Napster.no-saken: Dommen i sin helhet
Ballade bringer her videre den komplette dommen i Napster.no-saken, som gjaldt platebransjens krav om erstatning etter åndsverkloven § 55. - Uansett om det foreligger tapt platesalg eller ikke, har rettighetshaverne krav på rimelig vederlag for den utnyttelse av beskyttede verk som har skjedd via Bruviks sider, heter det i dommen. Retten la imidlertid vekt på at "den enkelte bruker på Napster.no har lastet ned musikk til sitt eget private bruk, og ikke i ervervsøyemed", og frifant Napster.no for ansvaret i denne sammenhengen.
År 2003 den 22. januar ble rett holdt i Tinghuset, Jul. Pettersens g. 2, Lillehammer.
Dommer: Dommerfullmektig Gunnar Holm Ringen med alm. bem.
Protokollfører: Dommeren
Saksøker: 1. TONO, NORSK SELSKAP FOR FORVALTNING AV FREMFØRINGSRETTIGHETER TIL MUSIKKVERK
POSTBOKS 9171 GRØNLAND, 0134 OSLO
2. NORDISK COPYRIGHT BUREAU
POSTBOKS 3064, DK-1021 KÖBENHAVN K
DANMARK
3. EMI NORSK AS
POSTBOKS 492, SENTRUM, 0105 OSLO
4. BMG NORWAY AS
POSTBOKS 7030, MAJORSTUA, 0306 OSLO
5. SONY MUSIC ENTERTAINMENT NORWAY AS
POSTBOKS 134, ØKERN, 0581 OSLO
6. UNIVERSAL MUSIC AS
POSTBOKS 2645, SOLLI, 0203 OSLO
Hjelpeintervenienter:
7. IFPI NORGE
SANDAKERVN. 52, 0477 OSLO
8. ANTIPIRATGRUPPEN I NORGE
C/O ADVOKATFIRMAET HAAVIND VISLIE DA
POSTBOKS 359 SENTRUM, 0101 OSLO
Prosessfullmektig: ADVOKAT HARALD BJELKE
V/ADV.FLM. ANDERS MEDIAAS WAGLE
ADVOKATFIRMAET HAAVIND VISLIE DA
POSTBOKS 359 SENTRUM, 0101 OSLO
Saksøkt: NAPSTER FRANK ALLAN BRUVIK
V/FRANK ALLAN BRUVIK
JEAN HEIBERGSV.50, 2614 LILLEHAMMER
Prosessfullmektig ADVOKAT MAGNUS STRAY VYRJE
POSTBOKS 1286 SENTRUM, 0111 OSLO
Sak nr: 02-00203 A. Saken gjelder: Krav om erstatning etter åndsverkloven § 55
Det ble avsagt slik dom:
Sakens kjerne:
Saken gjelder i hovedsak spørsmålet om den aktivitet Frank Alan Bruvik har utvist på nettstedet ”http://www.napster.no”, heretter Napster.no, utgjør et brudd på åndsverksloven, og om det finnes rettighetshavere som derved har erstatningskrav mot Bruvik.
Frank Allan Bruvik opprettet og drev nettstedet Napster.no fra ca. sommeren 2001 til det ble lagt ned i slutten av november samme år. Nettstedet vil bli nærmere presentert nedenfor under punket som saksforholdet.
Partene:
Saksøkerne representerer ulike sider ved musikkbransjen i Norge. En gjennomgang av disse og deres forhold til saken er nødvendig.
TONO er en forkortelse for Norsk selskap for forvaltning av fremføringsrettigheter til musikkverk. TONO virker som forvaltningsorgan for norske rettighetshavere til musikkverk (komponister, tekstforfattere til musikkverk, musikkforlag) etter åndsverksloven. Rettighetshaverne overdrar sine opphavsretter til TONO. Det ble opplyst at TONO per 16. november 2001 hadde slik forvaltningskontrakt med over 10.000 rettighetshavere, hvorav 168 var forlag. TONO ivaretar også fremføringsrettene til mange utenlandske rettighetshavere gjennom gjensidighetsavtaler og samarbeidsavtaler med søsterorganisasjoner om forvaltningen utenlandske opphavsmenns rettigheter i Norge.
Dette innebærer at fremføring av musikk hvor opphavsmennene er tilknyttet dette nettverket, krever TONOs tillatelse når fremføringen skjer til allmennheten.
TONO forvalter også lydfestingsretten, men denne er overdratt videre til NCB.
NCB er en forkortelse for Nordisk Copyright Bureau, og er hjemmehørende i København.
De mekaniske rettighetene, dvs. fremstilling og salg av beskyttet musikk, har TONO og dets nordiske søsterorganisasjoner sentralisert i NCB.
NCB fungerer på dette område som felles rettighetssentral (forvaltnings, innkasserings- og fordelingssentral) for de nordiske landene. Det er NCB som gir tillatelse til å fremstille plater, bånd og andre opptak, med gjengivelse av musikkverk og ledsagende tekster, og det er NCB som innkasserer for hver produserte plate eller bånd vederlag, som fordeles til rettsinnehaverne, dvs. komponister, tekstforfattere og forlag.
NCB har gjensidighetsavtaler med lignende selskaper i andre land om gjensidig representasjon.
På samme måte som TONO ivaretar fremføringsretten, ivaretar NCB således i Norge komponistenes og sangtekstforfatternes enerettigheter etter åndsverkloven for så vidt angår eksemplarfremstilling av fonogram, videogram, CD-ROM, etc.
EMI Norsk AS, BMG Norway AS, Sony Music Entertainment Norway AS og Universal Music AS er norske fonogramprodusenter som representerer alle rettigheter til sine egne produksjoner, og tilsvarende for produksjonene til disses respektive internasjonale morselskaper samt disses datterselskaper.
De artister, musikere, sangere, etc, som medvirker, har som regel overdratt sine rettigheter i innspillingen til fonogramprodusentene, slik at plateselskapene også representerer de utøvende kunstnere retter etter åndsverkloven § 42.
IFPI Norge. IFPI er en forkortelse for International Federation of the Phonografic Industry, og er den internasjonale føderasjon av plateselskaper, altså plateprodusentenes interesseorganisasjon. Den omfatter mer enn 1000 medlemmer på verdensbasis, og arbeider for å ivareta produsentenes opphavsrettigheter og økonomiske rettigheter.
IFPI har avdelinger i forskjellige land, herunder i Norge.
Antipiratgruppen i Norge. Gruppen har som formål å forebygge og bekjempe ulovlig utnyttelse av videogrammer, fonogrammer og fjernsynssendinger. Gruppen består av ulike organisasjoner med interesser i bransjen, så som NCB, IFPI Norge, Produsentforeningen, Norsk Videogramforening og Norsk Kabel-TV Forbund.
Saksøkt er enkeltmannsforetaket Napster Frank Allan Bruvik. Innehaver er Frank Allan Bruvik, Lillehammer. Foretaket ble registrert i enhetsregisteret 17. februar 1999. Foretaket var innehaver av Internett-domenet ”napster.no”. Foretaket har ikke hatt noen ansatte.
Sakshistorie:
Den rent rettslige siden av saken fikk sin begynnelse ved at forliksmegling ble foretatt i Lillehammer forliksråd den 13. februar 2002. Saken ble her henvist til retten. Saksøkerne tok ut stevning mot saksøkte den 22. mai 2002. Hovedforhandling ble avholdt i Tinghuset på Lillehammer 18. –20. november 2002. Som prosessfullmektig for saksøkerne møtte advokatfullmektig Anders Mediaas Wagle. For øvrig møtte for saksøkerne Inger Elise Mey og Cato Strøm fra TONO, samt Sæmund Olav Fiskvik og Øyvind Svennby fra IFPI. Saksøkte møtte med prosessfullmektig, advokat Magnus Stray Vyrje, samt rettslig medhjelper Hilde Kindem Nordstrand. Det ble avsagt kjennelse om at Øivind Svendby kunne være til stede under hele hovedforhandlingen. Det ble videre enighet mellom partene om at Hilde Kindem Nordstrand fratrådte som rettslig medhjelper. Hun fulgte således saken fra tilhørerbenken. Fra saksøkersiden avga Strøm, Fiskvik og Svendby forklaring. Saksøkte avga forklaring. Andre vitner ble ikke avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saksforholdet:
Det sentrale i saken er Frank Allan Bruviks drift av nettstedet Napster.no. Det fremgår av utskrift fra søk i det norske domeneregistreringsforetaket NORIDs WHOIS-database at nettstedet ble registrert 4. oktober 2000. Innehaver av domenet var enkeltmannsforetaket NAPSTER Frank Allan Bruvik. På nettstedet var det mulig å laste ned musikk. Siden ble drevet i alle fall høsten 2001, og ble lagt ned 20. eller 21. november 2001.
Napster.no inneholdt diverse linker (pekere) til musikkverk som var lagt ut på forskjellige adresser på Internett og fungerte som et nettsted for nedlasting av musikk fra Internett i mp3-format. Mp3 er betegnelsen på den komprimeringsteknikk som brukes for å overføre – så kalt rippe- musikkfiler fra vanlig format. Gjennom denne teknikken reduseres datamengden til ca. 1/12 av den opprinnelige. Derved vil det være langt raskere å laste ned en mp3-fil enn om den skulle lastes ned i opprinnelig format.
Nettstedet var åpent for alle med tilgang til Internett, og ved å taste inn ”www.napster.no” i nettleserens adressefelt kom man direkte til forsiden på nettstedet.
