söderlind igjen behov for å protestere. Denne gangen ble protesten rettet mot det norske storsamfunn som valgte å ignorere en minoritetsgruppe, samtidig som det forgrep seg på en sensibel natur og en utsatt kultur.

Symfoni nr. 2 (1980) preges av storslagne naturbilder, og i dette miljøet foregår kampen mellom de gode og onde krefter. En samisk joik utvikles til en patriotisk kamphymne, men verket dør likevel ut i resignasjon og håpløshet. De allmenmenneskelige og emosjonelle virkemidler komponisten tar i bruk, overflødiggjør ytterlige tekstkommentarer.

Söderlinds virtuose instrumentasjonsteknikk og hans klare legning og interesse for programmatiske virkemidler har på en naturlig måte ført ham i retning av det sceniske, men uten at musikken har mistet sitt symfoniske preg. Dette kommer særlig frem i operaene hvor "Esther og den blå ro" er som en scenisk symfoni og ballettene hvor blandt annet "Hedda Gabler" er betegnet som et koreografisk symfonisk dikt.

Til gjengjeld er den tredje symfonien (1984) nesten for en operastudie å regne. Tekstene i Arthur Rimbauds diktsamling "Les Illuminations" danner utgangspunktet for symfoniens fem satser og synges vekselsvis av en sopran og en baryton. Innføringen av sangstemmer har forsterket "melodien" som verkets bærende element. Rimbauds diktsamling preges av store kontraster med rike muligheter til variert og detaljert teksfortolkning. Det er nettopp dette som synes å ha tiltalt Söderlind. For å skape symfonisk enhet mellom de enkelte emosjoner og stemninger, har Söderlind både tatt i bruk filmatisk teknikk og en musikalsk forvandlingsteknikk, ikke ulik den man finner hos Alban Berg. Med virtuos hånd understrekes det tonemaleriske med de klangkombinasjoner et stort symfoniorkester kan bidra med.

Söderlinds fjerde symfoni, bestilt av Oslo Filharmoniske Orkester, ble skrevet i 1990 og urfremført i 1992. Av andre nyere verk kan nevnes en cello-konsert og balletten "Livets dans" basert på Edvard Munchs kunst. Sistnevnte var en bestilling fra Den Norske Opera i forbindelse med kulturprogrammet under OL på Lillehammer 1994. Symfoni nr. 5 er en bestilling til Festspillene i Bergen, der Söderlind er festspillkomponist i 1995.

Som komponist er Söderlind for det meste autodidakt. Han har imidlertid studert kontrapunkt med Conrad Baden (1965-66) og komposisjon ved Sibeliusakademiet i Helsinki (1967-68) med Erik Bergman og Joonas Kokkonen som lærere.

I 1976 mottok han sitt diplom i dirigering ved Norges Musikkhøgskole. Han har skrevet bestillingsverk til neste alle større musikkinstitusjoner i Norge, som Den Norske Opera og Festspillene i Bergen. Han har mottatt flere bestillinger fra Oslo Filharmoniske Orkester og fra institutsjoner i utlandet.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no