Promostempler ødelegger kunstverk
At noen tar sjansen på å stjele covere i platebutikkene kan oppfattes som en honnør til coverdesignerne, men designere Ballade har snakket med vil helst være foruten den æren. Samtidig henstiller de til platebransjen å trå varsomt i den såkalte "promo"-merkingen av CD-covere. - For en designer er det selvsagt trist å få verket sitt kludret med, uttaler Martin Kvamme.
Som Ballade har omtalt, så florerer byttehandelen av promoeksemplar av CDer i platebutikkene. Både ansatte i plateselskaper og journalister utnytter sin tilgang på gratis plater til å berike seg selv med andre plater og/eller varer.
I et forsøk på å begrense denne uoffisielle byttehandelen, har plateselskapene i lengre tid merket promoplatene på en eller annen måte. Blant annet ved å klippe av hjørner eller lage et lite hull i coveret – eller kanskje aller helst med et stort ”ikke til salgs”-stempel på selve omslaget.
Skjønner det, liker det ikke
Designerne Martin Kvamme og Jan Walaker viser begge forståelse for praksisen, samtidig som de ikke legger skjul på at de helst så det ugjort.
- Når du lager et cover, er det alltid en bestemt kunstnerisk hensikt med det du gjør. At andre kludrer med det du har gjort, kan derfor fort endre hele uttrykket i en uheldig retning. Og for en designer er det selvsagt trist, uttaler Martin Kvamme.
Han har blant annet laget covere med Kaada og Vidar Vang, og jobber for tiden med covere for Magnet og Mike Pattons band Fantômas. Martin presiserer at han så langt ikke har registrert noen ”overtramp”, men dersom det blir aktuelt med covermerking håper han at plateselskapene først tar kontakt med ham.
- Noen inngrep er lettere å leve med enn andre, og det kan jo tenkes at designeren har et annet blikk enn plateselskapsmennesket, med forslag til smarte løsninger. Derfor ville det vært en klar fordel om designeren hadde kontroll over dette, men samtidig aksepterer jeg at platen og coveret er plateselskapets eiendom. Slik sett har jeg ikke noe å si etter at de har betalt meg for oppdraget.
Også Jan Walaker, som blant annet har lagd covere for a-ha, Jørn Hoel, Rambelins og Euroboys, inntar samme pragmatiske linje overfor plateselskapene.
- Klart ting ser bedre ut om jeg får kontrollen, enn om en helt tilfeldig person skal begynne å merke mitt cover. Likevel spørs det på måten det gjøres på, og jeg kan akseptere at mine covere stemples så lenge det dreier seg om rene promoeksemplarer som ikke er til salgs, kommenterer Walaker.
Han mener problemet ikke ligger så mye i selve spørsmålet om merking, men i den bakenforliggende moralen som gjør at plateselskapene betrakter merking som en nødvendighet.
- Både faglig og moralsk har standarden i Akersgatas musikkjournalistmiljø gått kraftig ned de seinere år. Med tanke på den kulturen de representerer, er det ingen grunn til å være forbauset over at enkelte bevisst karrer til seg mest mulig.
Ære eller fornærmelse?
Som coverdesignere står de også midt oppi den nye trenden med en klar økning av stjeling av CD-covere i platebutikkene. Adresseavisen kunne i forrige uke dokumentere at denne type tyveri har økt kraftig i platebutikkene, som en direkte konsekvens av den eksplosjonsartede økningen i hjemmebrenning av CDer.
- At folk som brenner CDer hjemme går så langt at de stjeler coverne i butikken for å få et helt produkt, kan isolert sett betraktes som en ære for designeren. Det viser jo at også det visuelle kunstneriske uttrykket betyr så pass mye for fansen at de er villige til å risikere å bli tatt for tyveri bare for å få coveret. Men selv om det vitner om at coverne frister, er det en heller tvilsom ære. Som regel blir du jo kjent med artistene du lager coverne for, og det er jo de som rammes økonomisk av denne slags tyveri, sier Kvamme.
Han får støtte av Walaker på dette punktet.
- Ideelt sett vil jeg at folk skal kjøpe det riktige produktet. Selvsagt er det fint at folk vil ha covere til musikken, men det gir meg veldig dårlig karma når det handler om ulovlig nedlastet musikk og stjålne covere, sier Walaker som også driver magasinet Hot Rod.
Hot Rod kom med et nytt nummer rett før helga, og sammen med bladet kom en CD (”L.A. Calling”, seks spor med eksperimentell musikk av Extended Organ og Gobbler) med det foreløpig siste Walaker-coveret.