På Napster.no var det linker til forskjellige undersider med hitlister over bl.a. ”Mest populære”, ”Norge Topp 20” osv. Klikket man seg videre til en av disse listene, lå det der linker til de enkelte musikkfilene. Saksøkerne foretok en undersøkelse av sidene den 29. oktober 2001, og kom frem til at det under Napster.no fantes 171 linker til forskjellige musikkverk lagt ut på Internett. Når brukeren klikket på en av linkene, fikk man automatisk muligheten til å laste ned dette musikkverket. Man ble da viderekoblet til det stedet hvor denne musikkfilen lå og kunne laste ned filen. Ingen av de mp3-filene man kunne laste ned lå altså på nettstedet Napster.no. Man havnet ikke gjennom denne operasjonen over på siden hvor musikkfilen lå, men befant seg fremdeles på Napster.nos sider etter at filen var lastet ned. Etter denne operasjonen var musikkfilen lastet ned på brukerens egen pc. Han kunne da bl.a. avspille musikkverket og/eller kopiere filen over på andre lagringsmedier. Det er ikke omstridt at verken Bruvik eller de som lastet ned musikk via Napster.no noen gang betalte vederlag til eventuelle rettighetshavere.
Nettstedet hadde videre en egen ”legg til en mp3?”-funksjon. Dersom brukerne valgte denne linken, kom det opp en tabell hvor man måtte/kunne legge inn visse opplysninger. I tabellen var det innfyllingsfelter for artist, tittel, mp3 URL (altså nettadressen til den musikkfilen brukeren ville informere om), passord (dersom det trengtes for å få tilgang til adressen hvor den nye musikkfilen lå), din side og din URL (hjemmesideadressen til brukeren). Det nye verket kunne imidlertid ikke lastes ned fra Napster.no før Bruvik hadde lagt det ut på en av sidene under Napster-området.
Napster.no inneholdt videre en intern søketjeneste, hvor man kunne søke på artist eller sang for å få svar på om den aktuelle låten var tilgjengelig fra Napster.no.
Napster var et kjent begrep innenfor området nedlasting av musikkfiler fra Internett før Napster.no ble en realitet, fordi det tidligere hadde eksistert et mye omtalt amerikanske nettsted for utveksling av mp3-filer som het Napster.
Et annet nettsted, på Internett-adressen ”http://216.169.106.21/napster/", har også vært tema i saken. På denne adressen lå sider som da saksøkerne besøkte nettstedet i slutten av oktober/begynnelsen av november 2001 hadde tilnærmet det samme innholdet som Napster.no. Ved siden av at dette nettstedet inneholdt linker til musikkverk lagt ut på Internett, var det også lagt ut musikkverk direkte under dette området. Nettstedet ble lagt ned nesten samtidig med Napster.no. Det fremkom under hovedforhandlingen ingen opplysninger om at det var gjort undersøkelser for å finne ut hvem som hadde lagt ut materialet på denne adressen.
Bruvik har bestridt at han har noe med denne siden. Retten tar stilling til ansvarforholdet under rettens merknader.
Spørsmålet i saken er om Bruviks handlinger er i strid med saksøkernes rettigheter etter åndsverksloven og om saksøkerne derved har et erstatningskrav mot Bruvik, særlig som en følge av at virksomheten har medført et tapt platesalg.
Saksøkerne har i det vesentlige anført:
- Linking er selve kommunikasjonsformen på Internett. Et erstatningsansvar for Bruvik i denne saken har imidlertid ingen betydning for adgangen til å legge ut linker/pekere til andre nettsteder hvor det ligger beskyttet materiale på – så lenge dette ikke er lagt ut i strid med åndsverkloven. Slik lojal linking til lovlig tilgjengeliggjort materiale vil fremdeles være tillatt. Saken gjelder kun ansvar for direktelinking til musikkfiler som er ulovlig kopiert og lagt ut på Internett. Det er derfor ikke relevant å anføre at et ansvar mot Bruvik vil krenke ytringsfriheten.
- Bruvik er den ansvarlige:Begge Napster-sidene var allment tilgjengelige nettsider, som hvem som helst uten videre kunne besøke. Hvem som helst kunne også laste ned musikk fra sidene uten å betale for det. Bruvik var den som opprettet og driftet sidene og er den som skal gjøres ansvarlig for de tap rettighetshaverne har blitt påført som en følge av virksomheten.
- Krenkelse av saksøkernes rettigheter:Felles for alle filene som det ble linket til var at de var lagt ut i strid med det vern rettighetshaverne har etter åndsverkloven. Bruviks aktivitet har krenket ulike rettighetshavere på flere måter:
- Ulovlig tilgjengeliggjøring for allmennheten ved fremføring, jf. åndsverkloven § 2
Den aktiviteten Bruvik har utvist på disse stedene innebærer en ulovlig tilgjengeliggjøring for allmennheten ved fremføring, og utgjør en krenkelse av opphavsmennenes rett etter åndsverksloven § 2. Tilgjengeliggjøring utenfor det private området rammes av § 2 når tilgjengeliggjøringen skjer enten ved fremføring, spredning eller visning, jf. 2. ledd. Å gjøre et verk tilgjengelig på Internett er utvilsomt utenfor det private området. Det er ikke noe krav om at noen benytter seg av tilgjengeliggjøringen for at det skal foreligge et brudd på § 2. Det å legge ut direktelinker til ulovlig opplastet musikk utgjør en fremføring. Ved tolkingen av § 2 er det viktig å fremheve at den norske åndsverkloven bygger på en dynamisk tolking av begrepene, slik at rettighetshavernes stilling ikke blir svekket ved bruk av ny teknologi. Det er ikke riktig som saksøkte hevder at en fremføring betinger en begynnelse og slutt. Verken lovforarbeidene eller rettspraksis opererer med et slikt krav. Det vises til dommen i NJA 1980 s. 123 Mornington, hvor den svenske Högsta Domstolen kom til at plassering av TV-apparater i hotellrom var å anses som offentlig fremføring og dermed avgiftspliktig.
To nordiske avgjørelser har stor betydning for vår sak. Det gjelder dom avsagt av Högsta Domstolen av 15. juni 2000 og dom avsagt av Vestre Landsrett av 20. april 2001. Saken for Høsta Domstolen gjaldt spørsmålet om brudd på den svenske opphavsrettsloven ved at en person, Tommy Olsen, hadde lagt ut linker til musikkfiler på Internett. Högsta Domstolen fant at forholdet rettslig skulle karakteriseres som offentlig fremføring, jf. dommens s. 6 nederste avsnitt, hvor det heter at:
”Det i målet aktuella tillgängliggörandet av musikfilerna är därför at bedöma som offentlig framförande...”
Saken for Vestre Landsret gjaldt to saksøkte som i likhet med saksøkte i den svenske avgjørelsen hadde lagt ut linker til musikkfiler på Internett. I likhet med Högsta Domstolen la Vestre Landsrett til grunn at tilgjengeliggjøring av en link til en musikkfil innebar en tilgjengeliggjøring for allmennheten av musikken på denne filen, og at forholdet rettslig skal karakteriseres som offentlig fremføring, jf. dommens s. 33:
”[…] findes de ved at opprette direkte links til musiknumre, som andre ulovlig havde uploaded, selvstændigt at have tilgængeliggjort musiknumre for almenheden på en måde, der må sidestilles med offentlig fremførelse, jf ophavsretslovens § 2.”
Avgjørelsen har stor betydning også for tolkingen av det tilsvarende begrep i den norske loven, siden det på dette området i opphavsretten foreligger nordisk rettsenhet.
Rettighetshavere etter åndsverkloven § 2 er opphavsmennene, altså komponistene og tekstforfatterne, gjennom TONO. Det foreligger ikke samtykke til den aktiviteten den tilgjengeliggjøringen Bruvik har foretatt.
Når en offentlig fremføring skjer ved hjelp av et ulovlig fremstilt eksemplar, krenker den også de utøvende kunstnernes og fonogramprodusentenes retter. Det følger av åndsverksloven § 54, 1. ledd bokstav d, jf. hhv. §§ 42 og 45. Opplastingen av de filene som Bruvik har linket til forutsetter minst en forutgående eksemplarfremstilling, siden det på den tiden filene ble lagt ut ikke ble gitt ut musikk i mp3-format. Når denne kopieringen ble lagt ut på Internett er eksemplaret fremtilt med hensikter som ligger utenfor rammen av privatkopieringsadgangen i § 12, og derved ulovlig. Produsentene og de utøvende kunstnere utenfor EØS-området har også fremføringsrettigheter etter åndsverkloven.
Plateselskapene som forvalter disse rettighetene har ikke samtykket til denne tilgjengeliggjøringen for allmennheten.
Subsidiært: Ulovlig tilgjengeliggjøring for allmennheten ved spredning
Dersom Bruviks virksomhet ikke anses som fremføring i lovens forstand, dreier det seg om spredning. Også da vil saksøkernes retter etter åndsverksloven være krenket. For opphavsmennenes retter, følger dette direkte av åndsverkloven § 2. Disse rettene er det TONO som ivaretar. For de utøvende kunstneres og fonogramprodusentenes vedkommende følger retten til å forby Bruviks aktivitet av åndsverkloven § 54, 1. ledd bokstav d, jf. §§ 42 og 45. Disses retter ivaretas av plateselskapene.
Uansett om Bruviks virksomhet anses som fremføring utenfor det private område eller spredning utenfor dette området, har han krenket saksøkernes retter etter åndsverkloven og det foreligger erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag.
Atter subsidiært: Medvirkning til ulovlig tilgjengeliggjøring for allmennheten
Bruviks handlinger må i alle fall karakteriseres som medvirkning til ulovlig tilgjengeliggjøring for allmennheten. Dette ansvaret følger av åndsverksloven §§ 55, jf. 54, 2. ledd, jf. 54, 1. ledd bokstavene a, b og d..
Medvirkning til ulovlig nedlasting:
I alle tilfelle har Bruvik medvirket til ulovlig kopiering. Han har gjennom linkingen på Napster.no medvirket til brukernes ulovlige nedlasting. Bruviks medvirkning har skjedd i ervervsøyemed, og han kan derfor ikke påberope seg ansvarsfritak etter åndsverksloven § 12. Ved vurderingen av om nedlastingen er i strid med § 12, må det særlig legges vekt på at nedlastingens omfang og at filene som lastes ned er ulovlig tilgjengeliggjort for allmennheten.
