Rockemusiker Ole Petter Andreassen har sett seg mektig lei på det han oppfatter som grådig smålighet fra konsertstedet Rockefeller. Han velger nå å boikotte Osloklubben for all tid, eller inntil ledelsens holdninger endrer seg. Han oppfordrer også andre musikere om å gjøre det samme, og ramser opp en rekke eksempler på det han oppfatter som ukultur hos den viktige arrangøren. Ballade åpner naturligvis for debatt.
Av Ole Petter Andreassen, The Cumshots og Datsun
Etter lang tids irritasjon over Rockefellers ledelse sin grådighet og gjerrighet angående booking, kontraktsforslag, budsjetter, garantier og alt annet i forbindelse med arrangementer, velger overnevnte band å boikotte Rockefeller for all tid, eller inntil ledelsens holdninger har forandret seg. Vi oppfordrer andre band til å gjøre det samme.
Begeret rant over i etterkant av årets Gearfest-arrangement, når det etter Datsuns konsert ble hevdet fra Rockefellers side at tre mikrofoner hadde blitt ødelagt. Datsun er kjent for sine utagerende sceneshow og bandet ble krevd for 7 600 kr til innkjøp av nye mikrofoner. Disse mikkene skulle overleveres bandet dagen etter, noe som er normal praksis. Mikkene så ikke bandet noe til før over tre uker senere. På et oppvaskmøte mellom Datsun og Rockefeller hevdet bandet bl.a. at de åtte andre banda på samme scene denne kvelden (og for så vidt de hundrevis av andre band som har gjestet Rockefeller i alle år) kanskje hadde medvirket til at disse mikkene til slutt tok kvelden (les: normal slitasje). Dette skulle Rockefeller tenke litt på og ta kontakt senere, etter et møte som bar preg av at "dette fikser vi", "dette blir vi enige om". På et tidspunkt foreslo også Rockefeller at Datsun skulle slippe å betale for de to billigste mikkene. Greit.
Så, to dager etterpå, får bandet svar fra Rockefeller, ved daglig leder Roar Gulbrandsen, hvor hovedinnholdet er: "vårt inntrykk er at dere har problemer knyttet til vår arbeidsplass, vår måte å drive på og vår måte å finne løsninger på, så å forsøke å komme dere i møte rent økonomisk vil ikke ha noen betydning." (???) Han følger opp med : " .. håper at med tiden vil forholdet deres til oss bedre seg og at gamle sår kan bandasjeres på en slik måte at de gror. Det pleier å funke hvis man vil. Vennlig Hilsen Roar Gulbrandsen."
Dette er altså da Rockefellers måte å finne løsninger på. Som vi jo selvsagt har problemer med.
Så til disse mikkene da. De ble altså overlevert bandet tre uker etter episoden, og selv om man kanskje skal la tvilen komme Rockefeller til gode, så kan jo ting ha skjedd med dem i mellomtida.
Men altså: Den ene mikken (sangmikk Shure 58) funker helt fint og har aldri vært ødelagt. Den andre (helt lik) loddet jeg en løs ledning i, det tok et minutt (loddebolten skal jo tross alt bli varm først), den funker nå også helt fint. Konfrontert med dette sier Guldbrandsen at de ikke kan ta sjansen på å bruke disse mer, "for tenk om de skulle ryke midt i et refreng med en viktig artist" . Disse to mikkene er nå i daglig bruk i mitt eget Caliban Studios hvor "viktige" artister går ut og inn hele dagen. Hvis man ser på John Dee og Rockefellers konserter for eksempel de siste to ukene finnes det flust av artister som ikke hadde reagert på å synge i en mikk som på et eller annet tidspunkt har deiset i gulvet.
Så til den siste, kostbare mikken, som er en såkalt "kondis"-mikk til bruk på trommesett. Etter en telefon til Benum (importøren) finner vi ut at modellen er utgått og ikke har vært i produksjon på over 12 år! Rockefeller har altså brukt mikken i tolv år, sannsynligvis mye lenger, og forlanger en helt ny oppgradert dyrere modell av samme merke. Og dette fra stedet som krever 2500 kroner i "vedlikehold av PA og relatert utstyr" for hver eneste konsert som blir holdt på de forskjellige scenene.
Får Datsun penga sine tilbake? Neida.
I musiker- og bookingmiljøer har det i årevis vært en kjent sak at Rockefeller er veldig vanskelige å deale med og at førsteutkastet man får til enhver avtale, som regel bare er å hive i søpla. Å booke en jobb der er IKKE bare å ringe så er det gjort, det er en uke med hard jobbing for å få i land en deal som kanskje er grei i forhold til hva man fikk presentert i utgangspunktet, men som allikevel er lysår unna det som kan kalles fair. På en standard spillejobb på John Dee med en billettpris på mellom 90 og 130 kroner vil artisten ALDRI sitte igjen med mere enn en tredel av det som har kommet inn på døra. Det er altfor lite. De vil alltid påstå at "vi skal jo leve av dette", men det skal faen meg vi òg. "Gi litt og ta litt" er prinsippene resten av verden lever etter og dette burde Rockefeller skjønne snart.
La oss ta ett eksempel: På releasepartiet for min siste utgivelse "The Caliban Sessions # 1" var jeg i kontakt med både John Dee og So What! for avvikling av arrangementet. Jeg bestemte meg til slutt for So What! p.g.a deres mye fetere økonomiske forslag.
Vi hadde 313 betalende og satt igjen med 22 040,- kr på So What!. Regnet ut fra forslaget jeg fikk fra John Dee med samme antall betalende OG 10 kroner høyere billettpris hadde vi sittet igjen med ca 10 000,- hvis vi hadde valgt dem.
Ett norsk band som vanligvis får ca 15 000 kroner for å spille rundt om i Norge, vil ALDRI få mer enn 5-6000 kr i garanti på John Dee. Hvorfor skal vi spille der da? Bandet koster 15 000 kroner. Hvorfor skal ikke John Dee betale det alle andre må betale for artisten? Hvis du leser dette og spiller i band: Følg med:
Rockefeller og John Dee sikrer seg alltid mot underskudd på alle fronter:
Punkter som per i dag står (eller inntil nylig har stått) i Rockefellers kontrakttilbud til undertegnede: