- Om nostalgi og virkelighet
Frilansklarinettist Rolf Borch mener at Frode Gjerstad la for dagen "skumle og gammeldagse holdninger" i første del av Ballades intervju. Mener virkelig Gjerstad at musikere må tjene dårlig, for ikke å miste kjærligheten til musikken, spør Borch i dette innlegget, der han hevder at Gjerstad opptrer "ukollegialt", og forfekter FrP-aktige synspunkter på kunstnerens rolle, i stedenfor å oppvise sårt tiltrengt solidaritet.
Om nostalgi og virkelighet, kommentar til første del av intervjuet med Frode Gjerstad,av Rolf-S. Borch, frilansklarinettist
Jeg leste med stor forferdelse første del av Ballades intervju med Frode Gjerstad. I intervjuet kommer det frem en rekke skumle og gammeldagse holdninger, som jeg trodde vi forlengst var kommet over. Det må nevnes at dette jo er et intervju, og Gjerstad argumentasjon bærer ofte preg av å
være muntlig. Likevel er her så mye som jeg reagerer så sterkt på at jeg ikke synes Gjerstads utsagn kan få stå uimotsagt.
Først forklarer Gjerstad at dagens syttenåringer (og resten av samfunnet?)ikke skjønner ordet "solidaritet". De stiller seg uforstående til at "...han som tjener hundre tusen kan godt tenkes å ha jobba ustoppelig med viktige prosjekter, f. eks. innafor det kulturelle feltet, mens han med
millionen kan godt ha sittet på rumpa, investert i aksjer eller arva penger." Dette lover bra, tenker jeg, så langt er Gjerstad og jeg helt enig. Men så trekker han konklusjonen som får meg til å sette kaffen i vrangstrupen: Sånn skal det være! Vi må tjene dårlig, ellers mister vi kjærligheten til musikken.
For meg, som er frilansmusiker og en ivrig samtidsmusiker, er dette beinhard realitet. Jeg jobber rumpen av meg for glansbilder og småkaker, jo hardere og mer interessant arbeidet blir, desto dårligere får man betalt. (Selvfølgelig tar man disse jobbene likevel, ellers får man jo ikke spilt
all denmusikken man helst vil spille.) Men mener virkelig Gjerstad at sånn må det være? Er det riktig at vi (for vi er mange, og Gjerstad er faktisk en av oss) som jobber hardt for å stå i front for utviklingen av norsk musikk, faktisk skal og må ha problemer med husleien? Og det bare begrunnet med nostalgiske historier om jam-sessions for 20 år siden.
Gjerstad stiller så en hel rekke retoriske spørsmål (som han selv svarer på mange ganger): "Visst har vi mange dyktige musikere i Norge i dag. Men har vi noe å melde? (...) hvor er kjærligheten til det vi driver med? Er vi blitt feite, velfødde og fornøyde med oss sjøl? Når det blir penger med i spillet, skjer det noe med oss."
Jeg vet jeg svarer for mange, når jeg sier at det er faktisk mulig å tjene penger på musikk, og samtidig føle den som et kall. Jeg skjønner at Gjerstads ide er at hvis man tar bort pengene innenfor de smale, men viktige, feltene i musikklivet så sitter man tilbake med kun de musikerne som virkelig brenner for musikken. Dette er en søt tanke, men jeg tror tvert imot at hvis man gjør det så uatraktivt som mulig å drive med f. eks. samtidsmusikk eller improvisert musikk, så vil mange av oss velge bort denne delen av vår virksomhet, rett og slett for å overleve. Klarinettister spiller ikke nødvendigvis bedre på tom mage... Kanskje er Gjerstads spørsmål: "Er det mulig å ha musikk som et yrke?" For mange av oss er det umulig ikke å ha det.
Kanskje har Gjerstad spesifikke musikere som jeg aldri har hørt om, itankene når han snakker om ensemblestøtten, og sier: "Noen støttemidler går til folk som ikke bruker penga til noe konstruktivt. Det blir en sovepute. Uten større krav til prestasjoner." Kanskje fins der noen (evt. ukjent for
undertegnede) som fortjener denne kritikken, men vi er i soleklart flertall vi som blir såret og støtt av denne typen blind verbal vold. Ser Gjerstad på seg selv som en av de ytterst få musikerne i landet som holder mål?
Videre skryter Gjerstad av hvor mye han kan jobbe for utrolig lite penger, og han får vel fribilett til himmelen når han forteller om fjorårets turne, at han er godt fornøyd med 2000 kroner pr kveld på turne. "Det viktigste var sjølvsagt at vi kom oss ut og fikk spilt. Vist oss fram."Jeg mangler ord. Maken til ukollegial etterstreber skal man lete lenge etter! Det hjelper nok Gjerstad at han er respektert og godt etablert som musiker, og antagelig ikke har vanskelig for å få oppdrag. Men dette er ikke selvfølger for alle, og mange kunne trenge litt støtte og drahjelp fra en så velrennomert musiker som Gjerstad. Istedet får vi selvforherligelse, samt verbale slag og spark i alle retninger.
Nå kommer det ganske klart frem en viss bitterhet over årets utdeling av ensemblestøtten, hvor Gjerstads trio ikke fikk støtte. (La det være helt klart: Jeg har stor respekt for Frode Gjerstad som musiker og syns absolutt trioen hans er verdt å støtte.) Men vi kan ikke gå i fellen, og i misunnelse, rakke ned på andre, når det kultur-Norge virkelig trenger er samhold og å kjøre felles sak mot politikerne. Vi behøver faktisk solidaritet!
Jeg blir flau når jeg leser videre om Gjerstads betraktninger om festivaler og inviterte utenlandske musikere. "Dette at festivalene sitter på en så stor del av kulturpenga, er jeg også skeptisk til. Mange av disse penga går til utenlandske musikere. Sjølvsagt trenger vi å få invitert folk utenfra
(...) men- det er 360 andre dager som også skal fylles med noe. (...) Noen av dem (festivalene) kjøper for eksempel en pakke fra en amerikansk produsent (...) så slipper arrangørene å planlegge så mye."
Skal festivalnorge være for nordmenn, eller interesserer vi oss for hva som skjer i andre land? Både når det gjelder klassisk musikk, samtidsmusikk og kanskje spesielt jazz, har Norge kommet veldig langt, og er etterhvert nærmest et foregangsland.Er det greit at dette blir en sovepute? Skal vi,
fordi vi er så gode, gi blaffen i hva andre driver med? Jeg føler et snev av jantelov når Gjerstad velger å rope: La oss holde festivalene små! Hold lønningene nede! Og: Ikke for mange utlendinger, takk.
Tilsist må jeg få spørre om Gjerstad forfekter Frps politikk. Det virket ikke sånn i innledningen av intervjuet, hvor solidaritet var nøkkelordet. Men avslutningsvis er det som å høre Frps kulturpolitiske talsmann snakke gjennom saksofonisten, når han forfekter at: "Skal man være musiker, får man finne seg noe annet å tjene penger på og drive med hobbyen sin på kveldstid."
Dette plager meg og provoserer meg, og jeg lurer på: Hvor er solidariteten?
- Rolf Borch
Synspunkter? Innlegg? Har du en stemme som bør bli hørt i denne denne saken? Ta kontakt med Ballade!
