Sæverud, Harald
Harald Sæverud ble født i Bergen i 1897. Hans egne beretninger om denne begivenhet, hvor huset var tuftet på et gammelt rettersted og senere en kirkegård, skulle være vel kjent. Han var overbevist om at hans mors redsel, p.g.a. stedets makabre historie, har tvunget ham til å bli noe særegent og at det i høy grad har preget hans musikk: ”Min musikk er voldsomt melankolsk - vilt melankolsk.” (Ballade Nr. 1 1986)
Nå er det vel likevel humor, gjerne barokk humor, de fleste forbinder med Sæverud. Men at denne humor, og hele hans personlighet, var noe særegent er det ingen tvil om. Han var så til de grader seg selv at både hans fremtoning og hans musikk ikke ligner noe annet. Eller som den engelske dirigenten Sir John Barbirolli har uttalt det: ”Enten du liker Sæveruds musikk eller ikke, er det ingen tvil om hvem som har skrevet den, og dette kan kun sies om meget få nåtidige komponister”.
Denne originalitet preget Sæveruds musikk helt fra hans debut i 1920. Man kan få hans verker til å passe inn i forskjellige stilretninger opp gjennom hans virke. En senromantisk periode, som på begynnelsen av 1930-årene kuliminerte i noe nær atonal ekspresjonisme, førte videre over i mer neoklassiske strømninger, før en klart nasjonal tone kom inn mot slutten av 1930-årene. Men Sæveruds originalitet gjør den slags stilanalyser til vel lettvinte og banale beskrivelser. Enkelte trekk kan imidlertid nevnes som ganske kjennetegnende: Først og fremst hans sans for enkel og klar melodikk. Sæveruds musikk beveger seg for det meste i den fritonale sfære, men hans tonespråk er ytterligere beriket med stor bruk av dissonanser. Dette oppnås ofte ved lineær stemmeføring eller rett og slett ved bruk av sekundsamklanger. Andre særpreg som ofte nevnes om hans sats er bruk av kvartakkorder samt variasjons- og ostinatteknikker.
Mye har vært skrevet om den autodidakte Sæverud. Hans korte tid ved Staatliche Hochschule für Musik i Berlin var lite vellykket - han fant undervisningen kjedelig og konvensjonell. Hans egne studier av de store klassikerne var av langt større betydning. Hvordan han nyttiggjorde seg dette, har musikkforsker Lorenz Reitan uttrykt slik: ”Hans symfonier er f.eks. studier i musikalsk form: Tematisk/motivisk utvikling etter stoffets egen lovmessighet og logikk. Klassiske former som sonatesats og fuge er for ham i større grad overordnede prinsipper enn skjemaer som skal fylles ut, og hans kretsing om musikalsk konstruksjon gir ofte musikken et abstrakt preg...” (Cappelens Musikkleksikon)
Sæveruds sentrale plass i norsk og europeisk musikkliv har resultert i en rekke æresbevisninger: Han har mottatt Statens Kunstnerlønn siden 1955. Han har vært æresmedlem av Musikselskabet ”Harmonien” siden 1957, og er også tildelt selskapets gullmedalje. I 1957 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs orden - 20 år senere ble han kommandør av samme orden. I 1979 mottok han Norsk Kulturråds Ærespris. Han har også mottatt æresbevisninger fra Sverige, Finland, Jugoslavia og England.
Harald Sæverud døde i Bergen 27. mars 1992.
