Vakkervarm melankoli
- Det er fryktelig frustrerende å ikke kunne et ord tysk når anmeldelsene er fulle av utropstegn, spesielt når man skjønner at det som står der er positivt. Dette er en av de få gangene jeg har gått god for den forhatte karakterskalaen mange journalister bruker, sier Ola Fløttum, som sammen med resten av The White Birch nå er plateaktuelle med "Star is just a sun". I kveld spiller de releasekonsert på Mono i Oslo.
Lavmælte The White Birch er ikke akkurat kjent for å samlebåndsprodusere plater. Utgivelsene kommer sjeldent, og uttrykket forandrer seg litt for hver gang. Denne siste gangen har det forandret seg mye: Man kan spore et regelrett stilskifte på "Star is just a sun", som er gitt ut på legendariske Glitterhouse Records og distribuert av norske S2 Records, i forhold til gruppens forrige plate, "People now human beings" fra 1998.
- Vi ville gjøre helomvending, og søke mot nye musikalske landskaper, forteller vokalist og pianist/gitarist Fløttum, som møter morgenfrisk på Teddy's Softbar sammen med bassist og med-låtskriver Ulf Rogde. Sammen med trommeslager Hans Christian Almendingen utgjør de to Oslotrioen The White Birch Bandet har hittil mottatt begeistrede kritikker på alt de har gitt ut, og det er absolutt ingen grunn til å tro at deres siste plate vil bli noe unntak. Men prosessen frem mot "Star is just a sun" har vært lang og slitsom, kan Rogde fortelle:
- Mens "People now..." var mer desperat, ville vi jobbe oss inn mot et helt neddempet uttrykk, der alle store fakter skulle skjæres ned, og erstattes med noe mer stabilt og organisk, med subtile, nesten umerkelige overganger.
Det har blitt bemerket fra mange hold at "Star is just a sun" har hentet mye av både inspirasjon og lydbilde fra Fløttums soloprosjekt Portrait of David, og platen "These days are hard to ignore".
- Det er nok noe sannhet i det, bekrefter Fløttum, som forteller at "These days are hard to ignore" ble til av materiale han hadde laget, som ikke passet inn i The White Birch sitt lydbilde. Sammen med Helge Sten, som produserte "People now human beings", satte han seg ned og begynte å diskutere hvordan man kunne ta The White Birch videre:
- For meg var det en åpenbaring å våge å strippe musikken ned på den måten, og ikke rope så høyt. Den prosessen skulle bli et viktig bindeledd til det "Star is just a sun" har blitt, sier Fløttum.
- Vi hadde jo snakket en del om å "ta ting ned" i The White Birch også, supplerer Rogde:
- Vi har vel egentlig kommet frem til en helt ny måte å lage musikk på. I forrige runde spilte vi inn en masse demo-versjoner, før vi gikk i studio, og bearbeidet dem til ferdig materiale. Underveis mistet vi en del av demo-kvalitetene på det ferdige produktet - noe av det umiddelbare nærværet forsvant. Dette føler vi at vi har klart å fange denne gangen.
Tiden mellom forrige plate og denne har vært en turbulent tid for bandet. Synthist Frode Løes Arnesen forlot dem, Rogde fikk en sønn, og Fløttum ble gift og skilt igjen. For å legge grunnlaget for lydbildet de ønsket seg, solgte Fløttum leiligheten, og flyttet inn i noe mindre. Mellomlegget ble brukt til å investere i et lite lydstudio, der mesteparten av det nye materialet skulle ta form:
- Vi hadde dårligere tid i studio forrige gang, men denne gangen tok vi oss mer tid, og prøvde å beholde et demo-aktig lydlandskap, sier Fløttum.
- Forrige gang lagde vi demoer, fikset dem opp, spilte dem inn i studio, og ga ut plate. Denne gangen tok vi med idéene rett i studio, og utviklet alt der. Veldig mye har blitt kastet underveis. Alt som ikke var sterkt nok melodimessig ble kassert, forteller Rogde, som også bemerker at en av grunnene til "star is just a sun" lyder så annerledes, er at bandet tok seg tid til å innta rollen som lyttere underveis:
- Vi måtte ta flere brekk for å få distanse nok til materialet til å kunne vurdere det som en lytter ville, og prøve melodiene om igjen.
Undertegnede ber om et eksempel på en slik prosess, og de to trekker umiddlebart frem låta "Beauty King", som åpenbart har vært en mal for hva de ville at "Star is just a sun" skulle høres ut som:
- Dette var i 2000, vi hadde dratt ut til en hytte på sørlandet for å finne ut av ting, en salgs "være eller ikke være"-stemning begynte å bli veldig påtrengende, forteller Fløttum:
- Det føltes som om vi stagnerte, og vi knotet innmari mye, og kom vel ikke frem til noe særlig konstruktivt...