Subsidiært anføres at han har bidratt med fremmed hjelp, jf. 2. ledd if. Det dreier seg om en krenkelse av retter som NCB og plateselskapene ivaretar etter åndsverksloven §§ 2, 42 og 45.
Særlig om nettstedet ”http://216.169.106.21/napster”:
Bruvik er den ansvarlige for denne siden. Det vises bl.a. til at siden hadde tilnærmet det samme innholdet som Napster.no. I alle fall har han en så nær forbindelse til den som har driftet siden at det hele har preg av å være et samarbeidsprosjekt. Også dette nettstedet ble stengt innen 24 timer etter stengingen av Napster.no, noe som viser at Bruvik hadde kontroll også over dette nettstedet.
I forhold til linkingen vises det til anførslene for Napster.no, jf. ovenfor. I tillegg til de krenkelser som skjedde under Napster.no, ble det på denne siden også lagt ut ulovlig musikk, nærmere bestemt 22 filer. Dette utgjør en selvstendig krenkelse i form av ulovlig eksemplarfremstiling. Musikkbransjen ga på dette tidspunktet ikke selv ut musikk i mp3-format. Ved å legge disse ulovlig kopierte filene på nettet skjedde et nytt brudd, nå ved ulovlig tilgjengeliggjøring for allmennheten.
Subsidiært anføres at Bruvik uansett har medvirket til handlingene, altså medvirket til ulovlig tilgjengeliggjøring for allmennheten og medvirkning til ulovlig eksemplarfremstilling.
Uansett dreier det seg om medvirkning til ulovlig kopiering.
Oppsummering:
Konklusjonen er at rettighetshaverne har krav på erstatning fra Bruvik, jf. åndsverkloven § 55, jf. § 54, 1. ledd a, b og d. Bruvik har opptrådt forsettlige eller grovt uaktsomt, eller i alle fall culpøst. Dersom Bruvik har vært i villfarelse, dreier det seg om en rettsvillfarelse, som ikke fritar for ansvar.
Erstatningsutmålingen:
Som det fremgår ovenfor foreligger det ansvarsgrunnlag. Det er heller ingen tvil om at den aktivitet Bruvik har bedrevet har medført tap for saksøkerne, bl.a. i form av tapt omsetning. Det eksakte tap er imidlertid vanskelig å dokumentere nøyaktig, noe det heller ikke er krav om, jf. bl.a. Rt. 1964 s. 65.
For det første foreligger det omsetningstap. Brukerne har, i stedet for å kjøpe en cd-singel, lastet ned fra Bruviks sider. I utgangspunktet regner en med at en nedlastet mp3-fil fra Napster.no ledet til ett tapt salg av cd-singel. Platebransjen opererer med minimum 15 kroners dekningsbidrag per eksemplar av en cd-singel. Napster.no var Norges største nettsted for nedlasting av musikk, og det må legges til grunn at tusenvis lastet ned musikk fra Napster.no i stedet for å kjøpe cd-singel/-album i butikken. Dersom man legger til grunn at siden bare var aktiv i tre måneder, er man sikker på at tallene i alle fall ikke blir for store. Med utgangspunkt i tallet for totalantallet ”request” som er lagt frem, trukket fra for treff på frames etc. har antall reelle visninger i alle fall vært 180.000 i denne 3-månedersperioden. Det kan i alle fall legges til grunn at minst 20 % av treffene har resultert i nedlasting. Minimum nedlastede filer er derfor 36.000. Dette har ledet til salg av 36.000 færre solgte cd-singler, noe som gir et nettotap på 36.000*15= kr 540.000,-. I tillegg har aktiviteten også medført en reduksjon i salg av album. Den samlede erstatningen må fastsettes skjønnsmessig. Ved bevisvurderingen må det legges vekt på at saksøkte ikke har vært villig til å gi opplysninger om besøkstall etter at det ble klart at han ble rettsforfulgt. Det vises til uttalelser om dette fra Høyesterett i dom inntatt i Rt. 1932 s. 587.
Uansett om det foreligger tapt platesalg eller ikke, har rettighetshaverne krav på rimelig vederlag for den utnyttelse av beskyttede verk som har skjedd via Bruviks sider. Det vises til dom fra Agder lagmannsrett av 22. september 1987. Saksøkerne skal stilles som om Bruvik hadde kontaktet rettighetshaverne og inngått en avtale med dem. Det er naturlig å tenke seg at rettighetshaverne –hvis de hypotetisk sett hadde inngått en slik kontrakt- hadde krevd samme godtgjørelse som om de selv solgte cd-singler, altså kr 15,- per nedlastet eksemplar.
Bruviks virksomhet har også bidratt til markedsforstyrrelser, og derved tap for rettighetshaverne. Dette kreves også erstattet, idet det igjen vises til Agder lagmannsretts dom av 22. september 1987. Blant annet medfører slike sider at det er vanskeligere for rettighetshaverne å lage et legitimt marked for salg av musikk mot vederlag på Internett. Slik aktivitet ødelegger også folks holdninger, noe som krever mottiltak bl.a. i form av holdningsskapende reklame.
Saksøkerne har også krav på å få dekket kontrollomkostninger i forbindelse med saken. Det vises også her til uttalelser inntatt i Agder lagmannsretts dom av 22. september 1987. Det er brukt enorme ressurser på å klarlegge omfanget av krenkelsen, anslagsvis dreier det seg om samlet ca. 130 dagsverk fra IFPIs og TONOs side.
Det er viktig å statuere et strengt økonomisk ansvar. Det dreier seg om bevisst utnyttelse av andres verk. Erstatningsansvaret bør ikke lempes.
Uavhengig av tap og skyld har rettighetshaverne krav på nettofortjenesten. Dette følger av åndsverkloven § 55, 2. ledd. Det vises også til Borgarting lagmannsretts dom av 19. juni 1996. Beløpet skal beregnes ut fra det vederlag opphavsmennene ellers ville fått. Også her er det naturlig å legge rettighetshavernes nettofortjeneste på kr 15,- per nedlastet fil til grunn. Erstatning fastsatt etter denne bestemmelsen kan heller ikke lempes etter skadeerstatningsloven § 5-2.
Saksøkerne har videre krav på oppreisning pga. ikke-økonomisk tap, jf. åndsverkloven § 54, 1. ledd, 2. punktum. Dette gjelder imidlertid bare opphavsmennene og de utøvende kunstnere, men må gjelde tilsvarende for de som innehar rettighetene til disse altså TONO og NCB.
I tillegg kommer tap som en følge av nedlastingen foretatt fra det andre Napster-området.
Det eksakte erstatningsbeløpet må bli å utmåle etter rettens skjønn, jf. tvistemålsloven § 192.
Saksøkeren la under hovedforhandlingen ned slik påstand:
1. Napster Frank Allan Bruvik v/ Frank Allan Bruvik dømmes til å betale saksøkerne erstatning fastsatt etter Rettens skjønn, med tillegg av forsinkelsesrenter, p.t. 12 %, fra forfall til betaling skjer, jf. forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd.
2. Napster Frank Allan Bruvik v/ Frank Allan Bruvik dømmes til å erstatte TONO, Norsk selskap for forvaltning av fremføringsrettigheter til musikkverk, Nordisk Copyright Bureau, EMI Norsk AS, BMG Norway AS, Sony Music Entertainment AS og Universal Music AS deres saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrenter, p.t. 12 %, fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer, jf. forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd.
Saksøkte har i det vesentlige anført:
Hovedspørsmålet er om man kan si at det å legge ut en peker på nettet er en form for tilgjengeliggjøring for allmennheten, slik at det opphavsrettslig kan sies å foreligge en fremføring utenfor det private område. Dersom det å legge ut en peker er slik fremføring, rammer dette også pekere til verk som er lagt ut på nettet med rettighetshaverens samtykke. Det er altså ikke relevant å sondre mellom så kalte referansepekere og dyp-pekere. Det sentrale vil være om pekeren går til et beskyttet verk. Det vises til Daniel Westmans uttalelse om dette inntatt i Lov&Data nr 62, juli 2000.
- Krenkelse av saksøkernes rettigheter:
En gjennomgang av de ulike rettskildefaktorene er nødvendig for å avgjøre spørsmålet.
Begrepet er ikke definert i loven, men språklig sett er det mest naturlig å likestille en peker med en fotnote eller en kildehenvisning i en bok. En peker formidler ingen suksessiv opplevelse.
Forarbeidene til åndsverksloven gir uttrykk for et statisk fremføringsbegrep. Det vises til uttalelse inntatt i Ot. prp. nr. 26 (1959-60) s. 16, annen spalte, hvor det bl.a. heter at:
”De regler som loven inneholder om fremføring, er imidlertid utformet med tanke på det som i dag naturlig går inn under denne betegnelsen.”
Det er ingen lovforarbeider utarbeidet i forbindelse med de mange endringer som åndsverksloven har gjennomgått, som har antydet at det å legge ut en peker er opphavsrettslig fremføring.
I norsk rettspraksis finnes heller ingen uttalelser om at det å legge ut en peker på Internett kan karakteriseres som opphavsrettslig fremføring. Den saken som i problemstilling kommer nærmest opp til vår sak, er den så kalte piratsmartdommen inntatt i Rt. 1995 s. 35. Her kom Høyesterett til at det å selge smartkort som kunne ta inn kodede sendinger ikke var fremføring i åndsverklovens forstand. Det heter i dommen at:
”Domfelte har nok ved salget av ”smartkortene” gjort det mulig for kjøperne å skaffe seg tilgang til å se filmene, men jeg finner det anstrengt å si at han ved salget – som for øvrig i tid ligger forut for sendingen av filmene – selv har fremført dem.”
