Sampling om verdier
- Gruppa Uro føler seg forfulgt av journalister som er opptatt av å omtale samples på hip hop-plater, skriver Geir Rakvaag i dette svaret til Lars "Lararus" Finboruds ballade-innlegg om sampling. Rakvaag mener at "Å antyde en slags allianse mellom journalister og platebransjen i slike forhold" er litt paranoid. Denne artikkelen er tidligere trykket i Dagsavisen.
Av Geir Rakvaag, Journalist i Dagsavisen
Den nye plata til hip hop-gruppa Uro inneholder en klarert sample av Sigurd Jansen. Om noen musikkjournalister skulle finne flere uklarerte samles på plata blir det nok bråk igjen. Lars Mørch Finborud, i Uro kjent som Lasarus, skriver i et innlegg på nettstedet ballade.no at "Journalistene går i samme fellen som en tilskuer i salen under "Anne Franks dagbok" som skriker til Gestapo-skuespillerne: Hun gjemmer seg på loftet". Han avslører manglende sans for journalistiske poenger når han mener at Dagsavisen og andre medier farer med "sladder" i slike sammenhenger.
Når en artist sampler en annen er dette et helt naturlig poeng å trekke fram for journalister i anmeldelser og intervjuer - som da Tommy Tee (med full klarering) brukte folkemusikk fra Sinikka Langeland i Warlocks "Flashbacks", eller klassisk barokk fra cembalisten Ketil Haugsand i Tee Productions "Dream On". Ikke fordi det er ulovlig, men fordi det er like naturlig å nevne som det ville vært om Uro skulle spilt inn en helt lovlig versjon av "Lys og varme". Så lenge originalartisten kan kjennes igjen er det opplagt at de skal ha sin del av æren for den nye produksjonen.
Begrepet sample er fortsatt relativt nytt, så flertallet av våre lesere har kanskje behov for å få vite at en sample er en musikksnutt som er klippet ut av en gammel innspilling, og brukt i en ny. Fenomenet er ikke så nytt at det er lov å gjøre sånt uten tillatelse. Dette ble det satt en stopper for etter flere innvendinger mot De La Souls album "Three Feet High And Rising" i 1989, og det går an å hevde at hip hop aldri ble like morsomt igjen etterpå.
I dag er det bare de største artistene som har råd til å holde på som de vil, og i utlandet jobber store advokatkontor med å klarere samples. I Norge er dette en utopi. Gatas Parlament måtte trekke tilbake førsteopplaget av albumet "Holdning over underholdning" i fjor, etter at det i et intervju i Dagsavisen kom fram at de hadde brukt deler av en gammel Steely Dan-låt i "Nå om da'n" uten å spørre først. Senere fikk Paperboys det samme problemet da det ble kjent at "Barcelona" inneholdt elementer av Lisa Ekdahls "Genom dig ser jag ljuset".
Begge disse samplene ville vært naturlig å nevne i omtaler av platene, selv om de hadde vært fullt lovlige. Å antyde en slags allianse mellom journalister og platebransjen i slike forhold er litt paranoid. Inntil videre er det liten grunn for ubemidlede norske hip hop-artister å tro på at industrien skal høre på deres argumenter for den kunstneriske verdien i å ta seg til rette i alle verdens platebunker. Den multinasjonale platebransjen snakker bare ett internasjonalt språk: penger. Men penger snakker ikke, de banner, sa Bob Dylan. Det gjør som kjent mange rappere også, så her burde det går an å komme fram til en ordning. Lars Mørk Finborud konkluderer på samme måte som vi gjorde, da vi kommenterte Gatas Parlament-affæren på denne plassen i fjor vår: Det er på tide at platebransjen finner fram til standardsatser for denne praksisen.
(Denne kommentaren inneholder elementer fra artikkelen "Forskudd på arv" fra ballade.no.)
Denne artikkelen er tidligere trykket i Dagsavisen, og gjengis her i sin helhet, etter samtykke fra artikkelforfatteren.
