Lydskrift 2002 - Musikkens nødvendighet
Lydskrift er årboken til Norsk Komponistforening, og inneholder mange interessante artikler om musikk. Ballade har slått av en prat med redaktør Halvor Fjermeros, som i år har valgt å la forholdet mellom musikk og politikk være den røde tråden. - Den politiske musikken i vår tid må kort sagt finne nye politiske og kunstneriske uttrykk, hevder han.
Lydskrift 2002 – Musikkens nødvendighet
Lydskrift er årboken til Norsk Komponistforening, og samtidig en selvstendig artikkelsamling med mange interessante innspill rundt temaet musikk. Ballade har slått av en prat med redaktør Halvor Fjermeros, som i år har valgt å la forholdet mellom musikk og politikk være den røde tråden.
- Jeg tror musikken, som de andre kunstartene, vil bli politisert igjen. Men den vil måtte finne nye kunstneriske uttrykk, hevder han.
Halvor Fjermeros var journalist i Klassekampen i 15 år, deriblant kulturredaktør et par år fra 1986, og har i følge eget utsagn "skrevet om de fleste former for kultur". Innenfor musikkfeltet har han bl.a. dekket Music Factory og Ultimafestivalen siden starten. Han har vært redaktør for de to siste utgavene av "Lydskrift" - Norsk Komponistsforenings årbok.
- Den første utgaven av "Lydskrift" som jeg var redaktør for, hadde fjorårets Arne Nordheim-jubileum som et sentralt tema. Akkurat det ble det jo litt ymse reaksjoner på, men vi ønsket rom til litt kritiske
betraktninger, og ikke bare en ren hyllest - selv om det var Nordheim det var snakk om.
I et mer generelt perspektiv kan man ellers si at Lydskrifts oppgave er å sette norske komponisters arbeid i relieff. Vi ønsker å utvide nedslagsfeltet vårt - bl.a. ved at vi unngår den aller smaleste fagsjargongen i enhver sammenheng. Vi prøver å finne temaer som også kan nå utover de innerste sirklene. Samtidig henter vi gjerne inn perspektiver fra det utenlandske musikklivet i form av både intervjuer og betraktninger, men det ligger i sakens natur at norske komponister vil stå i sentrum.
Norsk komponistforenings årbok kom med sin aller første utgave i 1996, og fikk fra 2000 navnet "Lydskrift". I år har man gitt boken tittelen "Musikkens nødvendighet - 12 artikler om musikk, politikk og samtid". Boken er som før en selvstendig artikkelsamling, ført i pennen av Erling Sandmo, Janne Stang Dahl, Edvin Østergaard, Jon Øivind Ness, Eivind Buene, Astrid Kvalbein, Nicholas H. Møllerhaug, Tom Hovinbøle og Fjermeros selv.
- Jeg plukker folk som jeg tror har noe interessant å melde, folk som både kan faget og forstår formidling. Vi har en rekke innfallsvinkler til hovedtemaet. Fokuset rundt sammenhengen mellom musikk og politikk skrus av og på med konjunkturene, men det har alltid vært en fortløpende diskusjon om musikkens evne og vilje til å kommunisere med folk, noe som i seg selv kanskje har et politisk aspekt. Etter mitt syn kan ikke musikken bare velge seg bort fra en politisk funksjon, men dette er uansett et felt som krever analyse på mange plan.
Fjermeros nevner i den forbindelse et nokså nylig eksempel på politikk og sensur i norsk musikkliv, og vever deretter linjer frem og tilbake gjennom musikkhistorien.
- Fra 1939 til 1959 var det forbud mot å spille jazz i Aulaen i Oslo, antagelig etter et administrativt vedtak ved Universitetet. Da forbudet omsider ble opphevet, var det kanskje ingen tilfeldighet at den første konserten ble med Stan Getz - en utmerket, men dog hvit saxofonist. Uttrykket "negermusikk" var et fullt gangbart begrep i seriøse musikkretser i mellomkrigstida. Det sier noe om uforstanden som rådde. Som en motsats kan vi se på be-bop-musikken som oppsto rundt 1941-42.