Det fremgår av denne dommen at fremføringsbegrepet ikke omfatter handlinger som bare muliggjør fremføring. En peker er bare en henvisning til verk og må behandles på samme måte. Det vises også til Oslo tingretts dom av 5. juni 2002, hvor det av gjengivelsen av forelegget utferdiget av ØKOKRIM at det å legge ut pekere ikke ble oppfattet som ulovlig utbredelse, i alle fall ikke ulovlig fremføring.
Saksøkerne viser til to avgjørelser, en fra Danmark og en fra Sverige, som begrunnelse for en utvidende tolking av fremføringsbegrepet. Disse to dommene har mindre vekt enn det saksøkerne hevder, fordi den nordiske rettenheten på området er mindre enn det saksøkerne hevder. Det vises til kildenoten til Karnov til åndsverkloven hvor det bl.a. heter at: ”…Veiledning kan derfor hentes i våre nabolands rettskilder, selv om det på flere områder er viktige forskjeller, ikke minst i rettspraksis.”
Den gang kontorsjef W. Weincke skrev i NIR 1962 s. 259 flg. en artikkel om Nordiske disharmonier på opphavsrettens område. På s. 267 heter det bl.a. at:
”Derimod er der ikke fuld overensstemmelse, når det gælder retten til at gøre verket tilgængeligt for almenheten.”
Advokat Harald Bjelke har skrevet en artikkel med tittelen ”The Development of Nordic Copyright in the Light of Court Usage”. Artikkelen er inntatt i NIR 1991 s. 33 flg. Her heter det bl.a. at: ”Although the laws are largely a result of Nordic cooperation, one cannot simply assume that they are applied in identical ways. Before discussing the more significant judgements pronounced under the present Nordic copyright legislation, a warning may therefore be in order. Differences exists even in those parts of the present copyright legislation which have evolved by the Nordic legislative cooperation. Where laws texts are similar differences may occur in statements in preparatory materials and reveal a difference.”
En viktig forskjell mellom den norske og svenske rettstilstanden er at det svenske fremføringsbegrepet tolkes dynamisk. Dette fremgår også av den svenske Högsta Domstolen avgjørelse av 15. juni 2000, som i sin begrunnelse viser til uttalelser fra lovforarbeider fra Auktorrättskommittén og departementschefen. Tilsvarende synspunkter finnes også i andre deler av de svenske forarbeidene, så som i SOU 1956:25, hvor det på s. 92 bl.a. er skrevet at: ”Önskemålet att finna en beskrivning av upphavsmannens rätt, som icke snabbt blir omodern genom teknikesns utveckling, är uppenbarligen särskilt betydelsesfullt, när det gäller att angiva olika sätt att förfoga över verket.”
Det er derfor ikke grunn til å legge så stor vekt på den svenske og danske dommen som saksøkerne påberoper seg. At man i Norge i større grad bygger på en statisk tolking av begrepet fremgår også av avgjørelsen i smartkort-dommen.
Det må videre fremheves at den svenske dommen har flere svakheter, som i seg selv taler mot å tillegge den stor vekt. Bl.a. konkluderes det med at linkingen utgjør en fremføring, uten at domstolen har foretatt noen konsekvensvurdering. Den er også med rette kritisert for manglende samsvar med legalitetsprinsippet. Den svenske rettsdogmatikeren Daniel Westman, Institutet för rätsinformatik, har i en kommentar til den svenske dommen i Lov&Data nr 62 – juli 2000- bl.a. gitt følgende kommentarer til avgjørelsen:
”…De försök som gjorts att skilja mellan olika typsituationer såsom länkning till lovligen respektive olovligen tillgängliggjort material och länkning till en webbplats ”ingångssida” respektive direkt till underliggande sidor (”djuplänkning”) saknar i detta henseende relevans. Antigen utgör en länk ett tillgängliggörande, t.ex. ett framförande, av det material som länken leder till eller också inte.”
Senere i samme artikkel skriver Westman at: ”Jag har svårt att tro att HD menar att alla former av länkar som användaren aktiverar genom att klicka på är att betrakta som ett offentligt framförande av det material som länken leder till. En sådant synsätt skulle slå mot själva hjärtat av World Wide Web och knappast stå i överensstämmelse med den sedvänja som utvecklats på nätet eller de rättsliga bedömningar som gjorts i andra länder. Mot denna bakgrund är det beklagligt att HD inte uttryckligt redovisat vilka omständigheter i det aktuella fallet som varit rättsligt relevanta för domstolens ställningstagande. Personligen tror jag, som jag framfört i min kommentar till tingsrättsdomen (Lov&Data nr. 60 s. 7), att en närmare inventering av argumenten i denna fråga skulle ha visat att det överhuvud taget inte är möjligt betrakta länkningen i det aktuella fallet som ett tillgängliggörande eller medhjälp till tillgängliggörande.”
Som det fremgår av dette mener Westman at dommen tolker fremføringsbegrepet for vidt, og det til tross for at man i Sverige altså opererer med en dynamisk tolking av begrepet. Også andre svenske teoretikere, så som professor Per Jonas Nordell, har kritisert dommen, dels av samme grunn, dels fordi tolkingen strider mot legalitetsprinsippet.
Den danske avgjørelsen konkluderer ikke med at det å legge ut pekere er fremføring, men analogiserer. Ordet ”sidestilles” er det sentrale. Dette må sees i lys av at det i dansk rett er større adgang til analogisering enn i Norge, jf. den danske straffeloven § 1. Til tross for en slik adgang, er dommen kritisert. Det er ikke adgang til slik analogisering i norsk rett – og i denne saken. Dette henger sammen med at erstatning krever brudd på åndsverkloven § 54, som er straffebestemmelsen, og da må de samme legalitetskrav gjelde for saker om erstatning som forutsetter brudd på straffebestemmelsen.
Heller ikke juridisk teori støtter det syn at det å legge ut pekere er å anse som fremføring. I boken Opphavsrett i en digital verden (1997) av Anders Mediaas Wagle og Magnus Ødegaard jr. heter det om referansepekere til lovlig materiale bl.a. at:
”Pekerpublisering refererer bare til den lovlige publiseringen. Materialet er allerede gjort tilgjengelig for allmennheten i opphavsrettslig forstand. Brukerens peker gjør bare den livlige publiseringen mer tilgjengelig for allmennheten. Dette må, etter vår mening, falle utenfor opphavsmannens enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Vi mener derfor at publisering av en referansepeker til lovlig materiale, ikke kan medføre en direkte opphavsrettskrenkelse.”
Reelle hensyn taler heller ikke for en slik utvidende tolking av fremføringsbegrepet som saksøkerne argumenterer for. Det å legge ut pekere er ikke i seg selv skadelig for opphavsmennene. Et eventuelt tap oppstår først ved kopiering etter § 12. Dette tapet vil lovgiver nå kompensere ved å innføre et nytt privatkopieringsvederlag. Dersom det å legge ut pekere rammes av rettighetsvernet i åndsverkloven får dette store konsekvenser for samfunnet og bruken av Internett. Det betyr at det ikke er lov å legge ut pekere på nettet uten først å ha spurt rettighetshaverne, uansett hva slags type peker det er snakk om.
Den lovforståelsen som saksøkerne gir uttrykk for innebærer at også lojale pekere rammes, dersom en først konkluderer med at det å legge ut pekere er fremføring. Å ramme lojale pekere på denne måten vil være i strid med ytringsfriheten, fordi det vil hindre meddelelsesfriheten etter EMK art. 10. Også de illojale pekerne er derfor vernet av ytringsfriheten.
Hovedkonklusjonen må være at det å legge ut pekere, slik som Bruvik har gjort på nettstedet Napster.no, ikke er å betrakte som fremføring etter åndsverkloven § 2.
- Medvirkning til brukernes nedlasting:
Det er heller ikke grunnlag for å hevde at fremstillingen har skjedd ved at Bruviks bistand kan karakteriseres som ”fremmed hjelp” i bestemmelsens 2. ledd.
Konklusjonen er at brukerne som har lastet ned musikk via Napster.no ikke har krenket åndsverkloven § 12 når de har lastet ned musikk fra Internett, og da har heller ikke Bruvik medvirket til noen ulovlig eksemplarfremstilling.
Det kan etter dette konkluderes med at det ikke foreligger erstatningsgrunnlag og at Bruvik må frifinnes.
- Manglende rettigheter:
Dersom fremføringsretter anses overtrådt, erkjennes at TONO har et erstatningskrav, men det bestrides at produsenter og utøvende kunstnerne utenfor EØS har det.
- Særlig om Napster 216:
- Manglende subjektiv skyld:
- Erstatningsutmålingen: Brudd på fremføringsretten
Det er ikke dokumentert at mp3 kopieringen i det hele tatt reduserer lovlig salg.
Det er heller ikke dokumentert at dekningsbidraget per singelplate er kr 15,-.
- Ulovlig eksemplarfremstilling
- Markedsforstyrrelser
- Oppsporingskostnader
- Oppreisningserstatning
- Nettofortjeneste
Saksøkte la under hovedforhandlingen ned slik påstand:
1. Saksøkeren frifinnes.
2. Saksøkte tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrenter, p.t. 12 %, fra 14 dager etter forkynnelse til betaling skjer, jf forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd.
RETTEN SKAL BEMERKE:
Saken reiser mange spørsmål. Spørsmålene som knytter seg til erstatningsgrunnlaget er, med unntak for det andre Napster-området, i det alt vesentlige knyttet til rettslige spørsmål. Hovedspørsmålet er om den aktivitet Bruvik har utvist på Napster.no utgjør et brudd på åndsverksloven som kan gi rettighetshavere krav på erstatning. Det sentrale bispørsmålet er om tilsvarende gjelder også for det andre Napster-området.
