- De statlige norske orkestrene har i stor grad spilt fallitt
- Det er av avgjørende betydning for norske komponister at samtidsensemblene får økonomiske og administrative forhold som gjenspeiler den unike posisjonen de har i musikklivet, skriver Norsk Komponistforening i sin høringsuttalelse om "Musikkliv og musikkpolitikk", og fortsetter: - Det er ikke til å komme fra at de statlige norske orkestrene i stor grad har spilt fallitt i sin rolle som pådriver for nyskapning, og i svært liten grad gjør innspillinger av ny norsk musikk på eget initiativ. Her kan du lese Komponistforeningens offensive forslag til konkrete bedringer på feltet.
Av Henrik Hellstenius, nestleder, Norsk Komponistforening
Høringsuttalelse fra Norsk Komponistforening til utredningen: Musikkliv og Musikkpolitikk
Norsk Komponistforening vil benytte anledningen til på det sterkeste å understreke samtidsmusikkensemblenes betydning for den nye kunstmusikken i Norge. Det finnes ingen andre institusjoner som i tilsvarende grad ivaretar og oppmuntrer dette feltet som de, og det er heller ingen av de statlige institusjonene som tar med seg den nye norske kunstmusikken til utlandet som samtidsmusikkensemblene. Det er derfor av avgjørende betydning for norske komponister at disse ensemblene får økonomiske og administrative forhold som gjenspeiler den unike posisjonen de har i musikklivet.
Det er ikke til å komme fra at de statlige norske orkestrene i stor grad har spilt fallitt i sin rolle som pådriver for nyskapning. De statlige norske orkestrene gjør i svært liten grad innspillinger av ny norsk musikk på eget initiativ, de tar vanligvis heller ikke med seg nyere norsk musikk på sine utenlandsturneer. Dette er de utøvende musikkinstitusjoner i Norge som får absolutt størst andel av de statlige pengene, men det er altså ikke disse som bidrar til at den norske kunstmusikken blir kjent i Norge eller utlandet. Derimot har ensembler som Oslo Sinfonietta, BIT 20, Cikada, SISU, Saxofon Concentus, Stavanger Samtidsensemble osv, vært aktive med å bestille, fremføre og spille inn ny norsk kunstmusikk.
Det er derfor svært viktig sett fra komponistenes synsvinkel, at disse ensemblene får betingelser som gjør dem i stand å opprettholde og styrke sin virksomhet. Langdalen oppsummerer i kapittel to en «stige» som kan beskrive ensemblenes utvikling. Som han riktig påpeker så er det noen få ensembler som har klart å få på beina en egen administrasjon til å påta seg oppgaven å drive ensemblet, men ingen ensembler har kommet til det nivået at de har fått stillinger til musikerne. Langdalen antyder ganske forsiktig at: «Ensemblepolitikken kan ved en målrettet innsats av støttemidler bidra til at forholdet mellom den økonomiske/institusjonelle og den kunstneriske utviklingen er best mulig koordinert.»
Norsk Komponistforening har allerede for mange år siden påpekt at man i samtidsmusikken har et knippe ensembler hvor den kunstneriske utviklingen ikke har blitt ledsaget av en tilsvarende økonomisk utvikling. Eller for å si det på en annen måte: Vi har notert oss at uansett hvor godt disse ensemblene har gjort det, i Norge og i utlandet, så har de ikke fått endret sine grunnleggende vilkår.
De ordninger som kan etableres vil kunne være ulike fra ensemble til ensemble. For BIT 20 Ensemble i Bergen vil kanskje den mest naturlige utviklingen være å tildele et økt antall musikerstillinger i Bergen Filharmoniske Orkester, som kunne utgjøre et visst antall (f.eks. 50%) musikerstillinger til ensemblet BIT 20. I Oslo og Stavanger vil behovene kanskje være annerledes. Men uansett er oppgaven å gjøre noe med den anstrengte økonomiske situasjonen disse ensemblene konstant befinner seg i. Skal man satse ett enkelt sted for å profesjonalisere og styrke muligheten for nyskapning av norsk kunstmusikk, så er samtidsensemblene stedet å gjøre det.
