Minimalistisk råskap på hardingfele
Synnøve Sæmundsdotter Bjørset er et lovende norsk talent på hardingfele. Med "Ram" debuterte hun nylig som soloartist, og har overbevist anmeldere i både Danmark og England. Musikkmagasinet The Wire gir Bjørset svært hederlig omtale, både for et sterkt og variert album, og for solid musikalsk håndtverk. - Jeg har nesten ikke turt å høre på plata! RAM var en debutplate, og det var utrolig skummelt å skulle lage den, sier Bjørset, som spiller konsert i London i morgen med prosjektet Music Of The North Lands.
Tittelen "RAM" er vel kanskje en betraktning rundt hvordan jeg spiller, min stil skal være sterk, minimalistisk, litt tøff og rå - eller ram, om du vil.
Dette inntrykket har hun tydeligvis klart å formidle til The Wires skribent Clive Bell, som skrev følgende om "RAM":
"Synnøve Sæmundsdotter Bjørset is a powerful young player of the harding fiddle. Still in her early twnties, Bjørset has studied with Håkon Høgelmo, a master of the traditional Hardingfele style, whose Utla Trio have devised their own overdriven, semi-improvised music that some might call power-folk. For her part, Bjørset is more extrovert and muscular than her teacher. "Hei So Dansa Jenta Mi" begins with wailing and howling thrills, "Halling" is flung out with abandon.
Yet this is dense music, weaving shifting drones and counter-melodies around every line; and when the bow jumps from one string to another, the resonating strings below ring out. Strange harmonies collide on " Hamlagrøen", evoking a peal of bells in a storm. A few tracks add guitar accompaniment; and the album's predominantly fierce mood breaks down for the slower paced melancholy of "Stillelåt".
We may scorn the Taliban for outlawing casette tapes, but as recently as the 19th century, Norwegians were burning Harding fiddles dunring religious revivals. These days, paople are less inclined to ban such music as the devil's work, or ascribe its power to Trolls. Yet Bjørset's eyes have a mad glint, and her playing melds tradidtional dicipline with lunatic abandon."
- Jeg blir jo litt smigret over denne omtalen, sier Bjørset, - jeg vet jo at jeg er litt gal, men det er morsomt at andre kan høre personligheten min igjennom musikken!
Michael Sommer fra det danske musikkbladet Folk & Musik ble også imponert over kvaliteten på Bjørsets spill:
"Det er klart tonesprog: kompetent, dygtigt, rutineret spillet. Med udpræget sans for hardingfelens unikke karakter som folkelig viola d'amore med de mange medklingende strenge - såvel som for hardingfelens karakter af strygerinstrument med rene intervaller og sprøde overtoner.
Yderligere er det også usædvanlig god musik: dynamisk og spændende frasering, massevis af flotte og veldisciplinerede forsiringer og overbevisende rytmisk bearbejdning.
Egentlig er jeg ikke tilhænger af princippet i en cd med 18 numre i træk for solo hardingfele. Heller ikke, selv om der som her medvirker en gæstemusiker - Anders Erik Rønne på Bouzouki - på nummer 3 og 15.
Formålet med en sådan CD vil normalt være dokumentarisk, måske pædagogisk, i værste fald nationalt og genremæssigt navnepilleri. Her synes jeg imidlertid, at kvaliteten trækker cd'en op af dyndet og berettiger udgivelsen. Jeg tror, at denne cd er for freaks: violininteresserede, hardingfeleinteresserede. Måske kan den også være en god omvender for den, der aldrig har fået hul på hardingfelemusikken og det særlige norske tonesprog."
Akkurat nå koser Bjørset seg på det som nærmer seg slutten på en tre uker lang turné med norsk, svensk, dansk, finsk og irsk folkemusikk.
- Det har vært helt herlig, men jeg har jo kuttet ut resten av verden mens vi har holdt på, livet har vært mellom veggene på en turn´buss på dagtid, og spillinger på kveldene. I morgen spiller vi på "The Purcell Room" på South Bank i London, og på søndag er turnéen over.
Etter dette har Bjørset ingen umiddelbare planer:
- Jeg er inne i en fase hvor jeg lærer mye, og bearbeider inntrykk. Skal jeg gi ut noe mer på plate som soloartist er det viktig at det er virkelig bra, det er alt for mange som gir ut materiale som bare er "greit". I mellomtiden jobber jeg med et bandprosjekt som skal spille inn arrangert folkemusikk kun med strykere. Vi prøver å utnytte mulighetene til det enkelte instrument, og så langt tror jeg vi har laget noe ingen andre har gjort før.
Gruppen, som med en ironisk tone til Briskeby har kalt seg Majorstuen, møttes på musikkhøgskolens folkemusikklinje, og har plukket reportoarer fra hverandre til noe Bjørset lover at kommer til å bli ganske så spesielt.
Er dette et sånt prosjekt som kommer til å få puristene til å fråde om "radbrekking av norsk musikktradisjon"?
- Jeg har ikke møtt noen purister, jeg begynner å tro at de er en myte. Det er vel noen som bærer seg og skriker ganske høyt, men det er fok som ikke har noen særlig peiling på folkemusikk. Jeg gidder i alle fall ikke å kaste bort energi på dem. De som er interesserte i, og glade i musikken, har stort sett ett felles mål, nemlig bra musikk.
Folkemusikkens, og i særlig grad hardingfelemusikkens problem er først og fremst at den ignoreres, mener andre:
- En kan spørre om kunnskapen om denne musikken er totalt fraværende blant musikkjournalister, skriver daglig leder for NOR-CD, Karl Seglem, til Ballade: - Denne musikken får svært sjelden noen som helst omtale i norske media, her til lands er det stort sett bare folkemusikkblader som skriver om denne tradisjonsrike musikken. Er de fleste rett og slett livredde for å lytte til denne musikken - og vurdere den som musikk?
Seglem gleder seg over at utenlandsk presse nå vier spalteplass til hardingfelemusikken, og konkluderer med at det nødvendigvis må være noe sannhet i påstanden om at hardingfela er "Norges viktigste hemmelege våpen".
