- Norsk populærmusikk selger best
- Hver dag lytter halvparten av alle nordmenn på en plate - eller et fonogram, som er samlebetegnelsen på lydinnspillinger. Det å lytte til en plate er dermed den mest vanlige mediebruken i norske hjem etter TV, aviser og radio, og langt mer populært enn å lese en bok eller se en video. Dette var utgangspunktet til Fagbokforlagets forlagsredaktør Dag Grønnestad da han skrev artikkelen "Fonogrammer" - som omhandler musikkplatens kår i Norge, utviklingen i plateselskapenes strukturer, og muligheter og problemer i forhold til internett som distribusjonsarena for musikk. Ballade har glede av å presentere denne omfattende artikkelen i fire deler, hvorav dette er første del.
Av Dag Grønnestad, forlagsredaktør i Fagbokforlaget
CD-platen har vært stort sett enerådende som lydmedium siden vinylplaten nærmest forsvant fra markedet i slutten av 1980-årene. Dermed har det heller ikke vært endringer av betydning i platebransjen siden den gang. En venter fremdeles på at elektronisk distribusjon av lydinnspillinger skal komme for fullt. I mellomtiden har mesteparten av platedistribusjonen flyttet til Sverige. Dette skriver
Norsk populærmusikk selger best
Platebransjen dreier seg i første rekke om populærmusikk. Internasjonal popmusikk står for mer enn tre fjerdedeler av all plateomsetning i Norge, mens omkring 5 prosent av omsetningen er fra klassisk musikk. Resten er norske plater i ymse kategorier, mest pop, men også jazz, folkemusikk, barnemusikk, kor og korps.
Populærmusikken står for mesteparten av omsetningen i Norge, men bare litt over halvparten av norske plater er utgitt innenfor populære musikksjangere. De såkalt smale sjangrene utgjør hvert år mer enn 40 prosent av de norske plateutgivelsene.
Tabell 1: Norske fonogrammer fordelt på genre 1999-2001 (antall/prosent):
 | | Antall | | | Prosent | |
| 1999 | 2000 | 2001 | 1999 | 2000 | 2001 |
| Barneplater | 7 | 27 | 10 | 2 | 7 | 3 |
| Folkemusikk | 33 | 29 | 47 | 11 | 8 | 13 |
| Jazz | 51 | 42 | 57 | 17 | 12 | 16 |
| Klassisk | 25 | 35 | 21 | 8 | 10 | 6 |
| Kor/korps | 13 | 14 | 10 | 4 | 4 | 3 |
| Rock/pop | 91 | 130 | 99 | 30 | 36 | 28 |
| Samtidsmusikk | 17 | 30 | 21 | 6 | 8 | 6 |
| Visemusikk | 34 | 25 | 32 | 11 | 7 | 9 |
| Diverse | 37 | 30 | 60 | 12 | 8 | 17 |
| Totalt | 308 | 362 | 357 | 100 | 100 | 100 |
Merk: Basert på påmeldte fonogrammer til Innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer.
Kilde: Musikkinformasjonssenteret
Et viktig trekk, som for så vidt gjelder for alle underholdningsmedier, er dessuten at norske produksjoner selger forholdsvis bedre enn utenlandske. Omsetningen av norske plater er i snitt nesten 50 prosent høyere enn antallet utgivelser skulle tilsi. Nordmenn flest vil helst ha artister som synger på norsk, eller som de på andre måter kjenner seg igjen i.
I 2001 er det registrert 357 plateutgivelser i Norge. Antallet registrerte norske plateutgivelser steg med over hundre fra første til siste halvdel av 1990-årene og var på sitt høyeste i 1998, da det var registrert 384 utgivelser i Norge. (1) Til sammenligning lanseres det om lag 2 000 internasjonale titler i Norge hvert år. (2)
Konsentrasjon og rasjonalisering
Det som er spesielt med platebransjen (og videobransjen) i forhold til de andre mediene, er at formidlingsteknologien har endret seg med jevne mellomrom. Gamle 78 rpm-plater ble erstattet av vinylplater - først 45 rpm (singler), deretter 33 rpm (LP) - som igjen ble erstattet av CD-plater. Hvert skifte i lydbærerteknologi har ført med seg et enormt oppsving i omsetningen med påfølgende endringer i bransjestrukturen. I den internasjonale platebransjen er man klar over dette, og har store forventninger til gjennombruddet for elektronisk distribusjonsteknologi.
