Frode Gjerstad: - Saksofonen er et bastardinstrument
I denne siste delen av Ballades intervju med fri-imporovisasjonsmusiker Frode Gjerstad, snakker han bl.a. om idealistisk arbeid med unge musikere. - Jeg bestemte meg tidlig for at hvis jeg klarte å knekke en del musikalske koder, så skulle jeg ikke lukke denne kunnskapen inne i meg sjøl, men heller dele den med andre, sier saksofonisten, som i dag heller ville ha valgt klarinett som hovedinstrument.
Når man kikker på Frode Gjersdads virke opplever man at han han spiller med like stor selvfølgelighet med internasjonale storheter som 16-åringe lokalmusikere i Stavanger. Det er ikke noen overdrivelse å hevde at mange norske musikere kan takke Frode Gjerstad for store deler av sin musikalske oppdragelse. Skyldes dette entusiasme eller nødvendighet?
JON: Fortell litt om hvordan du jobber i Stavanger.
GJERSTAD: Vi har alltid hatt en del grupper i Stavanger. I veldig mange år har jeg hatt med meg ungdommer og spilt sammen med dem. Paal Nilssen-Love var bare 15 år gammel da han begynte å spille med meg. Trommeslageren til Morten Abel, Børge Fjørdheim, var like ung, og vi lagde et band med to trommeslagere, to bassister og to gitarister og meg. Det var to grunner til at jeg starta opp dette bandet. Den ene grunnen var at jeg hadde lyst til å sjekke ut noen musikalske ideer jeg hadde, og finne ut hvordan de virka i en slik ensemblesammenheng; den andre grunnen var dog viktigere: På flere tidspunkt i livet har jeg vært så heldig å få lov til å spille sammen med utenlandske musikere som jeg lærte mye av; jeg syntes plutselig det var naturlig for meg å gi noe av den kunnskapen videre til yngre folk. Da jeg var ung spurte jeg eldre musikere om de kunne hjelpe meg med å finne ut av ting, det kunne jeg faen meg finne ut av sjøl, var svaret. Det var svært lite hyggelig. Derfor bestemte jeg meg tidlig for at hvis jeg klarte å knekke en del musikalske koder, så skal jeg ikke lukke denne kunnskapen inne i meg sjøl, men heller dele den med andre.
JON: Så det at du har spilt mye med yngre musikere er basert på en rein idealisme.
GJERSTAD: Ja det er det faktisk. Men også ren egoisme: jeg får øve sammen med andre! Denne julen spilte jeg sammen med en 21-åring og en 19-åring; så jeg har stadig kontakt med noen av de yngre folka. De siste åra har denne kontakten vært noe mindre for jeg har hatt såpass mange andre jobber, men her for noen dager siden slo det meg at jeg kanskje skal lage et nytt band igjen sammen med ungdommene. Disse unge har jo også en del særegne kvaliteter som de voksne ikke har. De har en energi som er utrolig positiv. Og ikke så mange fordommer. Sjøl om man i den alderen ofte mangler en slags estetikk eller bestemte kunnskaper, så er de ekstremt villig til å lære, de er tørste og sultne på musikk i seg sjøl. Hvis man da er litt tålmodig og forsøker å forklare enkelte ting, ta tar det ikke lange tiden før de faktisk spiller en helt særegen stil. Mange ganger kan jeg si til en slik ungdom at det kanskje ikke er ditt kall i livet å spille akkurat denne typen musikk, likevel, når han eller hun er med i bandet et år eller to, så kan det hende vedkommende har bruk for denne kunnskapen i annen type musikk. Dessuten er det et stort frigjøringsprosjekt.
JON: Alt dette får meg til å tenke på en slags moderne traderingsmetode beslekta med hvordan folkemusikere lærer hverandre musikalitet. At man spiller med hverandre, og omsider blir musikken en del av deg.
GJERSTAD: Den musikken jeg spiller er jo en musikk vi bruker ørene i lærings- og utøvelsesprosessen. Vi bruker nesten aldri noter. Musikken dreier seg om at man får en impuls, så skal du reagere på impulsen. Så det jeg ofte gjør når jeg skal instruere et band er at jeg synger, eller spiller noe, så må alle gjenta etter meg. Når vi har lært oss den melodien, så kan alle den, inkludert trommeslagerne; så sier jeg: hvis du har denne melodien i bakhodet, hva vil du da gjøre? Jeg forsøker derfor å styre prosessen, av og til bare såvidt, andre ganger ganske mye; men det er viktig å ta hensyn til musikerne. La oss si bassisten har spilt reggae hele livet, da skal han føle den tryggheten at han kan nærme seg denne musikken gjennom reggae-brillene sine. Egentlig vil han spille (simulerer reggae-bass); men så må man finne ut av ting og tang, hva kan bassisten egentlig gjøre med dette utgangspunktet? En hel masse ikke sant! Hvis én musiker bare kan spille to toner, ja, så kan vel det fungere utmerka godt hvis han spiller sammen med en annen musiker som kan spille 20 toner. Da har vi jo hele 22 toner å veksle mellom. På et punkt vil uansett de to tonene til den første musikeren etterhvert utvide seg til en tredje tone.