Forskjellige rettighetshavere og rettigheter etter åndsverkloven:
Før en går inn på drøftelsen av de spørsmålene saken reiser, er det nødvendig med en helt kort presentasjon av de tre typer rettighetshavere til et verk, her musikkverk, som er relevant for saken, med dertil tilhørende rettigheter etter åndsverkloven.
Komponister og tekstforfattere er opphavsmenn og har etter åndsverkloven § 1 opphavsrett til musikkverket. Det er utvilsomt, og heller ikke omstridt, at de melodier og tekster denne saken gjelder, omfattes av åndsverkbegrepet, jf. også åndsverkloven § 1, 2. ledd nr. 4. De som er med på fremføringen av et musikkverk, for eksempel i forbindelse med innspillingen, er etter åndsverksloven utøvende kunstnere med tilhørende rettigheter. Begrepet utøvende kunstnere er definert i lov om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. av 14. desember 1956 nr. 4, hvor det i § 1, 2. ledd heter:
”Med utøvende kunstnere menes her musikere, sangere… og andre som gjennom sin kunst framfører åndsverk.”
Opphavsmann og utøvende kunstner til et musikkverk kan være en og samme person eller flere forskjellige. Den tredje gruppen rettighetshavere er fonogramprodusentene. Produsentene blir i loven betegnet som tilvirkere. I kommersiell sammenheng er det oftest plateselskapene som er produsenter.
De forskjellige rettighetshaverne har forskjellige knipper av rettigheter. De utøvende kunstneres og fonogramprodusentenes rettigheter er ikke en del av opphavsretten, men åndsverkloven omhandler alle.
Opphavsretten gir opphavsmannen enerett til bl.a. eksemplarfremstilling og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, jf. åndsverkloven § 2, 1. ledd. Det opphavsrettslige vernet oppstår idet verket er skapt. I motsetning til det som gjelder for varemerker og patenter er vernet ikke betinget av noen registrering. Det fremgår av bestemmelsens 2. ledd at også overføring til innretning som kan gjengi verket regnes som eksemplarfremstilling. Dette omfatter det som vanligvis betegnes som kopiering. Det dreier seg om eksemplarfremstilling i lovens forstand selv om kopien av et eksemplar ikke har samme format som originalen. Det å overføre musikkfiler til mp3-format omfattes derfor av eksemplarfremstillingsbegrepet i åndsverkloven. Opptak, f. eks. fra radio og nedlasting av en musikkfil fra Internett, er andre måter å fremstille eksemplar på, og som opphavsmannen i utgangspunktet har enerett til å foreta.
Opphavsmannen har videre en enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Hva som ligger i ”å gjøre det tilgjengelig for almenheten” fremgår av § 2, 3. ledd. Her heter det at: ”Verket gjøres tilgjengelig for almenheten når det fremføres utenfor det private område, eller når eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor dette område.”
Bestemmelsen forutsetter både at verket gjøres tilgjengelig utenfor det private område og at dette skjer enten ved fremføring, spredning eller visning av verket. Enhver fremføring, spredning eller visning vil skje enten privat eller for allmennheten. Det private området omfatter særlig familie, venner og nære arbeidskolleger. Fremføring, spredning eller visning til andre faller inn under de reglene som gjelder allmennheten. Det foreligger brudd på opphavsmannens enerett etter åndsverkloven § 2 allerede når verket er gjort tilgjengelig slik at andre utenfor det private område gis muligheten til å gjøre seg kjent med det. Det er uten betydning om allmennheten benytter seg av tilbudet eller ikke. Det å legge ut musikk på Internett er en måte å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten på. Om musikkverket legges ut under en ukjent eller på annen måte lite tilgjengelig webadresse er uten betydning for spørsmålet om verket er gjort tilgjengelig for allmennheten. Bruddet på opphavsretten skjer idet verket er lagt ut. Et verk blir tilgjengeliggjort for allmennheten hver enkelt gang det blir fremført, spredt eller vist, ikke bare den første gangen.
Opphavsrettslig vern etter åndsverkloven § 2 forutsetter at verket enten fremføres, spres eller vises. Alternativet visning er lite praktisk for musikkverk. Eksempel på spredning av musikkverk er fysiske eksemplarer av verket som legges ut i butikker og på bensinstasjoner. Med fremføring tenker man tradisjonelt på selve verket, ikke et eksemplar. Men selve fremføringen vil kunne skje ved hjelp av et eksemplar. Tradisjonelle eksempler på fremføring av et musikkverk utenfor det private område er avspilling av en cd-plate i en butikk eller på radio og tv. Fremføring kan også skje på data som er utrustet til å avspille cd-plater eller avspiller en mp3-fil.
Som den klare hovedregel vil også utenlandske verk ha opphavsrettslig vern ved eksemplarfremstilling og offentlig tilgjengeliggjøring i Norge. Dette er sentralt i denne saken, siden mange av verkene er komponert av utenlandske opphavsmenn og fremført av utenlandske artister. Det rettslige grunnlaget for det opphavsrettslige vernet er åndsverkloven kapittel 8, særlig § 59, jf. forskrift til åndsverkloven av 21. desember 2001, særlig dens kapittel 6, med videre henvisninger til internasjonale konvensjoner. Forskriften gjelder fra 1. januar 2002, men innebærer så vidt en kan se ingen avgjørende materielle endringer i forhold til rettstilstanden i den tiden Bruvik drev Napster.no, idet forskriften viser til avtaler og konvensjoner som Norge var bundet av til dels lenge før høsten 2001.
For ordens skyld kan nevnes at de verkene det er snakk om i saken er av helt ny dato, slik at vernetiden etter lovens kapittel 4 ikke er utløpt. Dette er heller ikke bestridt.
De utøvende kunstnere har ikke opphavsrett, men har i stor grad de samme former for vern for sine prestasjoner som opphavsmennene har for sine. Etter åndsverkloven § 42 har de utøvende kunstnere således vern for sin fremføring av et verk.
De utøvende kunstnere har også enerett til eksemplarfremstilling og spredning til allmennheten av en fremføring som er tatt opp. Denne retten er nedfelt i bestemmelsens 2. ledd.
Det er straffbart å gjøre tilgjengelig for allmennheten opptak som er nevnt i bl.a. § 42 når eksemplarene er fremstilt i strid med bestemmelsen. Dersom et eksemplar av et verk er fremstilt i strid med § 42 og deretter blir gjort tilgjengelig for allmennheten har det altså objektivt sett skjedd en straffbar handling, jf. åndsverkloven § 54, 1. ledd bokstav d. Det kan allerede nå bemerkes at de øvrige nordiske landene ikke har tilsvarende bestemmelse.
Vernetiden er heller ikke utløpt for de utøvende kunstnerne som berøres av saken. Heller ikke dette punktet er omstridt.
Fonogramprodusentene har i likhet med de utøvende kunstnere ikke opphavsrett, men et eget vern etter åndsverkloven som tilvirkere av et verk. Etter åndsverkloven § 45 har de enerett til eksemplarfremstilling og spredning til allmennheten.
De har, i likhet med de utøvende kunstnere, rett til å forby enhver fremføring der fremføringen skjer med et eksemplar som er fremstilt i strid med eneretten etter § 45, jf. åndsverkloven § 54, 1. ledds henvisning til § 45.
Vedrørende vernetid vises til det som ble skrevet om opphavsmennenes og de utøvende kunstnere:
Saksøkte anførte under hovedforhandlingen at produsenter og utøvende kunstnere utenfor EØS-området ikke har fremføringsretter i Norge, og derved ikke har krav på erstatning. Saksøkerne reiste ikke prosessuelle innsigelser mot denne anførselen. Retten kan ikke se at det er grunnlag for en slik innsigelse. Åndsverkloven § 54, 1. ledd bokstav d henviser til eksemplarfremstillingsretten for henholdsvis utøvende kunstnere i § 42 og for tilvirkere i
§ 45, hvilket innebærer at også offentlig fremføring ved hjelp av ulovlig eksemplar omfattes. Den geografiske rekkevidden vil være den samme som for eksemplarfremstillingsretten. Det vises til § 58, 2. ledd, henholdsvis 1. og 2. punktum.
Om direktelinkene er offentlig tilgjengeliggjøring ved fremføring:
Det er ikke bestridt av saksøkte at det å legge ut musikkfiler på Internett krenker de rettigheter som opphavsmenn, utøvende kunstnere og fonogramprodusenter har etter åndsverkloven. Det er under hovedforhandlingen ikke sannsynliggjort at Bruvik selv la ut noen av de filene som Napster.no pekte til.
Saksøkerne har prinsipalt gjort gjeldende at de direktepekerne som er lagt ut på Napster.no representerer en offentlig tilgjengeliggjøring av verket for allmennheten, noe som er i strid med opphavsretten etter åndsverkloven § 2. I dette ligger to krav. Verket må tilgjengeliggjøres, og dette må skje offentlig.
Det fremgår nærmere av åndsverkloven § 2, 3. ledd hva som regnes som offentlig tilgjengeliggjøring. Oppregningen er uttømmende. I forarbeidene til loven, Ot. prp. nr. 16 (1959-60) heter det om dette vilkåret på s. 16 bl.a. følgende: ”Opphavsmannens enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten omfatter ifølge de delegerte ”en hvilken som helst måte hvormed allmennheten får tilgang til å bli kjent med verket.. Det er så å forstå at et verk ”gjøres tilgjengelig for allmennheten” hver enkelt gang det blir utgitt…”
Internett er ett medium som et verk i dag kan gjøres tilgjengelig for allmennheten på. Dette har heller ikke vært omstridt i saken. Dette innebærer at dersom en direktepeker er tilgjengeliggjøring av et verk ved ”fremføring” eller ”spredning”, har Bruvik overtrådt opphavsmennenes vern etter åndsverkloven § 2, fordi pekerne er tilgjengeliggjort utenfor det private område, nemlig på Internett.