- Den musikkstilen var helt fra starten et politisk uttrykk, med klare klasse- og rasemessige aspekter, som bl.a. foregrep borgerrettighetsbevegelsen. Charlie Parkers "Now's The Time" fra 1947 bød ikke bare på et nytt musikalsk uttrykk for sin tid, men også mye politisk sprengstoff, som senere ble videreført av bl.a. John Coltrane. Og det viser vel nettopp at også instrumentalmusikken også kan være "meningsbærende". Igor Stravinskij klaget i sin tid over at "litteratene" hadde tatt monopol på å tolke Beethoven, og mente at det bare var musikken alene som skulle telle. Så debatten om musikkens innhold har i alle fall pågått i 200 år, siden "Eroica"-symfonien dukket opp som en åpenbar hyllest til den franske revolusjonens helteideal.
- Musikk skaper kanskje ikke politikk, men politikk er definitivt med på å sette musikken i bevegelse, hevder Fjermeros. - Bare se på komponister som Weill, Eisler og Dessau, som alle sprang direkte ut fra Weimar-republikkens blomstrende kreativitet. Den perioden er en klar parallell til musikklivet på 60- og 70-tallet, spesielt i bruddet med tradisjonene. Eisler, som var Schönbergs stjerneelev sammen med Webern og Berg, endte opp med å bryte tvert med sin læremester, fordi han ønsket å distansere seg fra datidens ny musikk-miljø, som han oppfattet som forfinet og gjennomborgerlig. Senere falt Eisler ironisk nok i unåde i DDR, akkurat slik at han hadde gjort i både Hitler-Tyskland og Hollywood. Han ble kort sagt ødelagt av det systemet som i sin tid hadde bygd opp det han sluttet seg til. På 60- og 70-tallet skjer mye av det samme oppbruddet hos engelske og amerikanske komponister som Cornelius Cardew, Fredric Rzewski og Christian Wolff. Den sistnevnte brøt ut av kretsen rundt John Cage, mens Cardew tok et saftig oppgjør med sin læremester Karlheinz Stockhausen, som han nærmest mente forsvarte imperialismen.
Fjermeros mener at det fins tegn til en renessanse for en mer uttalt politisk musikk, der unge, norske komponister som Bendik Hagerup og Maja Ratkje har potensial til å trekke musikken - "den seneste av alle kunstarter" - i politisk retning.
- En komponist som Ratkje er interessant, nettopp fordi hun beiter på så mange teiger. I dag ser vi i det hele tatt en større vilje til å kommunisere over genregrensene. Utestedet Blå er kanskje det mest åpenbaresymbolet for denne utviklingen, der folk møtes i felles nysgjerrighet på både rock, jazz og samtidsmusikk. Den politiske musikken i vår tid må kort sagt finne nye politiske og kunstneriske uttrykk, samtidig som det selvsagt er et åpent spørsmål i hvor stor grad kunstmusikken kan nå ut til større grupper. Ultima-festivalen har på sin side bygget seg møysommelig opp år etter år, og har virkelig oppdratt et nytt publikum. I dag preges festivalen av et større mangfold og en mer ledig programsammensetning enn noen gang.
Og da er vi vel inne på det vi kan kalle realpolitikk. Ultima hadde vel neppe fungert så bra om ikke bl.a. Kulturdepartementet hadde sett verdien ved en slik festival?
- Ultima har vært helt avhengig av de offentlige tilskuddene, men jeg er ikke så sikker på om festivalen hadde dødd uten dem, heller. Det finnes jo heldigvis musikk som vil frem, uansett.
"Lydskrift 2002 – Musikkens Nødvendighet" er utgitt av Blåmann Musikkforlag, som du finner på denne nettsiden. I tiden fremover håper Ballade ellers å kunne bringe videre flere utdrag fra årets bok.
