Steinar Ofsdal: - Kunst og kultur i markedets makt
Steinar Ofsdal er en av mange kulturarbeidere som reagerer kraftig på de stramme rammene kulturen får. Her kan du lese hans åpne brev til Kulturkomitteen i Stortinget, der han uttrykker sin bekymring over et samfunn som på alle plan blir mer rettet mot lønnsomhet. - Norsk Visearkiv er bare en liten, men viktig prikk i dette bildet. Men prikkene forsvinner en etter en, skriver Ofsdal, som også spør seg på hvorfor kulturpolitikerne har så liten slagkraft i det politiske miljøet.
Til Kulturkomiteen i Stortinget!
Av Steinar Ofsdal, pedagog, musiker og artist
Meldinga om at Norsk Visearkiv ikke klarer å holde hodet over vannet får kulturarbeidere over hele landet til å reagere.
Vi reagerer mot at et så viktig aktivum og daglig tilbud til brukere av alle slag, profesjonelle og amatører, stenger døra.
Men vår reaksjon er langt mer altomfattende. Vi reagerer mot et samfunn som på alle plan blir mer retta mot lønnsomhet, og hvor kunsten og kulturen blir fullstendig overlatt til markedsverdiens verden.
Vi som er kunstnere kjenner forøvrig denne verdenen godt. Vi er bare nødt til å finne ut hvordan vi skal kunne overleve, og de fleste av oss klarer kanskje å tilpasse oss denne markedsorienterte verdenen av tilbud og etterspørsel. Noen fikser det kanskje ikke.
Problemet er den politiske arenas manglende innsikt i og forståelse for hva kultur og tradisjoner betyr for et samfunn. Dette er svært grunnleggende problem som vi som arbeider med kultur har diskutert i årevis. Hvordan skal vi kunne nå fram med vårt syn til en samling folkevalgte når det er så fundamental lav forståelse for hvordan billedkunsten-dansen-musikken-litteraturen-teatret-you-name-it betyr for forholdet mellom mennesker og mellom nasjoner? Hvilken betydning den har for politikere som møter politikere! Forretningsfolk som møter forretningsfolk! Musikere som møter musikere! Mennesker som møter mennesker!
Forståelsen er der forresten hos mange av dere. Men hvorfor har dere så lite slagkraft i det politiske miljøet - i deres eget parti? Hvorfor klarer dere ikke å begeistre? For det er jo nettopp det det er snakk om - å begeistre, å bli begeistret, å si til andre at - dette er så viktig, dette må ikke gå til grunne, dette er grunnsteinene i vår tilværelse!
Norsk Visearkiv er bare en liten, men viktig prikk i dette bildet. Men prikkene forsvinner! En etter en. De blir ikke verdsatt, men vanskjøttet av politiske vedtak som bare vender nesa etter økonomisk lønnsomhet.
Se på kulturbudsjettet i Kongeriket Norge! Et cellofanpapir i tykkelse! Dere ser det jo selvsagt selv!
For Redd Barna har jeg vært så heldig å få reise to ganger langt inn i bushen i Mosambik. Møtt menneskene der. Møtt barna. Lært sangene deres. Danset de eldgamle dansene. Langsomt ble tankestoffet endret. Er virkelig ikke lykke forbundet med rikdom og velstand? Skulle det ha vært tilfelle, burde jo menneskeheten vært lykkeligere enn noensinne! Det er hvertfall ikke sant.
Mosambik var verdens fattigste land. På et senere tidspunkt vart det bare verdens 3. fattigste. Men hvordan kan man måle rikdom i et land hvor man bytter tjenester og varer, og hvor kulturlivet er så rikt? Hvor barnas ferdigheter i dans overgår profesjonelle dansere i den vestlige verden?
I Mosambik er det fortellingen, teatret, sangen og dansen som rår. Elementene som binder folk sammen, som bringer lykke og opplevelse. Selvsagt - i sterkt samspill med den harde kampen for tilværelsen.
Mennesket i den strømløse Mosambik-landsbyen Guro kan med rette ønske seg mye av det som vi har i den rike verden. Men kanskje har vi også mistet noe på veien? Mistet kontakten med kroppen vår? Mistet evnen til å oppleve teater, musikk, billedkunst, dans og den levende kunstformidleren som ser deg rett i øynene og vil begeistre deg?
På De Polynesiske øyer var det en tradisjon å sende en kano med fløytespillere en uke i forveien, hvis lederene på en øy skulle besøke lederne på en annen. Da kunne de stemme fløytene sine i samsvar med musikere på naboøya, lære seg de samme låtene - og være klare når hoveddelegasjonen ankom.
Historien trenger ingen kommentar.
Den massive komsumeringen av kultur gjennom media gjør det vanskelig for oss å ta tak i dette problemet. Det er vanskelig for oss i dag å forestille oss at for bare 100 år siden hørte folk sjelden musikk. Kanskje var det et korps på et hjørne en gang imellom. Noen oppsøkte konsertarenaer, noen gikk på teater - men det var nok ikke de fleste. Noen hadde nærkontakt med spelemenn i bygdesamfunnene, men det var nok ikke hverdagskost. Men når de hørte musikk, når de så et maleri, når de deltok i dans - da var opplevelsen enorm sterk!
Det faktum at vi idag har musikk og bilder overalt rundt oss i overflod tar tydeligvis fra oss denne opplevelsen og begeistringen. Og samtidig forsvinner forståelsen for at den levende kunstformidlingen, og den levende deltakelsen i kunst- og kulturuttrykk, er viktig.
"Vi har jo nok i massevis, og dessuten skal det lønne seg!"
Dere, det er på tide å tenke hele kulturlandskapet på en annen måte! Dere som er folkevalgte må være ydmyke overfor dette, og bruke tid og energi på å sette dere inn i hvilken betydning kunst og kultur har hatt og har for et samfunn.
Dere må begynne på springarkurs - dere må ringe Norsk Visearkiv når dere mangler teksten dere skal synge på neste fest - gå i teater og på utstillinger - lese Snorres saga - gå på rockekonsert i Spektrum - og ligge i telt på jazzfestivalen i Molde.
Start hver dag i Kulturkomiteen med å synge en sang. Ta med tamburin og dans en tarantella!
Tenk nytt! Vær med å snu en samfunnsmessig utvikling som fjerner mennesket fra menneskets grunnleggende uttrykk og behov!
Hilsen fra Steinar Ofsdal
--------------------------
Om du selv ønsker å si i fra til Kulturkomitteen på Stortinget, kan du sende din mening til denne adressen. Om du vil gjøre ditt syn kjent også her i Ballade, tar vi gjerne mot en kopi av brevet, sendt til oss på e-mail.