Det helt sentrale temaet i saken er om det å legge ut en direktepeker til et musikkverk er en ”fremføring” av verket i åndsverkloven § 2s forstand.
Språklig sett er det unaturlig å karakterisere en peker til et verk som en fremføring av det. En peker gir, uansett type, like lite noen opplevelse av verket som en fotnote gjør til et litterært verk. Og like lite som en fotnote gir adgang til verket det henviser til, like lite er et musikkverk tilgjengelig blott som en følge av en direktelink. Hvilken vekt en slik naturlig språklig forståelse av begrepet skal ha, avhenger bl.a. av om åndsverkloven – på dette punkt- legger opp til en statisk eller dynamisk tolkning. Begge partene har henvist til uttalelser i forarbeidene til åndsverkloven, særlig Ot. prp. nr. 26 (1959-60) i den anledning. Om fremføringsbegrepet heter det i proposisjonen på s. 16 følgende:
”En lang rekke av de typer av åndsverk som er nevnt i § 1 er skapt med direkte tanke på fremføring. Når det gjelder visse kategorier av disse, som f.eks. filmverk, dramatisk eller musikkdramatisk verk, mimiske og koreografiske verk, har fremføringsretten alltid hatt den største betydning. Andre typer av verk var nok skapt med tanke på fremføring, men slik at andre måter å utnytte dem på, da i første rekke utgiving av eksemplar av verket, spilte den største rolle for opphavsmannen. Dette er fremdeles tilfellet med litterære verk og gjaldt tidligere i særlig grad for musikkverk. Men takket være nye tekniske hjelpemidler som kringkasting, høytaleranlegg, opptaksutstyr, herunder grammofonplater, lydbånd og film, har fremføringsretten for musikkverk nå fått en langt større økonomisk betydning. For enkelte typer av verk har det hittil ikke vært naturlig å tale om fremføring. Det gjelder bildende kunst, arkitektur og brukskunst. Men i og med utviklingen av televisjon og film, er det ikke usannsynlig at slike verk kan komme til å bli brukt på en måte som tidligere var ukjent, og at sider ved åndsverket som tidligere var lite påaktet, kan komme i forgrunnen på en måte som det kan være naturlig å sammenligne med fremføringsretten til de verk som er omtalt ovenfor. De regler som loven inneholder om fremføring, er imidlertid utformet med tanke på det som i dag naturlig går inn under denne betegnelsen.”
I forbindelse med en senere lovrevisjon – gjennomføring av EU-direktiv om rettslig vern av databaser- uttaler departementet i Ot. prp. nr. 85 (1997-98) på s. 16 bl.a. at: ”Stilles et åndsverk til rådighet for allmennheten gjennom for eksempel et digitalt nett, vil dette høre under enerettsbeføyelsene, hva enten det skal karakteriseres som en offentlig fremføring eller en spredning av eksemplar. Det regnes normalt som offentlig fremføring av et verk dersom det gjøres tilgjengelig via åpne nettverk, f eks Internett.”
Det fremgår av uttalelsene, særlig de sist siterte, at nye hjelpemidler for tilgjengeliggjøring, her Internett, kan omfattes av fremføringsbegrepet. Forarbeidene gir imidlertid ingen anvisning på at man derved skal legge noe annet i begrepet enn det som følger av en naturlig språklig tolking. Departementet synes å likestille begrepet tilgjengeliggjøring med det å stille et åndsverk til rådighet. Det er ikke naturlig å si at en peker – i seg selv- er det samme som å stille et musikkverk til rådighet. Særlig er det da grunn til å fremheve at brukeren av Napster.no først fikk tilgang til avspilling av verket etter at han hadde lastet mp3-filen ned på sin egen maskin. Denne nedlastingen kunne brukeren ha gjort helt uavhengig av Napster.no –dersom han hadde visst hvilken nettadresse musikkfilen lå på.
Det finnes etter det retten kjenner til ingen norske rettsavgjørelser som omhandler spørsmålet om en peker kan sies å utgjøre en fremføring i åndsverklovens forstand. Av saker hvor lignende spørsmål har vært oppe til drøftelse, kan nevnes Rt. 1995 s. 35, den såkalte smartkort-dommen. En person var her tiltalt og i herredsretten domfelt for overtredelse av åndsverkloven § 54, 1. ledd bokstav a, jf. § 2. Det avgjørende spørsmålet i saken var om domfelte ved å selge dekodingsutstyr som gjorde det mulig for kjøperne å ta inn filmene på sine fjernsynsskjermer hadde gjort dem tilgjengelig for allmennheten. Om det å selge slike kort innebar at tiltalte fremførte filmene i åndsverklovens forstand uttaler Høyesterett:
”Domfelte har nok ved salget av ”smartkortene” gjort det mulig for kjøperne å skaffe seg tilgang til å se filmene, men jeg finner det anstrengt å si at han ved salget – som for øvrig i tid ligger forut for sendingen av filmene – selv har fremført dem.”
Det kan synes som om Høyesterett her maner til en viss forsiktighet med å tolke fremføringsbegrepet for vidt i forhold til hva som følger av en naturlig språklig forståelse. Det kan imidlertid ikke legges til grunn at en må være like restriktiv i en sivil sak om erstatning som i en straffesak, selv om erstatningsgrunnlaget til dels forutsetter brudd på en straffebestemmelse.
Det finnes flere nordiske rettsavgjørelser som dels berører beslektede spørsmål og dels direkte berører spørsmålet om det å legge ut direktelinking til ulovlig opplastede musikkfiler er å anse som fremføring. En nærmere redegjørelse for disse avgjørelsene er nødvendig. Retten vil deretter, ut fra spørsmålet om graden av nordisk rettsenhet på området, ta stilling til hvilken vekt avgjørelsene skal tillegges.
Den første avgjørelsen som skal nevnes er den svenske Högsta Domstolens dom av 27. mars 1980, Mornington. Dommen er bl.a. gjengitt i NJA 1980 s. 123 flg. og NIR 1980 s. 258 flg. Der ble plassering av TV-apparater i hotellrom ansett som offentlig fremføring. I den svenske dommen heter det bl.a.
”... I målet är fråga, huruvida hotellbolagen gennom anordningar med radio- och TV-apparater på hotellrummen skall anses ha i strid med upphovsrättslagen gjort musikalska verk tillgängliga för allmänheten.
För frågan, om et verk görs tillgängligt för allmänheten genom offentligt framförande, är enligt förarbetena till upphovsrättslagen utan betydelse, om verket förmedlas omedelbart till en vid framförande närvarande publik eller om förmedlingen sker med hjälp av särskilda tekniska anordningar, såsom filmförevisning, radiering, television eller återgivande genom ljusbilder, grammofon eller högtalare. Det framhålls, att verket görs tillgängligt för allmänheten inte bara då det första gången framförs offentligt utan också då det senare framförs på nytt...
Såsom hovrätten anfört leder den omständigheten, att hotellgästarna själva haft möjlighet att individuellt bestämma om och i viken omfattning de önskat begagna sig av framförandet, inte till annan bedömning.”
Det er antatt, jf. Ole-Andreas Rognstad Spredning av verkseksemplar (1999) på s. 72, at fremføring kan foreligge selv om det ikke er samtidighet mellom tilgjengeliggjøringen og verkstilegnelsen. Han har i denne sammenheng bl.a. vist til Mornington-avgjørelsen.
Sentralt i vår sak har stått den svenske Högsta Domstolens avgjørelse i straffesak av 15. juni 2000. Faktum i saken er i avgjørelsen på s. 6 beskrevet slik:
”Det framgår av utredningen att de länker det er fråga om fungerat på det sättet att en besökare på Tommy Olssons hemsida som klickat på en länk omedelbart förflyttats till en musikfil och att filen därmed blivit tilgänglig för överföring till besökarens egen dator. Olsson har således inte i något fall själv framställt exemplar eller självständigt eller gemensamt med annan förfogat över exemplar av de musikverk som på detta sätt med utnyttjande av hans hemsida har kunnat åtkommas gennom överföring via Internet.”
Den tiltalte i denne saken hadde altså en hjemmeside som fungerte på samme måte som Napster.no.
Om dette var ”offentligt framförande” etter den svenske upphovsrättslagen uttaler Högsta Domstolen på samme side:
”Det i målet aktuella tillgängliggörandet av musikfilerna är därfor att bedömma som offentligt framförande; att hänföra dem till annan form av tillgängliggörande för allmänheten kan i vart fall med hänsyn till den innom straffrätten rådande legalitetsprincipen inte komma i fråga.”
Den svenske Högsta Domstolen konkluderer altså i en straffesak med tilnærmet identisk faktum som i vår sak, at det å legge ut direktepekere til musikkfiler rammes av fremføringsbegrepet. Dommen har flere svakheter som reduserer dens ”egenvekt”. Særlig er det grunn til å fremheve at dommen –uten nærmere drøftelse- legger til grunn at direktepekere utgjør en eller annen form for tilgjengeliggjøring. Det sentrale i saken synes å være grensedragningen mellom spredning – som var straffbart- og fremføring –som ikke var straffbart. Avgjørelsen ser heller ikke ut til å ha vurdert om det har noen betydning for vurderingen at musikkfilene ikke var tilgjengelig for avspilling –tradisjonell fremføring- før etter at de var lastet ned på brukerens maskin.