JON: Du spiller både i små og store ensembler, band og duoer. Hva er fordelen med bandsettingen?
GJERSTAD: Det fysiske følelsen av at du har mange folk rundt deg, og da spesielt lyden av det, lyden av mange musikere, det kan gi meg kjempekick. Men likevel, reint musikalsk syns jeg nok at tre til fire musikere er den fineste størrelsen man kan spille innafor. Da har du oversikt og hører alt hva som foregår, og du får ta del i del i prosessen på en utmerket måte.
JON: Du har sagt tidligere at det å spille musikk er en fysisk greie.
GJERSTAD: Hvis jeg er ferdig med å spille en konsert og ikke er svett, da har jeg ikke spilt. Det er, som du sier en rein fysisk utfordring, man skal gjøre en jobb, grave ei grøft. Det er nesten sånn. Det trenger ikke bety at du skal spille høyt hele veien, men kan òg bety det. Spiller jeg med Brötzmann så er det jo bare en knapp som gjelder, og det er på-knappen. Det er et arbeid. Det er pissedeilig når du er ferdig og utkjørt. Jeg kan tenke meg at idrettsfolk har den samme følelsen som jeg har etter at de har fullført et renn eller en ekstrem trening. Og resultatet er også at man blir avhengig av den fysiske utblåsingen, noe som forklarer hvorfor jeg går ned i kjelleren hver dag og øver. Rett og slett fordi jeg vil ha følelsen. Jeg svetter like mye etter en privat øving som etter en konsert. Musikk er rein fysisk utfoldelse. Men jeg har jo heller ingen formell musikkutdannelse, jeg er fullstendig analfabet, på godt og ondt.
JON: Leser du noter?
GJERSTAD: Jeg kan lese noter, men det tar en del tid, litt avhengig av hvor komplisert det er. Jeg har en bok med standardlåter som jeg av og til spiller i. Jeg har jo begynt å spille klarinett, noe som har vært veldig kjekt. Problemet er jo bare at jeg egentlig ikke kan spille klarinett, offisielt sett. Likevel, når jeg spiller for eksempel Duke Ellington-låter på klarinettern, så merker jeg at låtene er laget for klarinett. Det er veldig gøy.
JON: Ja, dette er noe vi ikke har snakket om, instrumentet ditt, du er jo saksofonist liksom, og bare det.
GJERSTAD: Ja, og nå klarinettist. Jeg har tenkt på å lære meg klarinett i mange år, men det har aldri blitt noen ting. For et halvannet år sida var jeg på internett og fant en klarinett for 1000 kroner. Jeg begynte å ta med meg dette instrumentet på spillejobber umiddelbart. Jeg bestemte meg umiddelbart for å spille noe på denne klarinetten på hver eneste jobb fra da av. For når jeg spiller foran et publikum kan jeg jo ikke stoppe opp og klage på instrumentets begrensninger eller noe sånt. Man må bare manøvrere seg videre på hornet. Med all respekt for de som har øvd klarinett i 20 år, må jeg si at dette har vært en flott læringsprosess. Jeg har derfor kommet dit hen at hvis jeg måtte velge mellom saksofon og klarinett, da ville jeg valgt klarinett.
Jon: Virkelig?
GJERSTAD: Ja, det har noe med treet å gjøre trur jeg. Saksofonen er et bastardinstrument, hverken tre- eller messing-instrument, sjøl om det jo ikke er tre i den. Klarinetten har en unik varme i og med at det er et reint treinstrument. Det er en del kvaliteter i klarinetten som overgår saksofonen, det syns jeg hvert fall per dags dato.
JON: Vil det si at om tre år så dukker du opp på scenen med et reint klarinettprogram?
GJERSTAD: Kanskje det. Jeg har allerede laget en plate med bare klarinett. Etterhvert vil vel klarinettbegeistringskurven flate ut, slik at jeg kanskje på et punkt må gå til en proffesjonell klarinettist og lære hvordan man egentlig trakterer instrumentet. Nei, jeg har egentlig ingen ambisjoner om å lære meg å spille klarinettklarinett. For meg er klarinetten en akustisk synthesizer, en lydkilde. Hadde jeg spilt be-bop-jass hadde det vært en hel del regler for hvordan man skal spille, jeg spiller en annen type musikk med et annet sett med spilleregler. Så jeg er kun interessert i å finne hvlke toner, hvilke sounds, som ligger skjult i klarinetten. Men det er klart at på et eller annet tidspunkt at man kan for mye, og da er det nye ting å ta fatt i.
Siste kommentarer:
1 lokal kommentar til denne artikkelen
KLARINETT
Skrevet 09.08.2008 10:30 av ted