Den glemte innkjøpsordningen

I 1985 ble det etablert en innkjøpsordning for nye norske fonogrammer, men fremdeles kjøpes bare 18% av utgitte fonogrammer inn av innkjøpsordningen. Samtidig kjøpes 81% av alle utgitte norske bøker inn. Innkjøpene av litteretur er altså 16-17 ganger større enn den tilsvarende for plater. - Det er på høy tid at fonogrammet får den anerkjennelse som kulturbærer som det fortjener, alternativet er å underkjenne store kunstnergruppers viktigste kommunikasjonsmiddel, skriver Leder av innkjøpskomitéen i Innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer, Erling Andersen i dette innlegget til Ballade.

Plater i reol

Av Erling Andersen, Leder av innkjøpskomitéen, Innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer:

De fleste er kjent med innkjøpsordningen for norske bøker, som ble etablert på 60-tallet. Intensjonene var å sikre norsk litteratur et økonomisk fundament, og dermed en bred og kvalitetsmessig produksjon av norsk skjønnlitteratur. I tillegg å gjøre norske bøker bedre tilgjengelige for publikum gjennom biblioteker, og å ta vare på den samlede norske litteraturproduksjon for ettertiden. Årlig brukes det om lag 66 millioner av det statlige kulturbudsjettet på innkjøp av norske bøker. Det er bred enighet om at innkjøpsordningen for bøker har hatt en enorm betydning for norske forfattere, forlag og bibliotek, - og i siste instans selvfølgelig også for det lesende publikum og for norsk kultur.

I 1985 ble det etablert en innkjøpsordning for nye norske fonogrammer (på det tidspunkt LP-plater og pr. i dag CDer), hvor intensjonene i prinsippet var de samme som for bokordningen.

Forskjellen mellom ordningene er først og fremst det økonomiske nivået: For plater brukes det årlig den lite imponerende sum av ca. 4 millioner kr. til innkjøp, etter at utgifter til administrasjon og moms er fratrukket. Vi har altså en innkjøpsordning for litteratur som er 16-17 ganger større enn den tilsvarende for plater.
Dette innebærer at bare 18 % av alle plater som sendes inn til vurdering kjøpes inn, mens sifrene kan snus for bøkers vedkommende: 81% av alle bøker kjøpes inn. I tillegg kjøpes gjennomgående det tredobbelte antall av hver utgivelse: 1000 eller 1500 bøker kontra 430 eller 550 plater.

Det er trolig flere grunner til at denne formidable forskjellsbehandling av to kulturbærere har fått bestå fram til dags dato. Det er nærliggende å anta at dette har sammenheng med følgende forhold:

Fonogrammet har ikke hatt den samme status som kulturbærer som boken.
Dette kan ha historiske forklaringer, ettersom boken har en historie som strekker seg over et halvt millennium, mens fonogrammets historie som allmenn kulturbærer i Norge ikke teller stort mer enn 50 år. ”Det frie, trykte ord” har en nesten enestående status hva angår offentlige myndigheters omsorg på kulturområdet. Dette avspeiles i bokordningens størrelse, og understrekes av det faktum at bøker er fritatt for moms, hvilket i seg selv betyr at staten gir avkall på flere hundre millioner avgiftskroner årlig, til glede for norsk bokomsetning.

Et eksempel: En plate med musikk av Edvard Grieg selges med fullt moms-påslag i butikk, og det er lite sannsynlig at den blir innkjøpt av innkjøpsordningen for plater. I tilfelle innkjøp, bare i et antall av ca. 500 eksemplarer. En bok om Edvard Grieg, derimot, er fritatt for moms og blir med stor sannsynlighet innkjøpt av bokordningen, i et antall av 1000 eller 1500 eks.

Fonogrammets manglende status henger sammen med at ”platebransjen” gjerne forbindes med den internasjonale underholdningsindustrien som tjener store penger på å skape internasjonale stjerner og markedsføre disse verden over.

Dette er imidlertid fjernt fra hverdagen til norske musikkprodusenter. Norske utgivere sliter med å få endene til å møtes, noe det finnes fyldig tallmessig belegg for i Brønnøysund-registrene. Det er nok å nevne ett profilert norsk selskap med nesten 300 norske utgivelser bak seg, Kirkelig Kulturverksted (KKV), som eksempel: Uten støtte fra sine eiere, som er, ja nettopp, forlagshuset Aschehoug, hadde KKV trolig vært nødt til å innstille virksomheten forlengst.

Forøvrig er det ikke tvil om at norsk musikkbransje, representert ved opphavsmenn, utøvere og musikkprodusenter, har vist manglende evne til å øve felles påtrykk overfor myndighetene. Dette er åpenbart også en årsak til innkjøpsordningen for fonogrammers elendige stilling. Bokbransjen har gjennom historien vært langt mer aktive i å påkalle kulturmyndighetenes oppmerksomhet for egne vilkår. Forfattere og forlag har også vært langt flinkere til å definere litteratur som (utelukkende) kultur, mens musikkprodusenter har fremstått som en brokete forsamling hvor skillet mellom børs og katedral har vært utydelig. På merkelig vis er det også mer suspekt å selge mange plater enn mange bøker, - plater opphører gjerne å være kultur hvis de selger mye, det samme gjelder ikke for bøker.

Fonogrammet er det viktigste kommunikasjonsverktøy opphavsmenn og utøvere innenfor alle musikalske sjangere benytter for å nå sitt publikum. Det er en varig dokumentasjon av egne verker og prestasjoner som disse kunstnergruppene er helt avhengig av. Fonogrammet synes å bli stadig viktigere ettersom nye musikalske uttrykk kommer til, - i mange tilfelle finnes disse kunstuttrykkene bare på fonogram.

Det er på høy tid at fonogrammet får den anerkjennelse som kulturbærer som det fortjener. Alternativet er å underkjenne store kunstnergruppers viktigste kommunikasjonsmiddel. Satt på spissen bør det i lengden være slitsomt å målbære et offentlig kultursyn om at Ibsen er viktigere enn Grieg?

Mangfoldet i norsk musikkproduksjon er stort, og kvaliteten innenfor de fleste sjangere er høy. Dette innebærer at den nåværende innkjøpsordningen for fonogrammer er helt ute av stand til å oppfylle sine intensjoner om å sikre produksjon, tilgjengelighet og dokumentasjon: Det er et skrikende misforhold mellom antallet norske kvalitetsutgivelser på CD og de 18% som ”på kvalitetsmessige kriterier” blir innkjøpt av ordningen. Ingen med et minimum av kjennskap til norsk fonogramproduksjon kan forsvare at over 80% av alle fonogrammer ”nulles” av innkjøpsordningen.
Ordningen utgjør overhodet ikke noe fundament for norsk kulturproduksjon pr. fonogram, som kan sikre en bred og kvalitetsmessig produksjon også i fremtiden. På sitt nåværende nivå makter den ikke å gjøre betydelige deler av norsk fonogramproduksjon tilgjengelig for publikum, og den tar heller ikke vare på de samme fonogrammene for kommende generasjoner.

Det er tegn til at politikerne etter hvert har oppdaget urimelighetene: Både den sittende regjering (Sem-erklæringen) og Arbeiderpartiet har programfestet en forbedring av innkjøpsordningen for norske fonogrammer. Det står altså et rent stortingsflertall bak ønsket om en endring.

Det er derfor med forbauselse en registrerer at regjeringen ikke med ett ord nevner oppgradering av innkjøpsordningen i det foreliggende forslag til statsbudsjett. Det er grunn til å forvente at kulturpolitikere fra flere partier tar ansvar for saken i høstens budsjettbehandling.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no