Det finnes også en dansk avgjørelse som har interesse for vår sak. Avgjørelsen er avsagt av Vestre Landsret den 20. april 2001. Om problemstillingen i dommen heter det på s. 3 at: ”Sagerne drejer sig begge om, hvorvidt oprettelse af direkte links (såkaldte deep-links) på Internettet, hvorved det gøres muligt for andre at kopiere ulovligt tilgængeliggjorte musiknumre på Internettet uden rettighedshavernes tilladelse, udgør en krænkelse af sagsøgernes rettigheder i henhold til ophavsrettsloven”
Om dette var fremføring etter den danske ophavsretslovens § 2 heter det i dommen på s. 33 at; ”Selv om de sagsøgte ikke i øvrigt selv har lagt musik ud på nettet uden tilladelse, findes de ved at oprette direkte links til musiknumre, som andre ulovligt havde uploaded, selvstændigt at have tilgængeliggjort musiknumrene for almenheden på en måde, der må sidestilles med offentlig fremførelse, jf. ophavsretslovens § 2.”
Den danske domstolen konkluderer med at det dreier seg om en virksomhet som kan sidestilles med offentlig fremføring. Heller ikke den danske avgjørelsen gir noen nærmere begrunnelse for sitt standpunkt. I motsetning til den svenske avgjørelsen konkluderer den med at direktelinking er fremføring, selv om brukeren ikke kan avspille musikken før etter at filen er lastet ned på brukerens egen pc.
Selv om begge avgjørelsene har sine svakheter, er det rettens oppfatning at deres tolking av fremføringsbegrepet må legges til grunn også i norsk rett, dersom det hersker tilnærmet full nordisk rettsenhet på området.
Generelt på lovens område er den nordiske rettsenheten stor. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig å henvise uttalelser i Ot. prp. nr. 26 (1959-60) s. 6, 1. spalte nederst og 2. spalte øverst, og i Ot. prp. nr. 15 (1994-95) s. 8 under punkt 1.3. I Ot. prp. nr. 26 er det bl.a. skrevet: ”Det er et sterkt og intimt samarbeid mellom de forskjellige nordiske organisasjoner av opphavsmenn og utøvende kunstnere og mellom tilsvarende institusjoner og virksomheter som berøres av de interesser det her gjelder. I stor utstrekning er det også etablert felles nordiske organer. Det nordiske forfatterråd, Den nordiske dramatikerunion, Det nordiske teaterutvalg, Det nordiske forleggerråd osv. Det er en innlysende konsekvens av samarbeidet at det så langt som råd er på dette område gjennomføres likhet i rettsreglene i de nordiske land. Både for opphavsmenn og for den som skal bruke åndsverket, vil det være fordel om dette rettsområde kunne reguleres av så enslydende regler som mulig.”
Det kan også vises til uttalelser fra Høyesterett i avgjørelse inntatt i Rt. 1985 s. 883. På enkelte områder er det imidlertid forskjeller. Om dette bl.a. Weincke, Nordisk Disharmonier på opphavsrettens område, artikkel inntatt i NIR 1962 s. 258 flg. Så vidt en kan se gjelder forskjellene i hovedsak avgrensningsbestemmelser/-begreper, så som f. eks. at den svenske, danske og finske loven i § 2 bruker begrepet offentlig, mens den norske bruker ”utenfor det private område”. Forskjeller i kravet til verkshøyde er et annet eksempel. Når det gjelder det grunnleggende vern de ulike rettighetshaverne har, kan en ikke se at det er grunn til å skille mellom de nordiske landene. Den norske lovens § 54, 1. ledd bokstav d er imidlertid en norsk særegenhet.
Avgjørende i vår sak er imidlertid den nordiske rettsenheten vedrørende forståelsen av begrepet fremføring. Begrepet er brukt i både den svenske, danske og norske opphavsrettsloven. Spørsmålet er særlig om lovforarbeidene eller rettstradisjonen gjør at fremføringsbegrepet har et snevrere innhold i Norge enn i Sverige og Danmark. Slik retten ser det, synes det å herske liten tvil om at forståelsen av hva som lå i begrepet ”å gjøre verket tilgjengelig for almenheten” var felles for alle de nordiske delegerte. Eneretten skulle omfatte enhver måte hvorved allmennheten ble gitt anledning til å bli kjent med verket. Det kan f. eks. vises til de norske delegertes innstilling av 1938 s. 11, hvor det bl.a. heter at: ”Eneretten til å gjøre verket tilgjengelig for almenheten omfatter likeledes en hvilken som helst måte hvorved almenheten får adgang til å gjøre seg kjent med verket...”
I den danske kommisjonens innstilling av 1951 s. 101-102 heter det bl.a. følgende: ”Hvad der ligger bag denne bestemmelse er i virkeligheden det, at et værks inhold kan tilegnes uten at der behøver at foreligge en gengivelse ev. en ny gengivelse eller fremstilling av eksemplar av dette værk. Dette kan skje ved, hvad der kan betegnes som fremførelse af værket i allervideste forstand...”
I den svenske Auktorrättskommitténs innstilling av 1956 s. 92 flg. heter det bl.a. følgende: ”En riktpunkt för kommitténs arbete härvidlag har därfor varit att finna en beskrivning som – i den mån utvecklingen på teknikens områden nu kan överblickas ock förutses skulle kunna bli bestående i en längre tid...”
I Kungl. Maj:ts proposisjon nr 17 år 1960 (gjengitt også i SOU 1956:25 på s. 92) oppsummeres intensjonen med formuleringen å ”gjøre verket tilgjengelig for almenheten” på s. 53 slik: ”...det är önskvärt att finna en beskrivning som icke snabbt blir omodern genom teknikens utveckling. En sådan allmän beskrivning bör täcka alla förfogand över verket som har ekonomisk betydelse.”
På bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene, kan det etter rettens syn ikke være grunnlag for å hevde at begrepet bør tolkes snevrere i Norge enn f. eks. i Sverige. Et annet resultat kan heller ikke følge av ulike rettstradisjoner i de nordiske landene.
Saksøkte har anført at det å tolke begrepet så vidt har alvorlige konsekvenser for bruken av Internett. Retten deler ikke dette syn. En person som lovlig legger ut beskyttet materiale på Internett, gjør det ofte nettopp med et ønske om å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Uten at vedkommende utrykkelig legger ned forbud mot videre offentliggjøring eller det på annen måte klart fremkommer et slikt ønske, må han anses for å ha samtykket til at også andre kan tilgjengeliggjøre det.
Saksøkte har videre påberopt seg at en så vid enerettsbeskyttelse som det her legges opp til er i strid med ytringsfriheten og har henvist til EMK art. 10. Om dette temaet heter det i Kyrre Eggens bok Ytringsfrihet (2002) på s. 477 følgende:
”Etter mitt syn tilsier ovennevnte at et pekeransvar som rammer vanlig ”linking” til ulovlig materiale hvor skyldkravet er uaktsomhet, står i et tvilsomt forhold til ytringsfriheten etter EMK art. 10. Jeg mener derfor at det f.eks. ikke er anledning til å anvende åndsverkloven § 54 (2) i forhold til slike pekere.”
Retten legger til grunn at Bruvik var klar over at de utlagt musikkfilene han linket til, var utlagt i strid med åndsverklovens bestemmelser om eneretter. Når han i tillegg laget direktelinker til disse filene, og ikke bare referansepekere, kan erstatningsansvar for handlingene ikke komme i strid med ytringsfriheten.
Retten finner etter en samlet vurdering, hvor en særlig har lagt vekt på uttalelser i de nordiske forarbeidene og de to avgjørelsene fra Sverige og Danmark at utlegging av direktelinker utgjør offentlig fremføring i åndsverklovens forstand. Selv om det på Napster.no var brukerne som la inn adressene til sider med ulovlig opplastede musikkfiler, fungerte ikke disse linkene før Bruvik hadde lagt dem ut på siden. Uansett var det Bruvik som plasserte dem under de rette undersidene til Napster.no, bl.a. ved opprettelsen av hitlister.
Bruvik har etter dette opptrådt i strid med åndsverkloven § 2 og krenket opphavsmennenes enerett til offentlig fremføring av verket. Retten finner det ikke tvilsomt at TONO representerer de aller fleste, om ikke alle, opphavsmennene denne saken dreier seg om. Dette er heller ikke bestridt. Bruvik har vært klar over at spørsmålet om lovligheten av det han gjorde var tvilsom. Han valgte likevel å sette i gang, og fortsatte også å drive nettstedet en stund etter at han ble bedt om å stenge det. Han har således i alle fall utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Grunnlaget for saksøkernes erstatningskrav vil være åndsverkloven § 55, 1. ledd, 1. punktum, jf. § 54, 1. ledd bokstav a, jf. § 2.
Spørsmål om krenkelse av rettene til de utøvende kunstnere og tilvirkerne:
Det fremgår av åndsverkloven §§ 42 og 45 at utøvende kunstnere og tilvirkere ikke har enerett til tilgjengeliggjøring for allmennheten gjennom fremføring. Så lenge det å legge ut direktepekere ikke kan anses som spredning, må derfor spørsmålet om det foreligger brudd på disse gruppenes vern etter åndsverkloven finnes i andre bestemmelser.
Etter åndsverkloven § 54, 1. ledd bokstav d er det forbundet med straff
”å fremby eller på annen måte gjøre tilgjengelig for allmennheten arbeider eller opptak som er nevnt i §§42, 43, 45 eller 45a, når eksemplarene er fremstilt i strid med disse bestemmelsene”
De utøvende kunstnere og fonogramprodusentenes gis etter denne bestemmelsen vern mot offentlig fremføring av verk som er ulovlig fremstilt. Dersom direktelinkene på Napster.no pekte til ulovlig fremstilte eksemplarer, vil derfor også disse gruppenes rettigheter være krenket. Det er opplyst, og legges til grunn, at det på tidspunktet de aktuelle mp3 -filene ble lagt ut, ikke ble utgitt musikk fra musikkbransjen i dette formatet. Opploading av en mp3-fil på Internett forutsatte derfor en forutgående ripping, altså en eksemplarfremstilling. Dette kan kun skje uten de utøvende kunstneres og fonogramprodusentenes samtykke innenfor åndsverkloven § 12 – eksemplarfremstilling til privat bruk. Det fremgår av denne bestemmelsen at det fremstilte eksemplaret ikke må utnyttes i annet enn privat øyemed. Formålet med rippingen må i all hovedsak ha vært å legge filene ut på Internett, som altså ikke er et formål som omfattes av åndsverkloven § 12. Bruviks direktepekere bryter etter dette med åndsverkloven § 54, 1. ledd bokstav d, jf. §§ 42, 2. ledd og 45, 1. ledd. Bruvik var klar over at filene han linket til var lagt ut ulovlig. Kravet om erstatning bygger på åndsverkloven § 55, jf. § 54, 1. ledd bokstav b og d, jf. §§ 42 og 45.