- ...før den kvelden du satt og klimpret på gitaren ute på verandaen, skyter Rogde inn: - Vi begynte å nynne til noe Ola spilte, hørtes ut som et popriff. Vi fikk en slags god-vibb, som var utrolig befriende i forhold til alt det frustrerende. Derfra fikk vi den første smakebiten på hva denne plata skulle bli, og eksperimenterte oss videre til et lydlandskap som låta kunne leve videre i.
- Da vi kom hjem var dette en av de veldig få momentene vi hadde, men denne god-vibben ga liv til mye mer. Vi hadde fått med oss et slags ambient lyd-collage, og ut av dette vokste Beauty King frem. Det var deilig å lage en litt fengende låt som passet inn i en White Birch-sammenheng, smiler Fløttum forsiktig.
Rogde mener at en annen viktig låt, som på sett og vis reddet bandet, er "Love is so real": - Den fastslo på en måte det taktskiftet vi hadde lett etter så lenge, og viste oss den nye retningen musikken kom til å ta. Den ga oss næring til å fortsette prøve/feile-prosessen vi slet med. Plutselig skjønte vi at dette var bra. Nå visste vi i alle fall hva vi ville ha, selv om det var innmari frustrerende å ikke forstå hvordan vi hadde fått det til.
Det kreative rushet kom rundt juletider i 2000. Sangene kom snikende en etter en, og det ble mye å gjøre. Det nye studioet ga gode muligheter, men kunne også lett ha blitt en narsissistisk fallgruve, mener Rogde:
- Vi måtte hele tiden fokusere på å la de sterke melodiene dominere. Det er lett å bli henført av lydbildet, og forelske seg i sitt eget arbeide. Men setter man seg ned og hører på noe som har vært satt sammen på de premissene litt senere, vil det ofte fremstå som ganske internt og innholdstomt.
Med såpass lavmælt og inderlig musikk som The White Birch leverer, vil nødvendigvis også tekstene spille en viktig rolle. Men noe budskap eller konkret tematikk er ingen av musikantene interesserte i å gå inn på:
- Tekstene er betraktninger av forskjellig sort, uten at jeg ønsker å forklare noe mer enn det. Vi prøver å ikke legge for mange konkrete føringer på hva lytteren skal kunne oppleve, det er best om de er åpne for individuelle tolkninger, sier Fløttum.
- På en måte er de veldig utleverende, men det er en grunn til at folk flest lar dagbøkerne ligge i skuffen - selv om man selv kan synes at sitt eget liv er veldig spennende, blir det ikke nødvendigvis relevant eller interessant nok for andre. Samtidig skal tekstene være like sterke og ærlige som musikken legger opp til, uten fancy virkemidler og masse melodrama. Siden vi er to tekstforfattere, har vi gått mange runder med hverandre for å sørge for at tekstene er relevante og forståelige, uten å bli tabloid-personlige. Vi har ikke noe budskap som på død og liv skal frem, og er ikke spesielt opptatte av å belære folk, sier de.
Så det kommer ikke til å bli kampanje-musikanter på linje med Bob Geldof eller Michael Stype av The White Birch?
- Nei, ikke snakk om, repliserer Rogde lynkjapt. Når jeg hører Stype synge sånne tekster, ser jeg for meg ham i teksten, og da blir det veldig vanskelig å leve seg inn i det på egne premisser. Det ønsker vi å unngå, og lar derfor tekstene være så åpne som mulig.
Men for de som enda ikke har hørt platen - kan dere beskrive hva slags stemning dere har prøvd å skape?
- Det har vel blitt en slags god melankoli. Som alle andre musikere prøver vi vel å lage musikk vi selv synes er vakker. Plata handler mye om forsøk på å deale med kjærligheten, og hvor vanskelig dette kan være å få til, på godt og vondt.mener Fløttum - før han gir opp, og sier at det å beskrive egen musikk blir for vanskelig.
Nå kan det virke som om andre gjerne gjør den jobben for dem: Platesjefen på Glitterhouse Records uttalte "I really have to dig deep in my memory to remember a time that I have been more excited about music. Your record just pushes all the right buttons in my internal system." Tyske Der Spiegel har allerede utropt plata til en av årets viktigste utgivelser, og norsk følger opp rosen.
- Sånt blir man skjelven i knærne av, sier Fløttum stille - selv om han også som en del av Salvatore er godt vant med gode anmeldelser.
- Fine anmeldelser er hyggelig, for da vet vi at det i alle fall er en person som bryr seg om musikken vår, sier Rogde:
- Det er klart det er viktig med alle de dørene gode anmeldelser kan åpne også, men det viktigste er faktisk å få en slags bekreftelse på at noen hører og føler det samme som vi gjør i forhold til denne musikken som vi har jobbet med i fire lange år.
Om publikum kommer til å begeistres i like stor grad som anmelderne gjenstår enda å se - men turnéplanene er uansett klare:
- Vi spiller release-konsert i kveld på Mono, og på SoWhat! den 12 desember - før vi drar på Europaturné i januar. I første omgang kommer vi til å gjøre unna Tyskland, Østerrike og Sveits, så kommer vi tilbake til resten av Europa senere på våren, sier Fløttum.
