Sakrale klanger og flagrende gevanter - Gothmetall i Norge
Det er viden kjent at svartmetall er Norges kanskje største musikalske eksportartikkel, men dens mindre kjente halvbror, gothmetallen, følger hakk i hæl. Theatre of Tragedy, Sirenia, Tristania og Trail of Tears er bare noen av de norske gothmetalbandene som selger plater så det griner i utlandet. Ballade har dykket ned i miljøet for å se hva som rører seg der, og for å finne ut om det er sant at "goths have more fun".
Morten Veland er en "gammel traver" i et forholdsvis ungt miljø. Med fartstid i både Tristania og Sirenia, har han fulgt gothmetallens oppblomstring i Norge og voksende popularitet i hele Europa, og han har klare formeninger om hvorfor Norsk gothmetall har blitt så stor.
- Hele greia startet på begynnelsen av nittitallet. Norske band var veldig tidlig ute, og okkuperte derfor raskt sentrale posisjoner internasjonalt, forklarer Veland.
- Theatre of Tragedy var blant trendsetterne på den tiden, og med dem startet en slags gothbølge her til lands. Mange band fra Sørvestlandet fulgte: Tristania, Trail of Tears, Sins of thy Beloved for å nevne noen, og dermed var det hele i gang. Norske band har alltid ligget langt fremme og vært med på å utvikle sjangeren.
Og det er en spesiell sjanger vi snakker om. Den er tung og hard, men alltid melodiøs. Den er dyster og stemningsfull, men har samtidig mye aggresjon i seg. Morten mener at gothmetallens innerste vesen ligger nettopp i disse motsetningene.
- Som musikkstil hviler gothmetallen på både harmoni og aggresjon, slår han fast, før han entusiastisk fortsetter:
- Musikken fremstår i storslåtte, pompøse arrangementer, og inneholder gjerne elementer som sakral korsang og opera-aktig kvinnevokal, i tillegg til mer tradisjonelle heavyelementer. Uttrykket har et mollstemt preg over seg og er ofte svært dramatisk. Hovedsaken er at det er mørkt og dystert, men det kan gjerne være sexy også. Det er vel kanskje derfor det er så mange gothmetallband som klistrer lettkledde damer i mørke, tilslørte settinger på platecoverne sine, flirer han lett selvironisk.
Selv om gothmetallen er forholdsvis ung, er den klassiske gothen en sjanger med lange tradisjoner. Morten forteller om en stil som startet helt tilbake på søttitallet med band som Joy Division.
- Det var nok der det begynte, men utviklingen på åttitallet med Sisters of Mercy og Fields of the Nephilim var vel så viktig. Det var disse bandas arbeid som ledet opp til at gothmetallen ble født tidlig på nittitallet, med det engelske bandet Paradise Lost og deres andre plate: "Gothic", forteller han. Han tenker seg om og fortsetter.
- Paradise Lost har helt klart vært en stor inspirasjonskilde og de har hatt ekstremt mye å si for sjangeren. Jeg tror "Gothic" var den første plata som kombinerte goth og metall. De norske banda var raske til å ta opp tråden, og begynte kjapt arbeidet med å forfine og videreutvikle stilen, sier han.
Men gothmetall dreier seg ikke bare om musikk. Kleskodeksen er vel så viktig, og imaget blir dermed en stor og integrert del av helhetsuttrykket. Morten utdyper.
- Image er veldig viktig. Man kan liksom ikke spille i gothband og gå med hawaii-skjorte. Det passer seg ikke fordi det bryter med helheten og den tunge stemningen. Det skal være dystert, og derfor går man gjerne i sorte klær av lær, fløyel eller pvc. Damene har ofte litt tunge, dramatiske kjoler med flagrende gevanter osv. Det hele er teatralsk og bygger opp under feelingen som ligger i det musikalske uttrykket, men det betyr ikke at vi tar alt dønn seriøst og mangler selvironi. Vi viser det bare ikke så tydelig, avslutter han med et smil.
Samtalen dreier seg fra flagrende kjoler til norske bands popularitet og salgstall, og Morten kan fortelle at en norsk gothmetallplate kan selge opp mot hundre tusen eksemplarer.
- Norsk gothmetall selger bra. Det er vel Theater of Tragedy som tradisjonelt sett har vært det største bandet, men jeg er litt usikker på om det er slik i dag. De har jo forsvunnet nesten helt fra den scenen, og driver nå med noe elektronisk-inspirerte greier. Norske band har generelt sett bra rykte i utlandet, men dette gjelder nok ikke like sterkt for gothmetallen som det gjør for svartmetallen. Det at Norge har ligget i tet når det gjelder å utvikle sjangeren såpass lenge, har selvsagt gjort sitt til at salgstallene har økt, men det er med denne sjangeren som med alle andre sjangere: Skal du overleve over tid, må du lage musikk med substans. Det har heldigvis mange gothmetallband her til lands klart, og dermed ligger vi fremdeles helt i toppen hva både kvalitet og salgstall angår.
Det er det ingen tvil om, og et godt eksempel er Mortens band, Sirenia. De har allerede passert 25.000 solgte av sitt siste album "At Sixes and Sevens", og det før skiva har blitt sluppet i USA. Goth gjort!
Av relaterte norske band kan man nevne Sirenia, Elusive, Tristania, Theatre of Tragedy, Trail of Tears, Sins of thy Beloved og Paradigma. Utenlandske band som har satt betingelser for genren er ofte mer goth enn metall, så som Joy Division, Sisters of Mercy og Fields of the Nephlim - det eldste og mest slitesterke gothmetalbandet fra utlandet er nok Paradise Lost.