Spørsmålet om vern for utøvende kunstnere og tilvirkere utenfor EØS-området er drøftet tidligere.
Spørsmålet om det foreligger medvirkning til ulovlig kopiering:
Det neste hovedspørsmålet er om saksøkerne også har krav på erstatning ved krenkelser i forbindelse med brukernes nedlasting av musikk fra Napster.no. Spørsmålet er om denne nedlastingen er i strid med eksemplarfremstillingsretten.
Saksøkerne har anført at den nedlastingen brukerne har foretatt fra Napster.no ikke faller inn under bestemmelsen om rett til eksemplarfremstilling til privat bruk etter åndsverkloven § 12. Subsidiært er det anført at Bruvik har medvirket til ulovlig kopiering ved å bidra med fremmed hjelp i ervervsøyemed, jf. 3. ledd.
Det er grunn til å påpeke at avgjørelsene fra Högsta Domstolen av 15. juni 2000 og Vestre Landsret av 20. april 2001 ikke gir svar på dette spørsmålet. I saken Högsta Domstolen hadde til behandling var spørsmålet om medvirkning til ulovlig eksemplarfremstilling ikke tema, jf. dommens s. 4, 2. avsnitt. I den danske avgjørelsen konkluderes det med at det dreier seg om medvirkning til ulovlig eksemplarfremstilling. Men i Danmark hadde man et generelt unntak fra retten til privatkopiering når det gjaldt digital kopiering. Det kan være dette unntaket retten har bygd på ved sin avgjørelse.
Det må legges til grunn at den enkelte bruker på Napster.no har lastet ned musikk til sitt eget private bruk, og ikke i ervervsøyemed. Det er opploadingen på Internett som gjør at omfanget av denne private kopieringen blir mye større enn privat kopiering i den enkeltes hjem. Den enkelte brukers nedlasting har imidlertid ingen andre konsekvenser for rettighetshaverne enn om det skjedde fra et fysisk eksemplar i et privat hjem. Retten ser det slik at vilkåret om at kun ”enkelte” eksemplarer kan fremstilles, retter seg utelukkende mot den enkelte nedlaster. Teorien synes å tolke bestemmelsen på samme måte. Det kan i denne sammenheng vises til Wagle og Ødegaard Opphavsrett i en digital verden (2002), særlig s. 294-296. Retten kan heller ikke se at det er grunnlag for å tolke § 12 innskrenkende, slik at den forutsetter at kopieringen skjer fra et lovlig fremstilt eksemplar. Det kan også i denne sammenheng vises til Wagle og Ødegaard Opphavsrett i en digital verden (2002) som på s. 292 skriver at:
”Åndsverkloven § 12, gjelder uansett hvilken måte eksemplaret som benyttes til kopiering, er fremskaffet på. Verken åndsverkloven eller forarbeidene til denne, gjør noe skille i så måte.”
Spørsmålet er så om Bruviks medvirkning rammes av unntaket i åndsverkloven § 12, 3. ledd, 2. punktum, hvor det heter at
”Gjelder det musikkverk eller filmverk, kan fremstillingen av eksemplar ikke utføres ved fremmed hjelp som medvirker i ervervsøyemed.”
Retten kan ikke se at Bruviks handlinger kan betegnes som fremmed hjelp i åndsverklovens forstand. Med fremmed hjelp siktes i første rekke til teknisk bistand, typisk reproduksjonsutstyr. Det virker noe unaturlig å si at Bruvik gjennom sin linking til de nettstedene hvor musikkfilene lå, har medvirket på denne måten altså drevet med reproduksjonsvirksomhet. Dette gjelder selv om det dreier seg om direktelinking.
På dette punkt må Bruvik derfor bli å frifinne.
Særlig om ”http://216.169.106.21/napster”:
Bruvik har gitt en tredjeperson rett til å kopiere deler av Napster.no. Retten legger til grunn at det ikke var Bruvik, men denne tredjepersonen som la materialet ut på Internett og senere gjorde endringer. Manglende inngripen fra Bruviks side for å hindre at det var på nettet, kan ikke være ansvarsbetingende. Under enhver omstendighet er det grunn til å tro at antall treff på denne siden var så få, at det ikke vil gi noe utslag på den endelige erstatningsutmålingen.
Erstatningsutmålingen:
Retten har kommet til at det foreligger brudd på åndsverkloven § 2 i forhold til opphavsmennene. Dette utgjør et brudd på straffebestemmelsen i § 54, 1. ledd bokstav a. Videre foreligger det brudd på § 54, 1. ledd bokstav a og d, jf. §§ 42 og 45 i forhold til de utøvende kunstnere og fonogramprodusentene. Skade som er voldt ved overtredelse av § 54, kan kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler, jf. § 55, 1. ledd, 1. punktum.
Utgangspunktet er at erstatningen skal settes lik det påregnelige og adekvate tapet saksøkerne har hatt som en følge av Bruviks aktivitet. Det sentrale spørsmålet er: Hvor mange av de brukerne som lastet ned musikk fra Napster.no ville kjøpt cd-singelen eller albumet på lovlig måte dersom nedlastingssiden ikke fantes?
Det er uklart hvor stor nedlastingsaktiviteten fra Napster.no har vært. Derfor må erstatningsutmålingen fastsettes skjønnsmessig. Ut fra det som har fremkommet under hovedforhandlingen, legger retten til grunn at det i alle fall var opp mot et par hundre tusen treff på Napster.no i de siste månedene før aktiviteten ble stengt. En del av treffene skyldes treff på bl.a. frames og automatisk reloading. Videre kan det legges til grunn at minst 20 % av de reelle treffene resulterte i nedlasting av en musikkfil. Men at alle disse, dersom Napster.no ikke hadde eksistert, i stedet hadde kjøpt musikken på lovlig måte, slik som saksøkerne hevder, er ikke realistisk. Det legges til grunn et tap per cd-singel på kr 15,- per stk. Retten antar at saksøkernes tap kan dreie seg om et sekssifret beløp. Tap ut over det er ikke sannsynliggjort. Et høyt ansvarsbeløp vil imidlertid lett være urimelig tyngende for saksøkte, som ha begrenset økonomisk bæreevne. Dette innebærer at ansvaret må lempes noe, jf. skadeserstatningsloven § 5-2. Det må også legges vekt på at virksomheten ikke ble drevet lenge. Videre er det grunn til å påpeke at det er de personene som har lagt musikkfilene ut på nettet som har muliggjort Bruviks aktivitet. Det må ved utmålingen av erstatningen tas syn til dette, og til at saksøkerne ikke har opplyst å ha iverksatt tiltak mot disse. Samlet settes erstatningsbeløpet for denne posten til kr 75.000,-.
Retten kan ikke se at det i tillegg er grunnlag for å idømme erstatningsansvar i form av vederlag, slik som saksøkerne krever.
Retten kan ikke se at Napster.no i den relativt korte tiden den ble drevet, har medført markedsforstyrrelser av et slikt omfang at det i nevneverdig grad kan påvirke erstatningsutmålingen. I denne sammenheng er det særlig grunn til å påpeke at de senere årene, også under den perioden Napster.no var aktiv, fantes en rekke nettsteder i inn- og utland hvor musikk kunne lastes ned.
Det er etter rettens syn heller ikke rimelig å belaste Bruvik for mer enn deler av de kontrollomkostninger saksøkerne har hatt.
Retten har tidligere konkludert med at Bruviks erstatningebetingende adferd var uaktsom. Dette er ikke tiltrekkelig til at det er grunnlag for å idømme oppreisning, jf. åndsverkloven
§ 55, 1. ledd, 2. punktum.
Det kan ikke legges til grunn at Bruvik har hatt nettofortjeneste som en følge av aktiviteten. Saksøkerne har derfor ikke noe krav mot Bruvik etter åndsverkloven § 55, 2. ledd.
Kravet om erstatning for annet enn tapt platesalg må også fastsettes skjønnsmessig. Saksøkerne har for disse postene ikke konkretisert erstatningsbeløp. Retten fastsetter derfor erstatningen samlet for disse postene til kr 25.000,-.
Den samlede erstatningssummen blir etter dette kr 100.000,-.
Saksomkostninger:
Saksøkernes krav om skjønnsmessige fastsatt erstatning bygger på flere grunnlag og flere poster. Saksøkerne har ikke fått medhold i at erstatningen skal omfatte begge påberopte grunnlag, og heller ikke alle poster. Saken anses derfor ikke å være vunnet fullstendig for saksøkerne, slik at hver av partene blir må bære sine saksomkostningene, jf. tvistemålsloven
§ 174, 1. ledd.
Uansett har spørsmålet om erstatningsansvar budt på slik rettslig tvil at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven § 172, 2. ledd kommer til anvendelse. Hver av partene blir etter dette å dekke sine omkostninger.
S l u t n i n g:
1. Napster Frank Allan Bruvik ved Frank Allan Bruvik dømmes til å betale til saksøkerne erstatning med kr 100.000,- -kroneretthundretusen- med tillegg av forsinkelsesrenter, p.t. 12 %, fra forfall til betaling skjer, jf. forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Retten hevet
Gunnar Holm Ringen
| Av: - Red.
