Valen, Fartein
Fartein Valen (1887-1952) ble født i Stavanger. Foreldrene var misjonærer, og han tilbragte fem år av sin barndom på Madagaskar. Valen var utrustet med en spesiell lingvistisk begavelse. Han flyttet til Oslo for å studere språk og litteratur. I tillegg fikk han orgelundervisning og studerte komposisjon. Han tok organisteksamen i 1909, samme år som hans første komposisjon "Legende for piano" ble utgitt.
Valen studerte i Berlin fra 1909 til 1916, de to første årene ved musikkhøgskolen, deretter på egenhånd. Han fordypet seg i Bachs kontrapunkt og tok sikte på å utvikle en tilsvarende polyfoni basert på dissonanser istedenfor harmonisk progresjon. Opptatt som han var av å utvikle sin egen, dypt personlige stil, arbeidet Valen langsomt på denne tiden. Kun to verker; "Sonate for Klaver" og "Sonate for Violin og Klaver" ble komponert i denne perioden.
Fra returen til Norge i 1916, oppholdt Valen seg, med unntak av noen få besøk i Oslo og en kort tur til Italia i 1922, på familiegården i Valevåg ved Haugesund. På disse årene komponerte han bare to verk: "Ave Maria for sopran og orkester", som han arbeidet på fra 1917 til 1921, og "Klavertrio", som han var beskjeftiget med fra 1917-1924. Han studerte også Schönbergs tolvtone-teknikk, som ble introdusert i 1923. Men selv om hans atonale polyfoni har visse likhetstrekk, ser det ut til at Valen utviklet denne stilen ganske uavhengig av Schönberg.
Til tross for at tonespråket gjennomgikk visse forandringer senere i livet følte Valen i 1925, etter møysommelig å ha komponert fem verker i en periode på 15 år, at han hadde utviklet hovedbestanddelene til en helt egen stil. Etter å ha landet på denne i klavertrioen, begynte han å arbeide raskere. I løpet av de kommende årene komponerte han en rekke sanger, motetter for ulike vokale besetninger, en serie med ensatsige orkesterverker og verker for klaver og orgel.
I 1924 flyttet Valen til Oslo, hvor han tjente til livets opphold som pedagog og som inspektør ved Norsk Musikksamling på Universitetsbiblioteket fra 1927-1935. Han var en høyt skattet pedagog og hadde flere av Norges mest kjente komponister som elever. Hans aktelse som komponist økte, og da han fikk statens kunstnerlønn fra 1935 ble han i stand til å vie all sin tid til å komponere. I 1938 flyttet han tilbake til familiestedet i Valevåg. I årene som fulgte komponerte han sine symfonier og konserter, hvor hans atonale polyfoni og sterke uttrykk fikk utvikle seg videre.
Valen møtte betydelig motstand mesteparten av sitt liv. Med få unntak ble hans verker dårlig mottatt av kritikerne. De ble derfor sjelden fremført. Det var først i hans senere år at Valen oppnådde større anerkjennelse for sin musikk, med Valen-selskaper som ble opprettet i Norge og Storbritannia. Hans internasjonale gjennombrudd kom mot slutten av livet, nærmere bestemt i 1948, med fremførelse av "Sonetto di Michelanglo" i Amsterdam og fiolinkonserten i London. I dag er Valen en av de få norske komponistene med et internasjonalt navn.
Fartein Valen giftet seg aldri. Han var dypt religiøs, behersket ni språk og dyrket roser. Han døde i 1952, mens han arbeidet på sin femte symfoni.