Oppsvinget i platesalget etter introduksjonen av CD-platen har stanset, og platebransjen kan ikke lenger hente gevinst av folks behov for å erstatte sine gamle vinylplatesamlinger med nye CD-plater. I påvente av ny distribusjonsteknologi er hovedtendensen en konsolidering av bransjen gjennom konsentrasjon og rasjonalisering.
Plateselskapene slår seg sammen og skjærer ned
Plateselskapene i Norge deles gjerne i to grupper: de internasjonale selskapene, som er organisert i IFPI (International Federation of Phonogram Industries), og de norske selskapene, som er organisert i FONO (Foreningen for norske plateselskaper). Det er først og fremst blant IFPI-selskapene konsolideringen er merkbar, med sammenslåingen av Polygram og Universal i 1999 og EMI og Virgin i 2002. De norske selskapene er i hovedsak idealistiske foretak, men omkring større selskap, som Grappa, kan vi se konsentrasjonstendenser.
De såkalte IFPI-selskapene dominerer nærmest totalt omsetningen av fonogrammer i Norge, og står for mer enn 90 prosent av omsetningen. EMI/Virgin (24,9 prosent), Universal (24 prosent), Sony (15,1 prosent), Warner (10,4 prosent) og BMG (6,6 prosent) er de fem største, og står alene for over 80 prosent (markedsandeler 2001 i parentes). IFPI-selskapene har gitt ut en fjerdedel av alle norske plater i 1990-årene. Fire av fem har vært pop- eller rock-plater. Norsk klassisk musikk er imidlertid også forholdsvis godt representert hos IFPI-selskapene. Grunnen til det er at norske klassiske artister har en sterk posisjon på verdensmarkedet, og dermed også er hos IFPI-selskapene: Leif Ove Andsnes, Truls Mørk (begge EMI), Arve Tellefsen (Sony) og Marte Krogh (Universal) er noen av de mest kjente.
De mindre selskapene
Norske Gram var lenge det eneste norske plateselskapet som utfordret IFPI-selskapene, med trønderske storselgere som Åge Aleksandersen, D.D.E. og Terje Tysland i artiststallen. Selskapet, som blant annet var eid av TV2, ble imidlertid solgt til EMI høsten 1999. Våren 2002 ble selskapet praktisk talt lagt ned i forbindelse med store nedskjæringer i EMI internasjonalt og sammenslåingen av EMIs og Virgins norgeskontorer.
De norske plateselskapene står på sin side bak tre fjerdedeler av de norske plateutgivelsene. Over 90 av selskapene er organisert i FONO, mens registrerte selskaper teller nesten det dobbelte. De mange småselskapene er i all hovedsak idealistiske foretak. Disse betyr lite for omsetningen av plater i Norge, men de har, slik det heter i en svensk undersøkelse, en "viktig uppgift rent kulturellt, genom sitt bidrag till mångfalden inom musiken" (Statens pris- och konkurrensverk 1992: 19).
Bare én av fire plater på norske selskaper er pop- eller rock-plater. Dette skyldes at de fleste norske plateselskapene retter sine utgivelser mot forskjellige nisjer i markedet. Mindre selskaper, som Curling Legs (jazz), NOR (jazz og folkemusikk) og Buen kulturverksted (folkemusikk), spesialiserer seg gjerne på én enkelt sjanger. De største selskapene, som Aschehoug-eide Kirkelig Kulturverksted og Grappa Musikkforlag, gir på sin side ut plater innenfor en rekke sjangere. Grappa Musikkforlag opererer dessuten med egne etiketter på forskjellige sjangere: folkemusikk (Heilo), klassisk musikk (SIMAX) og viser og populærmusikk (Grappa).
Grappa har vokst til å bli en svært sentral aktør blant de norske selskapene. I tillegg til å gi ut plater på egne etiketter representerer Grappa det kjente jazzselskapet ECM i Norge, og har innledet samarbeid med jazzselskapet Curling Legs og Rune Grammofon (som distribueres av ECM), og med komponistforeningen om utgivelse av samtidsmusikk (Aurora). Barneselskapet, som gir ut halvparten av alle barneplater i Norge, eies av Grappa sammen med Egmont. Grappa er også medeier i Bare Bra Musikk, som er et salgsselskap for Grappa, Barneselskapet, Tylden og MajorStudio, og distributørselskapene Musikkoperatørene (MO) og Diskos Distribusjon.
Andre del av denne artikkelen blir publisert mandag 21. oktober.
Artikkelen er trykket i sin helhet i boken MedieNorge 2002 som kom ut på IJ-forlaget i høst. Boken inneholder også en mengde statistikk om fonogramområdet. Fonogramstatistikk kan du også finne på http://www.medienorge.uib.no/
